Fra 1886 utviklet Tsjekhov gradvis en ny stil, idet han forlot den rene humoren og gikk over til å skape en stemning av «smil gjennom tårer», for eksempel i fortellingene Sorg (Beda, 1886), En spøk (Sjutotsjka, 1886) og Vanjka (1886). Etter hvert nådde han frem til den poetiske realismen som preger mesterverker i novellekunsten som Steppen (Step, 1888), En kjedelig historie (Skutsjnaja istorija, 1889), Sal nr. 6 (Palata no 6, 1892), Damen med hunden (Dama s sobatsjkoj, 1899) og Bruden (Nevesta, 1903).
I Damen med hunden fortelles det om Dmitrij Gurov og Anna von Diederitz (damen med hunden), ulykkelig gift på hver sin kant, som utvikler et forhold under et ferieopphold på Jalta. Når de skilles, er det kanskje for alltid, men så oppsøker Gurov Anna i hennes hjemby. De finner sammen igjen i det begge opplever som ekte kjærlighet når hun noe senere kommer til Moskva for å møte ham. Her slutter fortellingen – som hele veien har utviklet seg «i det stille», helt uten dramatikk, men samtidig med intensitet – med et uløst paradoks: «Og det virket som løsningen var like om hjørnet, og så ville et nytt, herlig liv begynne; og begge var klar over at det var lang til målet og at det mest kompliserte og vanskeligste bare såvidt var begynt».
Som Damen med hunden viser, er handlingen i disse fortellingene av underordnet betydning; virkningen beror på den stemningen forfatteren bygger opp gjennom fint valgte iakttagelser. Håpløshet, vemmelse over livets trivialiteter og sorg over menneskelige verdier som forspilles, brytes med den toleransen, humanismen og lengselen etter skjønnhet som går som en understrøm gjennom det hele.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.