Anhui, provins i østlige Kina, grenser i øst til Jiangsu og Zhejiang, i sør til Jiangxi, i vest til Hubei og Henan og i nord til Shandong; 139 400 km2 med 59 860 000 innb. (2000). Hovedstad: Hefei.

Topografien er kompleks med elvesletter, bakkelandskap og fjell. Landskapet preges av mange elver og innsjøer, og noen varme kilder. To store elver krysser provinsen fra vest til øst: Huai He i nord og Chang Jiang (Yangtsekiang) i sør. Huaibeisletta, området nord for Huai He, er en del av Den Nordkinesiske slette (som her er kalt Huanghuai Pingyuan, 'sletta mellom Huangelven og Huaielven') og heller fra 40 moh. i nordvest til 15 moh. i sørøst. Vannskillet mellom de to store elvene (og samtidig det naturlige skillet mellom Nord- og Sør-Kina) dannes av Dabie-fjellene (høyeste topp: Baimajian 1774 moh.) i vest og Jiang-Huai-høydene (mellom 100 og 300 moh.) i øst. Chang Jiang danner Yanjiangsletta (også kalt Chang Jiang Zhongxiayousletta) ca. 10 moh. med bl.a. Anhuis største innsjø Chao Hu (820 km2). Begge elvebassengene rammes av og til av alvorlige oversvømmelser. Sør for Chang Jiang er en fjellregion som bl.a. omfatter Huangshan, 'Gule fjell', (med topper over 1800 moh.), av mange omtalt som Kinas vakreste fjellandskap, og som står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Et annet fjell i sør er Jiuhuafjellet med Tiantai-toppen, 'Himmelens plattform', som er ett av buddhistenes fire hellige fjell i Kina, og dreneres av Huai He. Elvebassenget er utsatt for store oversvømmelser, og omfattende flomsikringstiltak er iverksatt for å hindre større ødeleggelser. Den sørlige del av provinsen er skilt fra den nordlige av en serie fjellkjeder med retning øst–vest, 1000–1700 moh.

Over 99 % er han-kinesere. En relativt stor andel bor på landsbygda. Anhui er blant de tettest befolkede provinsene i Kina, og særlig er de nordlige og sentrale områdene tett befolket. Den store befolkningen utøver et alvorlig press på naturressursene med miljøproblemer som resultat. Xidi og Hongcun i det sørlige Anhui er to tradisjonelle ikke-urbane landsbyer som står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv for sine bevarte sosioøkonomiske strukturer fra føydaltiden.

Stadige oversvømmelser er blant årsakene til at Anhui er blant de mindre utviklede provinsene i Kina. En forholdsvis stor andel av befolkningen reiser derfor ut til andre provinser for å søke arbeid. Jordbruket er viktigste næringsvei. Våtris omfatter alene halvparten av jordbruksproduksjonen og dyrkes de fleste steder sør for Huai He. Nord for Huai He er hvete mer vanlig. Her dyrkes også søtpoteter og soyabønner, ellers også mais og durra. De økonomiske produktene er raps (hovedsakelig sør for Huai He), te (over hele provinsen), bomull (langs begge de store elvene), tobakk, silkeormkokonger og jute. Provinsens te er kjent for sin fine kvalitet. Det dyrkes også pærer, druer, dadler og granatepler. Viktigste husdyr er storfe og svin. Fjellenes skogsområder er rike på en rekke produkter som brukes i kinesisk urtemedisin. De mange innsjøene gjør Anhui til en av Kinas viktigste sentre for oppdrett av ferskvannsfisk. På begge sider av Huai He er det rike kullreserver. Også forekomstene av kobber, jernmalm og ulike råstoffer for bygningsindustrien er betydelige. Hovedpillarene i industrien er tekstilproduksjon og bearbeiding av matvarer. Særlig er Bengbu kjent for sin fødevareindustri. Også produksjon av kjøleskap og vaskemaskiner. Likører er blant lokale spesialiteter. Langs Chang Jiang finnes noe tungindustri (bl.a. kobbersmelteverk i Tongling), men den er etter kinesisk målestokk relativt småskala. I samferdselen inngår skipstrafikk på de mange elvene. Chang Jiang er navigerbar for større skip hele året. Fuyang og Hefei er viktige knutepunkt på det nasjonale jernbanenettet. Den nye jernbanelinjen Beijing-Kowloon som ble åpnet 1997, går gjennom Anhui.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.