Anne Mogensdatter Løset

De få kildespor vi har etter Anne Mogensdatter Løset stammer fra sorenskriverens rettsreferat fra noen tingsamlinger på Ytre Søre Sunnmøre i 1679. Fra referatene går det fram at hun var ei godt voksen og fattig kvinne som bodde alene på Syvde. Hun var trolig enke, og hadde ei datter med navn Marit Jetmundsdatter, gift og bosatt i Nordfjord. For å klare seg til livets opphold dro Anne fra gård til gård i nærmiljøet for å tigge. Når hun ble nektet almisser, kom skjellsordene. I hennes munnbruk lå det trusler om sykdom og ondskap. Det er nok dette som ligger bak naboenes anklager om trollskap. Annes saftige forbannelser og ukvemsord ble tatt bokstavelig. Samtidig var sunnmørefogden Peder Lauritsen Kierulf fast bestemt på å utrydde hekseriet fra sitt distrikt og dermed villig til å ta bygdefolkets anklager på alvor gjennom rettslig etterforskning.

I området Vanylven og Syvde på Sunnmøre ble det mellom 1679 og 1683 reist flere trolldomssaker. Minst syv personer kom for retten anklaget for skadelig magisk virksomhet. Tre av disse havnet på bålet, blant andre Ingebrigt Størkersson. Anne Løset var den første og dermed utløsende faktor i denne kjedeprosessen. Saken mot henne ble behandlet på Rovde skipreide på Leikanger 16. juli 1679, på høstsamling samme plass og deretter for Vanylven skipreide, Ytre Tunem 29. oktober 1679. Dommen falt på et ting i Borgund skipreide i begynnelsen av desember 1679, og ble endelig konfirmert at lagmann i Bergen stiftsamt, Hans H. Lilienskiold. Av saken mot nabokvinnen Marit Johansdatter fra april 1680 går det fram at Anne ble henrettet med ild og bål.

Saken tok til ved at en av hennes naboer Knut Olufsen Søfredal, som var svak og sengeliggende i tre år, mente seg rammet av Annes trolldomskraft. Hun ville hevne seg på han fordi han engang slo til hennes datter. Ondskapen kom sigende på han, slik Anne hadde forutsagt. Det ble ført en del vitner i saken om hvordan hun skulle ha stjålet livsgnisten fra han. Deretter bestemte retten at saken skulle utforskes videre gjennom innsamling av bevis og vitneprov.

Under sakens neste behandling høsten 1679 vitnet flere bygdefolk om Annes angivelige trollskap. Hun fikk dårlig skussmål av tingallmuen. De mente at hun alltid hadde hatt et dårlig rykte. For å understreke sitt poeng om at trollskapen lå i blodet, fortalte vitnene at bestemoren hennes var blitt brent for trolldom. Anne ble anklaget for en lang rekke forhold, blant annet for sykdomsangrep både på folk og husdyr. Av vitneprovene gikk det fram at hun dessuten hadde helbredet syke kyr. Forestillingen om at én og samme person både kunne helbrede og skade er et velkjent moment ved det folkelige magiuniverset. Grensen mellom svart og hvit magi var flytende i mange norske trolldomsprosesser.

Ei tjenestejente hadde på dødsleiet klaget sin sykdom på Anne. Dette ble ført fram som et særlig sterkt vitneprov i saken. Et menneskets siste ord var å betrakte som sannhetens øyeblikk og ble derfor tillagt stor bevisverdi.

Selv sto Anne Løset lenge fast ved sin uskyld og ropte høylytt på hjelp fra Jesus. Ved forhøret i oktober 1679 kom det fram at hennes sjelesørger, presten Axel Olufsen, hadde kommet med sterke formaninger om at hun måtte tilstå «for hennes sjels salighet og dersom hun ville nyte nåde av Gud». Deretter bekjente Anne at hun var skyldig og avga full tilståelse. Under rettsmøtene tidlig i desember 1679 bekreftet Anne sin tilståelse og oppga navnene på dem hun utførte ondskap sammen med. Sammen med fire navngitte kvinner skulle hun blant annet ha deltatt på juleselskap sammen med Satan på Dovrefjell i 1678.

Etter hvert som Anne tilsto, kom de mest fantastisk fortellingene på løpende bånd. Motivene i historiene er imidlertid nokså vanlige fra lignende trolldomsprosesser over hele Europa. Svartekunstene lærte hun først av sin egen mor Marit Løset, som deretter leverte henne til Satan og ba henne bli hos han og tjene han. Satan kunne vise seg for henne som en vakker tjenestegutt. Han lovte henne rikdom og god lønn da hun inngikk djevelpakten. Gjennom å gjøre seg usynlig med Satans hjelp kunne hun utføre djevelskap uten at noen oppdaget henne. Enkelte personer sto opp på rettstinget og sa at Anne plutselig kunne dukke opp for så å forsvinne like umiddelbart. Ingen visste hvor hun kom fra eller hvor hun dro. Folk så bare liksom ei hvit kåpe som svevde over vann og jord.

Gjennom et par innførsler i justisprotokollen blir Anne M. Løsets ondskapsanslag beskrevet som gand. Ganden styrte hun i mennesker og dyr, og den opplevdes som «noe ilt mellom hud og kjøtt». Folk kunne kjenne en hard gjenstand når de befølte kroppen. En person beskrev ganden ved å fortelle at den var spiss i begge ender, og den stakk og pinte ham mye. Ei tjenestejente ble rammet av Annes gandskudd som om hun «fikk en sting gjennom ryggen». Det falt også ut et stykke av kroppen der ganden hadde trengte seg inn, fortalte et vitne. Gandtrolldom blir vanligvis tillagt samer særlig i nordnorske trolldomsprosesser, men denne saken viser at gand var kjent også i norske bondesamfunn.

I løpet av 1600-tallet er det registrert 16 trolldomssaker fra Sunnmøre. De aller fleste er fra området Anne Mogensdatter Løset kom fra. Etter tradisjonen sto bålet over henne på Rovdeskjeret.

• Anne Mogensdatter Løset i Norsk biografisk leksikon
• heks
• trolldomsprosessene i Norge

• Alm, Ellen, Hekseprosesser på Sunnmøre, Årbok for Sunnmøre 2016, s. 6-30
• Botheim, Ragnhild, Trolldomsprosessane i Bergenhus len 1566-1700, Bergen 1999
• Molvik, Harald, Tru og Trolldom på Vestlandet, Vista 1992
• Sunnmøre tingbok nr. 8 (1679), Statsarkivet i Trondheim
• Fogderegnskaper for Sunnmøre, pk. 59 (Bergen Amtregnskaper 1680), Riksarkivet