Anna Mitgutsch, østerriksk forfatter. Hennes omfattende forfatterskap er tematisk konsentrert om rotløshet og identitetssøken framstilt med utgangspunkt i nyere østerriksk historie (eksil, holocaust, etterkrigstid og forsinket oppgjør med nasjonalsosialismen). Mitgutsch har også en betydelig litteraturvitenskapelig og essayistisk produksjon.

Mitgutsch ble født i Linz. Etter artium i 1967 studerte hun anglistikk og germanistikk ved Universitetet i Salzburg, hvor hun disputerte med en avhandling om Ted Hughes i 1974. 1974–78 var hun stipendiat i amerikanistikk ved Universitetet i Innsbruck. Hun har undervist i lengre perioder i utlandet (Storbritannia, Sør-Korea og USA); i perioden 1979–85 levde hun i USA, hvor hun senere har vært writer-in-residence flere ganger. Siden 1985 bor og arbeider hun dels i Leonding ved Linz, dels i Boston (USA).

Anna Mitgutsch er oversatt til mange språk, deriblant norsk.

Mitgutsch' sjanger er romanen. De fleste romanene hennes forteller familiehistorier som er preget av nasjonalsosialismen og/eller som er transatlantiske, kjennetegnet av en dualisme mellom USA, som eksilland og mulighetenes land, og Østerrike, som framstår provinsielt og fortsatt preget av det forsinkede oppgjøret med nasjonalsosialismen. Fortellerteknisk bruker hun gjerne rammefortellinger, retrospeksjon og flere fortellerstemmer.

Mitgutsch' første roman, Den man elsker, tukter man (1985, originaltittel Die Züchtigung, norsk oversettelse 1988), ble samtidig hennes litterære gjennombrudd, også internasjonalt; den ble oversatt til tolv språk. I romanen skildres et mor-datter-forhold i tidlig etterkrigstid. Hovedpersonen, Marie, vokser opp som fosterbarn under harde kår på den østerrikske landsbygda. Som voksen klarer hun aldri å få fotfeste, ei heller å få et omsorgsfullt forhold til datteren, Vera. Hun mishandler datteren under den villfarelse at dette vil gjøre datteren sterkere og bedre rustet til å takle livet. Med denne romanen skildrer Mitgutsch erfaringer som store deler av etterkrigsgenerasjonen kjenner seg igjen i, både når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, brutale oppdragelsesmetoder og beskrivelsene av fattigdommen i tidlig etterkrigstid. Som andre forfattere i samme generasjon, blant andre Elisabeth Reichart, antyder Mitgutsch en sammenheng mellom en autoritær oppdragelse hvor fysisk avstraffelse var dagligdags og framveksten av nasjonalsosialismen.

Også i Mitgutsch' andre roman, Ausgrenzung (1989, Utestengning) står oppdragelse og forholdet mellom mor og barn sentralt. Martas sønn Jakob er autist, noe som får moren til å føle seg skyldig i å ikke ha oppdratt sønnen på riktig måte. Etter hvert internaliserer hun den både eksplisitte og implisitte kritikken fra familie og terapeuter, og aksepterer diagnosen, samtidig som hun føler at hun svikter sønnen. Til slutt befrir hun seg fra det hun oppfatter som normalitetstvang og aksepterer sønnen som han er, nemlig et følsomt og ærlig menneske.

In fremden Städten (1992, I fremmede byer) er den første av flere romaner hvor Mitgutsch kontrasterer Østerrike og USA: Handlingen utspiller seg i begge land, protagonistene reiser mellom Østerrike og USA, forsøker å finne seg til rette begge steder, men ender ofte opp i en emosjonell spagat mellom begge land. Mens USA skildres som et åpent og romslig innvandringsland, tegnes Østerrike som provinsielt, preget av krigshistorien og av redselen for alt som er annerledes.  

Hovedpersonen i In fremden Städten er amerikanske Lillian som har flyttet til Østerrike i forbindelse med giftermål, men som ikke klarer å slå seg til ro i den østerrikske småbyen. Rollen som hustru og mor føles tom og meningsløs. Hun lider også under erkjennelsen av at hun gjennom ekteskapet har gitt avkall på å videreutvikle sitt litterære talent; og hun savner sitt eget språk som hun aldri lenger får bruke. Til slutt forlater hun mann og barn og flytter tilbake i USA; den ytre foranledningen er et kort forhold til en amerikansk sanger. Når forholdet går i stykker og når ektemannen ikke synes å ønske henne tilbake, får Lillian et sammenbrudd og erkjenner at ingenting i livet hennes har bestand: Hun er hjem- og språkløs, rotløs og søkende. I denne romanen formulerer Mitgutsch det som kommer til å bli hennes hovedtema: rotløshet, følelsen av ikke å høre til noen steder og en nærmest livslang identitetssøken.

I sin neste roman, Abschied von Jerusalem (1995, Farvel, Jerusalem), videreutvikler Mitgutsch sitt hovedtema, kopler det med reisemotivet, en rød tråd gjennom forfatterskapet, og utvider hovedtemaet gjennom et historisk perspektiv. Protagonisten er en ung østerriksk kvinne som finner ut at hun har jødiske aner. Dvorahs reise til Jerusalem blir en del av hennes utforsking av hennes egen, til dels fortrengte familiehistorie, samtidig som romanen tegner et bilde av det moderne Israel og regionens politiske konflikter. I Abschied von Jerusalem, som i flere av de følgende romanene, kopler Mitgutsch følelsen av rotløshet til historien til de østerrikske jødene og skriver seg dermed inn i en viktig litterær retning i tyskspråklig etterkrigslitteratur.

En av forfatterens mest betydningsfulle og mest leste romaner etter Den man elsker, tukter man er Haus der Kindheit (2000, Barndommens hus). Innenfor rammene av en  kompleks samfunnsroman hvor det mangelfulle oppgjøret med nasjonalsosialismen kritiseres, videreutvikler forfatteren sitt hovedtema: Hvordan er det mulig å leve som jøde i Østerrike i etterkrigstiden så lenge majoriteten i samfunnet ikke tar et oppgjør med holocaust? Romanen er en familiehistorie som tegner opp historien til den assimilerte jødisk-østerrikske familien Berman, som blir tvunget i eksil på 30-tallet. Familien emigrerer til New York, hvor den forblir etter krigens slutt. Men trass i at hovedpersonen, Max Berman, som bare var en liten gutt da familien måtte forlate Østerrike, føler seg hjemme i USA, klarer han aldri å glemme barndommens hus. Barndommens hus og barndommens språk blir en livslang lengsel. Som godt voksen mann og berømt interiørarkitekt vender Berman tilbake til småbyen H. i Østerrike. Han ønsker å få tilbake barndomshjemmet, som han vil restaurere og bo i. I H. blir Berman konfrontert med antisemittiske fordommer, men han møter også interesse fra den yngre generasjonen som ønsker å få vite mer om jødenes historie i Østerrike. Gjennom sitt vennskap med Spitzer, forstander i den lille jødiske menigheten i H., blir Berman, som ikke er religiøs, bedre kjent med jødedommen og begynner sågar å skrive en kronikk om jødenes historie i H. Til slutt, etter at han har flyttet inn i barndomshjemmet, erkjenner Berman imidlertid at barndommen er tapt for alltid, at han aldri vil bli noe annet enn en fremmed og en inntrenger i H., og han beslutter å reise tilbake til New York. Haus der Kindheit er en familieroman om assimilasjon, forfølgelse og eksil, en kritisk skildring av Østerrikes lange unnfallenhet med å ta et oppgjør med landets nasjonalsosialistiske fortid, og et inngående portrett av en gammel manns søken etter identitet og sin plass – enten det nå er i nasjonal, religiøs eller språklig sammenheng. Mitgutsch' mesterlig komponerte rammefortelling hvor eksilhistorien fortelles retrospektivt, med utstrakt bruk av symboler, motiv og metaforer, er en av de mest betydningsfulle tyskspråklige romanene om dette historiske kapitlet, og kan måle seg med blant annet Robert Schindels monumentale verk Gebürtig (1992) og Der Kalte (2013).

En jødisk familiehistorie er gjenstand også for Mitgutsch' neste roman, Familienfest (2003, Familiefest). Gjennom en rammefortelling som skildrer tre ulike familiemiddager (en sederfest, en Thanksgiving-middag og en begravelse) i en jødisk familie i USA fortelles familiehistorien, som inkluderer forfølgelse og migrasjon. Historien framstår som et puslespill med ulike biter og bilder, hvor ikke alle passer like godt sammen, og hvor det også er manglende brikker, som illustrerer det umulige i å skulle rekonstruere en jødisk familiehistorie etter holocaust. Samtidig viser forfatteren hvor skjøre erindringer er, at hukommelse også kan være fiksjon, noe hun ofte kommer tilbake til i sine poetologiske skrifter.

Romanen Wenn du wiederkommst (2010, Når du kommer tilbake) knytter an til de foregående: Her fortelles fragmentarisk og assosiativt en jødisk familiehistorie, bygd opp rundt en shiva, det jødiske begravelsesritualet. Aksen Østerrike–USA står sentralt også i denne romanen. 

I romanen Die Annäherung (2016, Å komme nærmere) forteller Mitgutsch historien til en far, Theo, og hans voksne datter, Frieda. Etter at Friedas mor døde, giftet Theo seg igjen, og hans nye kone, Berta, tvang ham til å bryte med datteren. Da Theo får et slaganfall, forsøker Frieda å nærme seg faren igjen, men mange års taushet står mellom dem. Først da Theo, som var soldat under andre verdenskrig og var stasjonert i det som i dag er Ukraina, får en ukrainsk sykepleier, begynner han å åpne seg opp og ønsker å fortelle om noe av det som i alle år har stått som en uoverstigelig mur mellom ham og datteren, nemlig hans opplevelser som soldat. På bakgrunn av en eksemplarisk familiehistorie viser forfatteren hvordan krigen fortsatt skaper et skille mellom de som opplevde den og de som ble født senere, og hvordan tausheten må brytes for at ikke bare de direkte berørte, men også etterkommerne kan få fred. I Die Annäherung varierer hun sitt hovedtema, nok en gang innenfor rammene av en familiehistorie, samtidig som hun går nye veier gjennom å velge protagonister med en helt annen for- og familiehistorie enn i sine tidligere tekster.

Anna Mitgutsch har en omfattende litteraturvitenskapelig og essayistisk produksjon. Blant de mest betydningsfulle er poetikkforelesningen Erinnern und Erfinden (1990, Huske og finne opp) og Die Grenzen der Sprache (2013, Språkets grenser), hvor forfatteren reflekterer over eget litterært språk og poetologiske valg. Die Welt, die Rätsel bleibt (2013, Verden som forblir gåtefull) samler essay om tysk- og engelskspråklige forfattere. Hun har også oversatt engelskspråklig litteratur til tysk.

Mitgutsch har mottatt mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:

  • Brødrene-Grimm-prisen (1985)
  • Kulturpreis des Landes Oberösterreich für Literatur (1986)
  • Südtiroler Leserpreis der Stadt Bozen (1990)
  • Anton-Wildgans-prisen (1992)
  • Förderungspreis des Bundesministeriums für Wissenschaft, Forschung und Kunst (1995)
  • Würdigungspreis für Literatur der Republik Österreich (2000)
  • Solothurns litteraturpris (2001)
  • Heinrich-Gleißner-prisen (2007)
  • Æresdoktor ved Universitetet i Salzburg (2015).
  • Die Züchtigung (1985, norsk oversettelse Den man elsker, tukter man 1988)
  • Das andere Gesicht  (1986, Det andre ansiktet)
  • Ausgrenzung (1989, Utestegning)
  • In fremden Städten (1992, I fremmede byer)
  • Abschied von Jerusalem (1995, Farvel, Jerusalem)
  • Erinnern und Erfinden (1999, Huske og finne opp)
  • Haus der Kindheit ( 2000, Barndommens hus)
  • Familienfest  (2003, Familiefest)
  • Zwei Leben und ein Tag (2007, To liv og en dag)
  • Wenn du wiederkommst (2010, Når du kommer tilbake)
  • Die Grenzen der Sprache (2013, Språkets grenser)
  • Die Welt, die Rätsel bleibt (2013, Verden som forblir gåtefull)
  • Die Annäherung (2016, Å komme nærmere)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.