Etter hvert som man ble bedre kjent med kontinentet gjennom utforskning og oppdagelser ble det også større interesse for å ha kontroll over land og ressurser. Ved slutten av andre verdenskrig var det dermed syv land som hevdet suverenitetskrav i Antarktis: Storbritannia, Australia, Frankrike, New Zealand, Norge, Chile og Argentina. Kun ett område av kontinentet, Marie Byrd Land, var og er fremdeles ikke krevd av noen stat.
Storbritannia var det første landet som gjorde krav på områder i Antarktis. I 1908 proklamerte de sin overhøyhet over alt land i Falklandssektoren, mellom lengdegradene 20°V og 80°V og sør for 50°S. Etter protest fra Argentina og Chile ble den del av nordgrensen, som lå mellom 50°V og 80°V, i 1917 forskjøvet sørover til 58°S, slik at områder tilhørende disse to landene ikke ble berørt. Den formelle bakgrunnen for fremleggelsen av dette britiske kravet var først og fremst oppdagelse og utforskning i forbindelse med sel- og hvalfangst.
Den neste anneksjonen kom i 1923, da de britiske myndighetene erklærte at alt land mellom 160°Ø og 150°V og sør for 60°S (Ross-sektoren) skulle legges inn under generalguvernøren for New Zealand. I 1933 gjorde Storbritannia for tredje gang krav gjeldende. Sektoren mellom lengdegradene 45°Ø og 160°Ø, sør for 60°S (Terre Adélie unntatt), ble da lagt inn under Australia. Begge disse kravene ble gjort på grunnlag av britiske oppdageres aktivitet i disse områdene.
I 1924 proklamerte Frankrike området mellom 136,3°Ø og 142,3°Ø og mellom 66° og 67°S, Terre Adélie samt en del subantarktiske øyer, som fransk besittelse. I 1938 ble anneksjonen utvidet til å gjelde hele sektoren mellom de nevnte lengdegradene og sør for 60°S. Det franske kravet hadde sin forankring i Dumont D’Urvilles oppdagelse av området i 1840.
Norge hadde tidlig på 1900-tallet betydelige interesser å ivareta i antarktiske farvann i forbindelse med hvalfangsten, og det var nettopp dette de norske kravene som ble gjort i mellomkrigstiden først og fremst handlet om. Ettersom flere og flere land gjorde krav i området, jo større ble redselen for at dette skulle utfordre eller føre til begrensninger på utføringen av denne viktige næringen. Spesielt den britiske dominansen på havet vekte uro. Den første Norvegia-ekspedisjonen, i 1927–1928, hadde blitt gitt fullmakt til å annektere nytt land som ikke allerede var okkupert av noe annet land. Denne ekspedisjonen annekterte den subantarktiske Bouvetøya. Den andre Norvegia-ekspedisjonen gikk den 2. februar 1929 i land på Peter I Øy, og gjorde krav på øya for Norge. I 1931 ble så Peter I Øy formelt lagt inn under norsk statshøyhet.
Men først 14. januar 1939, fremskyndet av tysk aktivitet i området, gjorde Norge formelt krav på det som vi i dag kjenner som Dronning Maud Land. Vedtaket ble fattet ved kongelig resolusjon 14. januar 1939. Resolusjonen fastsetter at «Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Islands Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det land som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt» hører inn under norsk statshøyhet.
I et dekret av 1940 krevde Chile overhøyhet over alt land i Antarktis mellom 53°V og 90°V. To år senere kom Argentinas offisielle anneksjonserklæring, som gjaldt sektoren mellom lengdegradene 25°V og 74°V, sør for 60°S. Dermed gjør hele tre nasjoner krav på sektoren mellom 53°V og 74°V, som inneholder hele Antarktishalvøya.
Ingen av de nevnte anneksjoner ble eller er universelt anerkjent. Det er også verd å merke seg at USA og den gang Sovjetunionen, uten å anerkjenne kravene og uten selv å fremme krav, understreket at de hadde grunnlag for krav i Antarktis.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.