Antonio Maria Valsalva

Faktaboks

Antonio Maria Valsalva
født:
17. juni 1666, Imola, Italia
død:
2. februar 1723
Bologna, Italia
Antonio Maria Valsalva (1666-1723) portrett fra Wellcome Collection
Antonio Maria Valsalva (1666-1723)
Av .

Antonio Maria Valsalva, regnes som en av barokkens store anatomer, som gjennom sine oppdagelser og fysiologiske forsøk har fått sitt navn knyttet til dagens moderne medisin.

Valsalva studerte i Bologna under den berømte anatomen Marcello Malpighi, og tok doktorgraden i 1687, før han ennå hadde fylt 21. Han var i denne tiden ikke bare interessert i medisin, men beskjeftiget seg også med matematikk og andre naturvitenskapelige disipliner, og ble snart etter tilbudt stilling som rettsmedisiner og helseinspektør i Bologna. Samtidig arbeidet han som lege og kirurg ved hospitalet Santa Orsola, hvor han ble i en årrekke. I 1697 ble han professor i anatomi ved universitetet i Bologna, og sto i hyppig internasjonal brevveksel med tidens mest berømte medisinere.

Valsalva førte anatomien ut av det fysiologiske fagområdet – som han vel hadde vært påvirket av gjennom sin lærer Malpighi – og over i patologisk-anatomisk retning. Han tok seg personlig av hospitalets pasienter, ikke minst folk med psykiske lidelser, som han behandlet med menneskelig omsorg, til stor forskjell fra datidens normer. Først og fremst var han likevel morfolog og anatom, og han beskrev blant annet sinus aortae (siden også kalt sinus Valsalvae). Han levde i en tid uten laboratorier, uten kunnskap om bakterier – alt måtte han selv undersøke – og hans bemerkning: «puss smaker ikke godt» gir oss et innblikk i datidens forskertrang og hva legene utsatte seg for.

Valsalva var spesielt interessert i ørets anatomi. I sitt hovedverk De aure humana tractatus (Om behandlingen av menneskets øre) fra 1704 beskriver han for første gang den kartilaginøse delen av ørene, trommehinnen, ørebena samt øretrompeten (tuba auditiva). Denne kalte han tuba Eustachii, et navn strukturen fortsatt bærer, for å hedre sin forgjenger Bartolomeo Eustachio, som hadde oppdaget den, men uten å forstå dens funksjon.

Valsalvas manøver

Et hyppig benyttet medisinsk forsøk bærer fremdeles Valsalvas navn: Valsalvas manøver eller prøve. Dette er en kortvarig tilstand av kraftig utpust mot lukket munn og nese, med samtidig bruk av bukpressen (spent magemuskulatur). På denne måten oppnås et økt trykk i bryst- og bukhulen. Dette fører til mindre venøs tilbakestrømning til hjertet, slik at høyre hjerthalvdels slagvolum reduseres. Det økte trykket i brysthulen lar lungevenene føre mer blod til venstre hjertehalvdel, noe som gir forbigående økt venstresidig slagvolum.

Valsalva var vel ikke fullt oppmerksom på hvilken klinisk betydning dette hadde, og mente selv at det var en «god hjelp til å skille ut overflødig væske fra hjernen, enten gjennom et sår, eller gjennom nesen, munnen eller ørets kanaler.» Idag brukes Valsalvas manøver først og fremst for å utligne lufttrykket i mellomøret via øretrompeten (som ved flyreiser eller dykking), men anvendes også medisinsk klinisk i undersøkelse og behandling. Ved tachykardi (øket puls) uten andre patologiske funn kan det økte intratorakale trykket, med redusert høyresidig slagvolum, bedre dette. Ved hypertrof kardiomyopati (HCM) vil man under manøveren kunne høre en systolisk presslyd over Erbs punkt, og derved skille denne tilstanden fra andre årsaker til systolisk bilyd. Likeså vil manøveren kunne fremstille benas vener bedre ved undersøkelse av eventuell insuffisiens av veneklaffene, da disse blodkarene vil utvide seg og veneblodet strømme langsommere. Endelig brukes manøveren som optimal pusteteknikk når maksimal styrke skal oppnås (i vektløfting, ved fødsler og så videre), ved at kroppen på den måten stabiliseres og trykket øker i mellomvirvelskivene.

Valsalvas etterlatte papirer ble utgitt etter hans død (apopleksi) av kollegaen Giovanni Battista Morgagni i 1740. Familien forærte hans store samling av anatomiske preparater til vitenskapelig bruk ved universitetet i Bologna. På grunn av deres begrensede holdbarhet ble det laget voksmodeller av materialet, og disse er bevart til våre dager. Morgagni ga ham følgende ettermæle: «Det er ingen som står over ham, og svært få som er hans likemenn.»

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg