Anne Carson

Dette er spesielt tydelig i debuten Eros the Bittersweet (1986), som også er en sjangeroverskridende bok. Verket er en slags oversettelse av Sapfos berømte dikt «Fragment 31», men det fungerer samtidig som en litteraturhistorisk tekst eller en kritisk tekstanalyse.

Carson vender seg til Sapfo for å komme på sporet av begjærets forhold til diktningen, et forhold som grekerne tok på det største alvor. Carson mener at begjæret, i likhet med diktene, utgjøres av eller holdes i live av en avstand som må vedlikeholdes for at begjæret skal bestå. Det paradoksale her er at selve avstanden er nødvendig for å komme nær teksten. Flere kritikere har omtalt dette paradokset som en poststrukturalistisk tendens i forfatterskapet og som noe av det som driver Carsons forfatterskap.

Rød selvbiografi (Autobiography of Red, 1998; norsk utgave 2020) er en særegen versroman som fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Her diktet Carsons sin egen oppdaterte versjon av den greske myten om det trehodede monsteret Geryon og Herakles.

Boken innledes med en oversettelse av diktet Geryoneis av den greske lyrikeren Stesikhoros, som levde i tiden rundt år 600 fvt. Men bare fragmenter av hans dikt er bevart og Carsons oversettelse glir raskt over i en variasjon av myten der Geryon forvandles til en ung tenåringsgutt som interesserer seg for filosofi og forelsker seg i den noe eldre Herakles.

Carson har sammenlignet fragmentene av Geryoneis med et langt dikt man har revet i biter og begravet i en eske sammen med noen sangstrofer og forelesningsnotater. Disse fragmentene har hun forsøkt å klistre sammen og utfylle.

Over ti år senere kom oppfølgeren, Red Doc> (2013), der vi igjen møter Geryon, men nå eldre og bare kalt «G».

Sammensmeltningen av det antikke og det moderne er noe hun kommer tilbake til i den lange meditasjonen Economy of the Unlost (1999), der hun forestiller seg en samtale mellom Simonides fra Keos og poeten Paul Celan for å utforske hva som kan hende når man plasserer en tekst ved siden av en annen. Den samme metoden benytter hun også i diktet «The Glass Essay», der forfatter-jeget er oppslukt av Emily Brontë, og på lignende vis i The Beauty of the Husband: A Fictional Essay in 29 Tangos (2001), et essay som påkaller John Keats.

Av Carsons oversettelser har kanskje Sofokles Antigone fått mest oppmerksomhet. Skuespillet, som går under navnet «Antigonick», har blant annet blitt fremført på Louisiana Literature Festival (2015). Også her ferdes vi frem og tilbake over 2500 år, når hun lar Georg W. F. Hegel og Samuel Beckett få ta del i en samtale mellom Antigone og søsteren Ismene. Om dette sa Carson en gang: «Jeg lot Beckett få være med i Antigonick fordi Sofokles hadde likt ham».