Faktaboks

Kerguelen
Îles Kerguelen, Archipel de Kerguelen
Uttale
kergelˈen
Kart over Archipel de Kerguelen
Mont Ross
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Kerguelen er en fransk øygruppe i sørlige del av Det indiske hav. Den ligger omkring 49° sørlig bredde, 70° østlig lengde. Gruppen består av over 300 øyer, for det meste ganske små; i alt 7215 kvadratkilometer (km2) landareal. Hovedbase er Port aux Français på Grande Terre. Øygruppen administreres fra Saint-Pierre på Réunion.

Hovedøya, Grande Terre, er på 6675 km2, og består i det indre av et høyplatå av vulkansk opprinnelse, med høyeste punkt på 1960 meter over havet (Mont Ross). En stor bre på platået sender ut flere utløpere, hvorav noen når helt ut til havet. Klimaet er sub-arktisk og typisk oseanisk, med overveiende skyet vær og hyppig nedbør. Middeltemperaturen i lavlandet er om sommeren 7–8 °C og om vinteren 1–2 °C.

Plantelivet er fattig, og av blomsterplanter finnes det bare noen få arter. Den sparsomme faunaen består av insekter og andre virvelløse dyr, ingen landpattedyr. Kerguelen er yngleplass for sørlig sjøelefant og kerguelenpelssel, og minst 30 sjøfuglarter hekker på øyene.

I Port aux Français er det flere vitenskapelige stasjoner.

Historie

Navnet Kerguelen er etter Yves J. Kerguelen de Trémarec (1734−1797), som oppdaget øygruppen i 1772 og tok den i besittelse på vegne av den franske kongen Ludvig (Louis) 16. I 1791 ankom hval- og selfangere, de fleste fra den amerikanske østkysten. Frem til omtrent 1830−1840 ble utkoking av oljen fra dyrenes spekk gjort på land i gryter som ble plassert i teglsteinsovner på stranden. Senere ble dette gjort på flytende kokerier (fabrikkskip). Vitenskapelige ekspedisjoner fra Amerika, Tyskland og Storbritannia var på Kerguelenøyene i 1874 for å observere Venus-passasjen og ekspedisjoner fra flere land, inkludert Frankrike, besøkte øygruppen også i årene etter. Det ble forsøkt med sauehold som næringsvei, men dette ble oppgitt i 1929. En fransk-norsk hvalfangststasjon drevet av Bossière brødre og Storm, Bull & Co., Kristiania ble etablert i Port Jeanne d'Arc i 1908. Denne ble utkonkurrert av de flytende kokeriene, og landstasjonen ble stengt mot slutten av 1920-årene.

Det finnes mange kulturminner etter ovennevnte aktiviteter. Det mest omfattende er hvalfangststasjonen, som hovedsakelig er ruiner bortsett fra at hovedbygningen ble restaurert i 2000−2001. Ellers finnes det spredte rester etter de tidligere spekk-kokerianleggene og vitenskapelige stasjonene, varder, hytteruiner etter sjømenn som havarerte på øyene og mange graver.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg