Ariane 5 er en vesentlig større bærerakett med to trinn og to kraftige faststoffmotorer (lengde 31,6 meter, diameter 3,1 meter). Det første trinnet bruker flytende kryogensk drivstoff, andre trinnet bruker flytende monometylhydrazin (MMH) som brensel og nitrogentetroksid som oksidasjonsmiddel.
Raketten ble utviklet og brukt i en rekke varianter. De første utkastene kan tilbakeføres til den franske romorganisasjonen CNES i 1977, men det formelle vedtaket om start av programmet ble gjort under et ESA-rådsmøte på ministerplan i Haag 1987. Meningen til å begynne med var at Ariane 5 også skulle brukes til oppskytning av det europeiske bemannede romfartøyet Her som ble kansellert i 1992. Første Ariane 5-oppskytning 4. juni 1996 fra det europeiske romsenteret ved Kourou i Fransk Guyana var mislykket, men senere har bæreraketten visst seg meget pålitelig. Første kommersielle oppskytning var i 1998. I perioden april 2003 til desember 2017 vart det gjennomført 82 helt vellykkede oppskytinger på rad. I januar 2018 oppstod problemer og raketten kom ut av kurs. De to satellittene om bord ble dermed sendt ut i feil bane. De kunne likevel manøvrere seg selv til ønsket bane, men det kostet en del av drivstoffet ombord og reduserte dermed forventet levetid for satellittene.
Mellom 2008 og 2014 ble Ariane 5 brukt til å levere fem forsyningfartøy (Automated Transfer Vehicle – ATV) til Den internasjonale romstasjonen.
Den kraftigste varianten, Ariane 5 ECA (Evolution Cryotechnique type A), fløy vellykket for første gang i februar 2005, og kan plassere en nyttelast på 10 500 kg i en geostasjonær overføringsbane.
Norsk industri deltar i Ariane 5-programmet blant annet med levering av komponenter for faststoffmotor-separasjon, mellom annet med bidrag fra Kongsberg Gruppen og Nammo.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.