Anna-Greta Eker

Etter skolen arbeidet Eker som designer for gullsmedfirmaet Hopea Keskus i Tavastehus (1952–1955), og hun deltok på Triennalen i Milano (1953). I 1956 reiste hun til Schwäbisch Gmund i Tyskland og praktiserte hos en gullsmed. På kveldstid studerte Eker ved byens gullsmedhøyskole, Staatliche Höhere Fachschule für das Edelmetalgewerbe. Der traff hun den fire år yngre Erling Christoffersen fra Oslo. Etterpå flyttet Eker til Åbo der hun fikk ansettelse hos det finske gullsmedfirmaet Auran Kultaseppä, mens han flyttet til Stockholm.

På kort tid fikk hun suksess med en rekke korpusarbeider, som en lysestake med fire lysholdere formet som stiliserte tulipaner. Flere av hennes design ble utført i sølv og tre. Et par av de fremste for firmaet var en høyreist kaffekanne som fikk navnet Eifel, og fiskefatet Reykjavik.

Eker arbeidet hjemme, der hun hadde et primitivt verksted. Ekteparet fikk de barna Bård (1961), Åsa (1963) og Magnus (1969). Hun fikk bare honorar for de serieproduserte smykkene. Ellers var mesteparten av hennes smykker av typen modellsmykker, det vil si smykker som ble fremstilt i kun ett eksemplar.

I 1962 utlyste Norges Gullsmedforbund en konkurranse. Begrensningene var satt til kvinne- og mannssmykker i platina, gull, sølv, edelstener, perler og emalje. I alt ble det innsendt mer enn 500 forslag. Eker ble tildelt førstepremie for halssmykket Solhjul (36895). Smykket ble berømmet for «sin dekorative virkning og nordiske karakter». Brynje (63752) og Pendel (34679) ble også premiert.

Rundt 1965 lanserte PLUS en kolleksjon smykker i sølv med monterte norske steiner. Trioen Eker, Christoffersen og Tone Vigeland tegnet alle smykker til Steinserien. Steinene som ble brukt, var amasonitt, labradoritt, thulitt, solstein og beryll. Thulitten kom fra grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland, mens labradoritten og beryllen kom fra Aust-Agder.

I 1966 fikk Eker meget positive omtaler for en smykkekolleksjon i sølv og tre. Treslaget var i lys og mørkbeiset bjørk. At Eker brukte bjørk i smykkene, var neppe en tilfeldighet, da det er Finlands nasjonaltre. Smykkeserien fikk navnet Tre. Navnet hadde en dobbel betydning. Opplagt var materialet, men smykkene var også satt sammen av tre og tre treperler.

I 1977 besøkte det japanske firmaet Mikimoto PLUS og Eker. I 1976 var PLUS-smykkene de mest solgte i firmaets importkatalog. I anledning Mikimotos 85-årsjubileum i 1984 ble Eker invitert til å tegne smykker for firmaet. Resultatet var en liten kolleksjonen med halssmykker, ørepynt og ringer i sølv med monterte perler.

Eker fikk Statens garantiinntekt for kunstnere i 1979. Det resulterte i at hun fikk utbetalt stipend hver måned helt til pensjonsalder. Stipendet ga henne en økonomisk trygghet, og kravet om å produsere for kommersielt salg var mindre overhengende. Eker skaffet seg eget verksted i Gamlebyen, der hun også hadde utsalg.

I 1980-årene arbeidet Eker i økende grad med messing, kobber, lær, steiner og fossiler, snarere enn sølv og gull. Inspirasjonen hentet hun fra naturen, og særlig steiner fanget interessen. Fra tid til annen utstilte hun i Mariehamn.