antisemittisme i Norge

Negative forestillinger om jødene og jødedommen var etablert i det norske samfunnet allerede før jødene fantes i Norge. Et uttrykk for dette er paragraf 2 (religionsparagrafen) i Grunnloven av 1814, som mellom 1814 og 1851 nektet jøder adgang til riket og derfor er blitt kalt «jødeparagrafen». Til tross for at religionsparagrafen var liberal og demokratisk sett ut fra et samtidig perspektiv, inneholdt den et forbud mot at jøder fikk krysse grensen til Norge og oppholde seg i landet. Forbudet bygde på forestillingen om at jødene var en potensiell trussel mot det norske samfunnet. Flere av representantene på Eidsvoll mente at jødene ikke ville være lojale borgere, at de ville danne en «stat i staten» dersom de fikk adgang til riket. Argumentasjonen var inspirert av antisemittiske strømninger i Europa.

I 1830-årene ble praktiseringen av loven myket opp ved at jøder kunne søke om innreisetillatelse, og dikteren Henrik Wergeland var sentral i initiativet til at forbudet skulle oppheves. Det tok fire avstemninger i Stortinget før flertallet var stort nok til at Grunnloven kunne endres. I 1851 fikk jødene adgang til Norge. Opphevelsen av forbudet resulterte ikke i en stor jødisk innvandring. Ved utbruddet av andre verdenskrig var det om lag to tusen jøder i landet.

Det er usikkert hvor sterkt jødehatet stod i den norske befolkningen før første verdenskrig. I motsetning til andre europeiske land, fantes det ikke organiserte antisemittiske partier eller organisasjoner i Norge. Men det er ingen tvil om at det fantes strømninger som hovedsakelig ga seg uttrykk i negative forestillinger omjødene og jødedommen. Et eksempel er mottakelsen av høyesterettsadvokat Eivind Saxlunds bok Jøder og Gojim fra 1910. I boken, som var inspirert av tyske antisemittiske skrifter, ble jødene ble framstilt som en rotløs, parasittisk og pengebunden «rase». I pressen ble utgivelsen omtalt som et «opplysningsskrift» som inneholdt «saklig» informasjon.

Også i norsk skjønnlitteratur, blant annet hos Knut Hamsun og Øvre Richter Frich, kunne jøder bli tilskrevet negative karaktertrekk. I vittighetspressen, som kommenterte samfunnsutviklingen gjennom humoristiske tegninger og karikaturer, ble jødene koplet til pengemakt og grådighet, og tegnet med det som i samtiden ble oppfattet som typiske jødiske trekk: stor nese, fyldige lepper og en tykk kroppsform.

Under og rett etter første verdenskrig ble antisemittisk konspirasjonsforestillinger spredt i masseomfang i Europa. Også mellomkrigstidens Norge var preget av økonomiske kriser og sosiale og politiske konflikter. I dette klimaet fikk antisemittiske tenkemåter økt grobunn.

Antisemittiske beskyldninger kom i 1920-årene regelmessig til uttrykk i offentligheten. En utbredt oppfatning, blant annet i pressen, var at den russiske revolusjonen var forårsaket av en jødisk sammensvergelse. I bondebevegelsen ble jødene beskyldt for å stå bak den internasjonale kapitalismen og pengemakten. Nationen, den landsdekkende avisen for Bondepartiet, skrev i 1923 at en stor «jødebevægelse» var i ferd med å ta «strupetak på Europa».

Det fantes også enkelte tidsskrifter og enkeltpersoner som gjorde antisemittismen til en sentral politisk kampsak, blant annet Nationalt Tidsskrift, som utkom månedlig mellom 1916 og 1945. Slike utgivelser fikk imidlertid lite gjennomslag i den bredere offentligheten.

En debatt som særlig bidro til å aktivere antisemittiske holdninger i mellomkrigstiden, var spørsmålet om forbud mot sjekting – jødisk rituell slaktemåte. I debattene om forbudet ble jødene fremstilt som barbarer som utførte grusomme og «unorske» religiøse orgier. I bondepressen ble det også hevdet at «den internasjonale jødekapitalen» hadde forsøkt å bringe norske politikere til taushet under debatten. I 1929 vedtok Stortinget et forbud. Dette er det eneste eksemplet på diskriminering av jøder i lovverket.

Da nazistene kom til makten i Tyskland i 1933, ble ikke partiets antijødiske budskap totalt avvist i den norske offentligheten. Avisene rapporterte jevnlig om hva som skjedde med jødene i Tyskland. Enkelte, som Aftenposten og Nationen, uttrykte forståelse for nazistenes antisemittiske politikk.

Hos myndighetene kom fordommene til syne særlig når jødiske individer skulle søke om statsborgerskap, og søkernes jødiske bakgrunn ble tillagt negativ vekt. En av grunnene var at saksbehandlerne mente at mange jøder var kommunister, eller at jødene ikke tilførte Norge noe positivt gjennom sin tilstedeværelse. En jødisk søker måtte derfor i gjennomsnitt vente i langt flere år på statsborgerskap enn en ikke-jødisk person.

Da jødiske flyktninger fra Nazi-Tyskland ville ha opphold i Norge, mente myndighetene at de ikke var forfulgt nok. Om lag fire hundre jøder fikk til slutt opphold.

Antisemittismen hadde en sentral plass i Nasjonal Samling (NS). De første årene etter stiftelsen i 1933 var NS ideologisk sammensatt, og besto både av grupperinger som avviste ytterliggående former for jødehat og av tilhengere av den nazistiske antisemittismen. Fra 1935 fikk antisemittiske forestillinger en stadig sterkere posisjon i offisiell ideologi og propaganda.

Dette gjaldt også for partiets fører Vidkun Quisling. Fra midten av 1930-årene skildret Quisling politikken som en tvekamp mellom «det nordiske» og «det jødiske prinsipp». I tiden frem mot den tyske invasjonen ble antisemittismen et stadig mer markant element i partiets skrifter. NS nærmet seg i samme periode også det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Før krigen hadde NS lav oppslutning. 25. september 1940 ble partiet imidlertid en del av statsmakten. Partiet brukte posisjonen til å spre aggressiv antisemittisk propaganda. Quislings hevdet for eksempel i sine taler at en jødisk sammensvergelse trakk i trådene bak alle Hitler-Tysklands motstandere i verdenskrigen – USA, Storbritannia, Sovjetunionen, eksil-regjeringene og de ulike motstandsbevegelsene.

Partiet besluttet å gjeninnføre den såkalte «jødeparagrafen» i Grunnloven. Videre samarbeidet sentrale medlemmer med den tyske okkupasjonsmakten under arrestasjonene og deportasjonene av jødene høsten 1942. Arrestasjonene ble beordret av den tyske okkupasjonsmakten, men det var norske politienheter som utførte pågripelsene.

Det finnes også flere eksempler på at skepsisen til jøder som fantes i Norge før krigen vedvarte i den ikke-nazistiske delen av befolkningen, samt i eksilmiljøet i Sverige. I hvilken grad slike holdninger bidro til å svekke viljen til å motarbeide arrestasjonene og deportasjonene er omdiskutert blant historikerne.

Etter 1945 ble åpenlyst antijødiske utsagn forbundet med nazisme og uakseptable i offentligheten, men antisemittiske tenkemåter forsvant ikke. Negative stereotypier overvintret blant deler av befolkningen og har blitt aktivert i bestemte situasjoner og kontekster. Samtidig har antisemittismen i etterkrigstiden gjerne vært «kodet». I stedet for å snakke åpent om jøder og jødedom, har antisemittene ofte tatt i bruk uttrykk som «globalister», «rentenister», «bankierer» og «sionister».

Den helhetlige, ideologiske formen for antisemittisme gjenfinnes også ytterst på høyresiden. Allerede fra slutten av 1940-årene hevdet tidligere NS-medlemmer at Holocaust ikke hadde funnet sted. Fra 1970-årene og frem til i dag har forestillingen om en jødisk verdenssammensvergelse vært et sentralt ideologisk element i nynazistiske miljøer, som i Norge har vært små og marginale. De senere tiårene har slike tenkemåter også kommet til uttrykk innen andre ekstremistgrupper, spesielt blant ytterliggående islamister.

Et omstridt tema er i hvilken grad kritikk av Israels politikk danner en ny plattform for antisemittiske forestillinger. Enkelte har argumentert for at det finnes et skarpt skille mellom antisionisme – motstand mot jødisk nasjonalisme og staten Israel – og antisemittiske holdninger. Andre vil hevde at antisionismen ofte bygger på antisemittiske tenkemåter, og at den dermed har gitt grunnlag for en ny «venstreantisemittisme». HL-senterets holdningsundersøkelser fra 2012 og 2017 gir her et sammensatt bilde. De viser at det store flertallet av dem som uttrykker pro-palestinske og israelkritiske holdninger ikke har antisemittiske oppfatninger, men samtidig at slike oppfatninger var mer utbredt blant de som helt og fullt avviste Israels eksistens.

Selv om jødehatet står svakt sammenliknet med andre europeiske land, finnes det fremdeles slike holdninger blant deler av befolkningen. I 2012 sluttet 12,5 prosent av befolkningen opp om klare negative stereotyper om jødene. Fem år senere hadde prosentandelen sunket til åtte prosent. Blant de muslimske respondentene var tallet klart høyere, og 29 prosent sluttet opp om negative stereotypier. I rapporten ble det også fastslått at det fantes en klar sammenheng mellom antisemittiske holdninger og generell fremmedfrykt.

• Holocaust: folkemordet på jødene under andre verdenskrig
• Holocaust i Norge
• Jødenes historie i Norge
• Norge under andre verdenskrig
• Den moderne antisemittismen

• Jødisk museums skoleside Antisemittisme før og nå
• HL-senterets holdningsundersøkelse, 2012
• HL-senterets holdningsundersøkelse, 2017