Flere land har gjort krav på eiendomsrett til landområder i Antarktis, og stort sett har det såkalte sektorprinsippet vært gjort gjeldende. Alt i 1908 proklamerte Storbritannia sin overhøyhet over alt land i Falklandssektoren, mellom lengdegradene 20° og 80° vest og sør for 50° s.br. Etter protest fra Argentina og Chile ble den del av nordgrensen som lå mellom 50° og 80° v.l i 1917 forskjøvet sørover til 58° s.br., slik at områder tilhørende disse to land ikke ble berørt.

Den neste anneksjonen kom i 1923, da de britiske myndigheter erklærte at alt land mellom 160° ø.l. og 150° v.l. og sør for 60° s.br. (Ross-sektoren) skulle legges inn under generalguvernøren for New Zealand. Disse anneksjonene fikk stor betydning for Norge i og med at norske hvalfangere måtte betale lisensavgifter for fangst i disse farvann.

Franskmennene var mer beskjedne da de i 1924 proklamerte området mellom 136,3° og 142,3° øst og mellom 66° og 67° sør, Terre Adélie samt en del subantarktiske øyer som fransk besittelse. I 1938 ble anneksjonen utvidet til å gjelde hele sektoren mellom de nevnte lengdegrader og sør for 60° sør.

I 1933 gjorde Storbritannia for tredje gang krav gjeldende. Sektoren mellom lengdegradene 45° og 160° øst, sør for 60° sør (Terre Adélie unntatt) ble da lagt inn under Australia.

Norge, som pga. hvalfangsten hadde betydelige interesser å ivareta i antarktiske farvann, så med bekymring på denne utviklingen. I 1928 ble Bouvetøya, og i 1931 Peter I Øy, formelt lagt inn under norsk statshøyhet.

Men først 14. jan. 1939, fremskyndet av tysk aktivitet i området, kom den kongelige resolusjon hvor «Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Islands Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det land som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde».

Norge har derfor egentlig ikke gjort krav på noen sektor slik som andre land. Sektoren mellom Falklands- og Ross-sektoren er den eneste ledige som nå er igjen. De nevnte anneksjoner er ikke universelt anerkjent, og både USA og Russland betrakter fremdeles Antarktis som internasjonalt territorium. Etter at Storbritannia annekterte Falklandssektoren i 1908, har både Chile og Argentina gjort krav gjeldende her.

I et dekret av 1940 krevde Chile overhøyhet over alt land i Antarktis mellom 53° og 90° v.l. To år senere kom Argentinas offisielle anneksjonserklæring, som gjaldt sektoren mellom lengdegradene 25 og 74 vest, sør for 60° s.br. Sektoren mellom 53° og 74° v.l., som inneholder hele Den antarktiske halvøy, gjør dermed hele tre nasjoner krav på.

Etter den annen verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne hensiktsmessige løsninger på suverernitetsproblemene i Antarktis, og et vellykket internasjonalt samarbeid under Det internasjonale geofysiske år 1957–58 la grunnlaget for Antarktistraktaten som ble inngått i 1959.

Se for øvrig Antarktis-traktaten.

Norsk Polarinstitutt er nasjonal forvaltningsmyndighet etter miljøforskriften for Antarktis og fredningsforskriften for Bouvetøya.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.