Statoil Angola
Det norske oljeselskapet Equinor (tidligere Statoil) har lenge vært aktive i Angola, der oljeindustrien dominerer økonomien totalt. Lite av oljeinntektene kommer imidlertid den fattige befolkningen i landet til gode.
Av /Aftenposten/NTB Scanpix.
Rio Queve

Angola har store vannressurser, med potensiale for vannkraft og irrigasjon av jordbruksområder.

Rio Queve
Lisens: CC BY SA 3.0

Angola er fra naturens side et av Afrikas mest ressursrike land. Likevel er bare en liten del av naturressursene utnyttet. Siden uavhengigheten i 1975 har økonomien blitt gradvis mer ensrettet rundt dominansen til ett produkt: Olje. Oljerikdommen har ført til en høy konsentrasjon av relativ velstand i en liten del av befolkningen, men lite for det store flertallet.

Sammenlignet med andre land i regionen hadde Angola en variert økonomi mot slutten av kolonitiden. Av mange årsaker forsvant denne variasjonen etter 1975, deriblant feilslått økonomisk politikk, 27 års nærmest kontinuerlig borgerkrig, og et politisk regime som var bygd opp rundt kontrollen av oljeøkonomien.

Etter olja var følgende produkter Angolas viktigste eksportvarer i 2019: Diamanter, fisk, luftfart, tømmer, drikkevarer, granitt, sement og kaffe. Det er imidlertid vanskelig å overdrive oljas betydning for økonomien som helhet.

Angolas økonomiske vekst etter 2000
Angola hadde blant verdens høyeste vekstrater under oljeboomen på 2000-tallet. Etter 2016 ble dette snudd til flere år med stagnasjon. Blå søyler utgjør vekst i BNP per år. Gule streker er flerårstrender.
Angolas økonomiske vekst etter 2000
Av .

Olje og offentlig forbruk

Etter 2000 har olja tatt en stadig større plass i økonomien i takt med økning både i produksjonstall og oljepris. Fra år 2000 og til 2019 varierte statens inntekter fra oljeeksport mellom 95 og 98 prosent av alle eksportinntekter. Diamanteksporten utgjorde mellom én og tre prosent, og hele resten av økonomien ikke mer en 0,5 prosent av eksporten.

Som i enkelte andre oljestater, kan Angolas oljeøkonomis svøpe oppsummeres i dette: Nesten ingen produktiv virksomhet er like lønnsom som å sikre en andel av oljeinntektene. Den enkleste måten å sikre seg en del av oljeinntektene, er gjennom politisk lojalitet til makthaverne. Økonomisk ensretting og politisk maktkonsentrasjon har blitt resultatet.

Denne strukturen har gitt grobunn for den beryktede korrupsjonen i Angola, der president- og partimakten distribuerer mulighetene for berikelse gjennom offentlige lønninger, lisenser og andre former for statlig sanksjonerte privilegier.

I dag er Angolas økonomi svært avhengig av det offentlige forbruket som en motor i økonomien, og dette forbruket har historisk sett hatt nær sammenheng med oljeprisen. Den langvarige og kraftige oljeboomen i perioden 2002–2014 drev statens inntekter opp, og det offentlige forbruket fulgte på. I perioden ble rundt 900 milliarder dollar sluset ut i økonomien gjennom det statlige forbruket (inkludert fra statsoljeselskapet Sonangol), og oljesektoren utgjorde lenge over halvparten av bruttonasjonalprodukt (BNP), og 40 prosent så sent som i 2012. I begynnelsen holdt vekstratene for BNP seg på over 10 prosent i året i mange år, blant verdens høyeste vekstrater (se illustrasjon).

Angola opplevde en dramatisk og varig nedgangstid i årene etter oljeprisens plutselige fall i 2014. Statens inntekter falt i takt med oljeprisen og synkende oljeproduksjon. Da hele tre firedeler av oljeinntektene forsvant, måtte staten i perioden 2014–2018 redusere offentlige utgifter med 60 prosent. Makthaverne forsøkte å opprettholde det offentlige forbruket noe ved å ta opp lån, slik at offentlig gjeld økte fra 35 prosent til 91 prosent av BNP i de samme årene. Dette maktet likevel ikke stanse den økonomiske tilbakegangen. I årene 2016–2019 krympet økonomien (altså negativ økonomisk vekst, eller resesjon), og veksten var forventet å forbli på under to prosent i mange år. Holdt opp mot at befolkningsveksten er blant verdens høyeste (tre prosent i året), så betyr det at angolanere i snitt har blitt fattigere i flere år, og vil bli stadig fattigere i årene som kommer.

Lav produksjon, høy import

Med så godt som ingen industriproduksjon av betydning, og lav jordbruksproduktivitet, har behovet for oljefinansiert import vært enormt. Mange i den økonomiske eliten beriket seg på videresalg av importvarer, ofte med monopolrettigheter eller særdeles styrte markedsforhold. På oljeboomens toppunkt kunne man finne alle moderne konsumvarer og luksusprodukter i byene, men omtrent ingenting var produsert lokalt. Selv enkle basisprodukter som kan fremstilles i Angola ble innført fra andre kontinenter.

Oljeboomen på 2000-tallet førte til enorm fart i bygg- og anleggsbransjen, og et stort marked for brasilianske og spesielt kinesiske selskaper – finansiert av kredittlinjer til banker i disse landene i bytte mot fremtidig levering av angolansk olje. Rundt 2012 ble det anslått at 250 000 kinesiske arbeidere var engasjert i byggebransjen. Omtrent like mange portugisere jobbet i ulike deler av handel- og tjenestesektor.

Disse trekkene videreførte og forsterket tendenser fra kolonitiden: Økonomisk vekst og oppgangstider førte ikke til varig og godt lønnet arbeid for angolanere flest, heller ikke til næringsutvikling. Det førte heller til storstilt import, og bruk av utenlandsk arbeidskraft som forsvant med kunnskapen når nedgangstidene slo inn.

De økonomiske utsiktene var ved inngangen til 2020-tallet lite gunstige. De fleste prognoser tyder på at uten massive investeringer i oljesektoren – midler det forgjeldede landet ikke har – vil produksjonen fortsette å synke raskt. Det politiske regimet under president João Lourenço har lovet å redusere oljeavhengigheten gjennom økonomisk diversifisering, men dette har latt vente på seg.

Økonomiens utvikling

Angola, øk. kart

Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Portugisiske kolonialister bygde opp et omfattende plantasjejordbruk i Angola, samt en mineralutvinning og en industri med bruk av lavt lønnet lokal arbeidskraft. Inntil midten av 1900-tallet var det også omfattende bruk av tvangsarbeid. Den afrikanske befolkningen ble bare i liten grad trukket med i utviklingen av en moderne økonomi, og ble heller ikke gitt utdanning av betydning. Da de fleste portugisere reiste fra Angola i løpet av kort tid rundt selvstendigheten, førte det til store tekniske, administrative og dermed også økonomiske vansker.

Krigen som varte fra 1975 til 2002 (med få avbrekk) forverret den økonomiske utviklingen ytterligere: Landets infrastruktur ble enda mer ødelagt og flere millioner angolanere ble drevet fra sine hjem – og store deler av landbruksarealet ble liggende brakk. Statsbudsjettet, deri de store oljeinntektene, ble dreid mot militære formål. Opprørsbevegelsen UNITA finansierte i 1990-årene mesteparten av sin krigføring med illegal utvinning og eksport av diamanter. I samme tidsrom var Angola i perioder også rammet av tørke, som forsterket matmangelen og de sosiale lidelsene.

Etter selvstendigheten i 1975 allierte det statsbærende partiet MPLA seg med Sovjetunionen og Cuba og slo inn på en kommunistisk kurs, med en tilhørende statssentrert økonomisk politikk. De omfattende nasjonaliseringene etter selvstendigheten skyldtes dels ideologi, men var samtidig en nødvendighet etter at portugiserne som eide og drev foretakene forlot landet. Samtidig sto amerikanske selskap for storparten av oljeutvinningen, noe som gjorde USA til en sentral handelspartner og den største importør av Angolas råolje.

Fra midten av 1980-årene førte Angola en økonomisk politikk designet for å tiltrekke kapital fra Europa og USA heller enn fra Østblokken, med medlemskap i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. I 1987 iverksatte Angola et økonomisk reformprogram som åpnet for privatisering av statsdrevne foretak. Slik havnet store verdier i hendene på den økonomiske eliten rundt presidenten og i det styrende partiet MPLA. På 1990-tallet forkastet MPLA alle tidligere ideologiske bindinger, og har siden den gang fullført omgjøringen av partieliten til også å bli en økonomisk elite. Fra slutten av 1990-tallet hadde den lengesittende presidenten José Eduardo dos Santos konsolidert sitt regime, hovedsakelig bygd opp rundt kontrollen over de store oljeressursene.

Selv om det ideologiske fundamentet hadde forsvunnet, var logikken det samme: I mangel på privat investeringskapital, ble alle nye økonomiske initiativ finansiert av midler som til syvende og sist ble understøttet av statens oljeinntekter. Dos Santos’-regimets ledere fordelte oljeinntektene først og fremst til sitt eget nettverk av klienter (familie og politiske tilhengere).

Jord- og skogbruk

Jordbruket fortsatt viktigste sysselsetter. Om lag halvparten av befolkningen får sitt levebrød fra jordbruket, men sektoren utgjør under fem prosent av BNP. Angolas landareal er større enn Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen og strekker seg over flere klimasoner. FNs mat- og jordbruksorganisasjon anslår at nesten halvparten av arealet (47 prosent) er dyrkbart land, men at kun ti prosent av dette er utnyttet i dag. Kun om lag tre prosent av landarealet er dyrket på permanent basis.

I kolonitiden var jordbruket todelt, med en stor kommersiell sektor drevet av portugisiske settlere, med produksjon for eksport av kaffe, sisal, sukker, mais, bomull og annet. Ved selvstendigheten emigrerte de fleste portugiserne, og plantasjene ble nasjonalisert. Afrikanske småbønder produserte for eget livsopphold – primært matvarer som mais, hirse, yams, maniok, og bønner – og bare i noen grad for omsetning. De fleste drev samtidig noe småfehold. Storfehold var og er fortsatt konsentrert til høyereliggende strøk i det sørlige og sentrale Angola.

Før selvstendigheten i 1975 var Angola verdens tredje største kaffeprodusent og verdens største leverandør av robusta-kaffe. Angola var også Afrikas neste største produsent av sisal. Få år etter uavhengigheten var produksjonen redusert til en brøkdel på plantasjene. Ikke bare var det utenkelig å fortsette plantasjeøkonomien slik koloniherrene hadde gjort det – med utstrakt bruk av tvangsarbeid og avsondring av arbeidskraft fra husholdningsøkonomien – men den intense borgerkrigen gjorde investeringer i landbruksplantasjer svært vanskelig. I tillegg var det nye regimets statsstyrte kommandoøkonomi (inspirert av østeuropeiske rådgivere) dårlig tilpasset lokale forhold. Under borgerkrigen ble en betydelig del av befolkningen flyktninger, og mange var avhengige av matvarehjelp.

Oljeboomen på 2000-tallet tilførte en ny faktor som også bidro til redusert lønnsomhet på investeringer i landbruket: Den såkalte hollandske syke. Selv om millioner av folk i byene fikk økt kjøpekraft, ble den økte etterspørselen etter matvarer dekket av billig import. I lange perioder på 2000-tallet var det vanskelig å finne angolanskproduserte matvarer i supermarkedene i hovedstaden Luanda. Poteter, mais, egg, meieriprodukter og endatil bananer – alt dyrkbart i Angola – ble importert fra Sør-Afrika og andre kontinenter. Angolanere med kapital investerte heller i importhandel enn i det lokale landbruket. Alle disse forholdene har bidratt til at Angolas betydelige jordbrukspotensial er lite utnyttet.

Angola har betydelige skogressurser, som i begrenset grad blir utnyttet – med flere etterspurte edeltresorter. Eukalyptusplantasjer ble etablert under kolonitiden som brensel for jernbanelokomotiv.

Fiske

Med sin lange kystlinje har Angola blant Afrikas største og rikeste fiskeriressurser. Den kjente Benguela-havstrømmen tilfører næringsrikt og kaldt vann sørfra til kystområdene. I tillegg til fiske fra småbåter, som drives langs store deler av kysten, har Angola forsøkt å drive en moderne fiskeindustri. Blant annet har sardin og den ettertraktede tunfisken blitt fisket.

I kolonitiden fantes et rikt fiskeri, med fiskeindustri i Namibe, Luanda og Benguela og i Zaire-provinsen. Denne kollapset langt på vei da de portugisiske trålerne som hadde stått for størstedelen av fangsten forsvant etter uavhengigheten. Fangstene ble redusert med 95 prosent, for å øke igjen i 1990-årene. Myndighetene har tillatt større fartøyer, særlig europeiske, å drive et overfiske som sterkt reduserte forekomstene i perioder. Siden 1987 har Angola en avtale med EU om utnytting av fiskeressursene. I 2018 eksporterte Angola fisk til en verdi av 85 millioner dollar.

Havforskningsinstituttet i Bergen har i mange år hatt et samarbeid i Angola.

Mineraler og olje

Angola er et av de mest mineralrike land i Afrika, med særlig verdifulle petroleums- og diamantforekomster. Petroleum ble først påvist i 1955, og leting pågår fortsatt. Størstedelen av utvinningen har skjedd utenfor Cabinda-eksklaven i nord, men i senere år har oljefelt lenger sør også blitt utviklet.

Siden århundreskiftet har Angola vært Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Rundt 2015 nådde oljeproduksjonen en topp på ca. 1,8 millioner fat per dag. I 2019 falt produksjonen under 1,4 millioner fat per dag. Grunnet manglende investeringer i leting og i produksjonsapparatet, samt aldrende brønner, er det ventet at Angolas oljeproduksjon vil synke raskt.

Lenge var Angola ansett som et lovende marked for oljeselskapene, men interessen har avtatt betydelig, særlig etter det dramatiske fallet i oljeprisen etter 2014. Oljereservene regnes ikke lenger som store (0,7 prosent av verdens kjente reserver).

Noe foredling av petroleum skjer ved raffineriet i Luanda. Fordi landet bruker store midler til å importere drivstoff fra andre land, er det planer om å bygge et nytt i Lobito for å redusere importavhengigheten.

I tillegg til statsoljeselskapet Sonangol, deltar mange selskap i leting og utvinning. De norske selskapene Saga Petroleum, Norsk Hydro og senere Statoil, nå Equinor, har deltatt i leting og utvinning siden 1990-tallet. Med sine eierandeler i angolanske oljefelt har Equinor utvunnet ca. 200 000 fat olje per dag, en betydelig andel av selskapets virksomhet. Norske leverandørselskaper, som Odfjell og Aker Solutions har hatt svært verdifulle kontrakter i angolansk oljesektor.

Angola er blant verdens ti største diamantprodusenter, både av smykkesteiner og diamanter til industriformål. Diamantforekomstene ble påvist i 1911, og regnes blant verdens fem største. Utvinningen, som særlig skjer i den nordøstre del av landet, sank etter selvstendigheten, da den var på ca. 2,4 millioner karat, men økte allerede under krigen, til ca. seks millioner i 2000, og ni millioner i 2019, til en verdi av ca. 1,3 milliarder dollar. Diamantsektoren utgjorde i 2019 to prosent av BNP, en tyvendedel av oljesektoren.

Angola har også betydelige forekomster av andre mineraler, deriblant gull, jernmalm, fosfat, mangan, kobber, bly, kvarts, gips, marmor og sink. Det foregår lite eller ingen utvinning av disse ressursene i dag.

Industri og energi

I likhet med øvrige sektorer forfalt også industriproduksjonen dramatisk som følge av at den portugisiske befolkningen tok med seg både kompetanse, produksjonsmidler og kapital da de emigrerte. Med store naturressurser fra både jordbruk og gruvedrift, samt betydelige energireserver, har Angola gode forutsetninger for økt industriproduksjon.

Dagens industri er konsentrert rundt de store havnebyene Luanda, Lobito og Benguela, samt innlandsbyene Huambo og Lubango, og omfatter petroleumsraffinering, jern-, metall- og sementindustri, noe ferdigvareproduksjon samt foredling av jordbruksvarer. Drikkevarer, og da hovedsakelig øl, er eneste industrivare som eksporteres i noen grad, men utgjorde kun 21 millioner dollar i 2018.

Energi

Bioenergi var tidligere den viktigste energikilden med en andel på 74 prosent av det samlede energiforbruket i 1990. Med et økende innslag av naturgass og petroleumsprodukter ble denne andelen redusert til 43 prosent i 2019. Landets forbruk av primærenergi var da steget til 625 petajoule (PJ), etter en gjennomsnittlig vekst i perioden på 3,2 prosent per år. Regnet per innbygger var det likevel en svak nedgang i forbruket fra 20,8 gigajoule (GJ) i 1990 til 19,6 GJ i 2019.

Totalt var rundt 50 prosent av energiforbruket i 2019 basert på fornybar energi. Det er en nedgang fra 75 prosent i 1990. Økende forbruk av fossil energi er i stor grad dekket med egen produksjonen av olje og gass.

Elektrisitetsforsyningen

I 2019 var landets samlede produksjon av elektrisk energi 15,4 terawattimer (TWh), en økning fra 0,84 TWh i 1990. Kraftmiksen har et betydelig innslag av fossil energi, som fordeler seg på naturgass og brenselolje, men den viktigste energikilden er vannkraft med en andel på 70 prosent i 2019.

Med flere store vassdrag (Kwanza, Queve, Cunene og Catumbela) har landet et betydelig potensial for utbygging av vannkraft, som er beregnet til 18,2 gigawatt (GW). Produksjonen av vannkraft har de senere årene økt kraftig fra 5 TWh i 2015 til 11 TWh i 2019. I 2019 var det, ifølge International Hydropower Association, kun fire land i verden som bidro med større økning til verdens vannkraft enn Angola. Likevel utgjør mangel på stabil strømforsyning et av de store strukturelle hindrene for utvikling av industri i Angola. Forbruket av elektrisk energi er også lavt sammenlignet med andre land. I 2019 var sluttforbruket av elektrisk energi per innbygger 400 kWh, mot et gjennomsnitt for hele verden på 3 300 kWh. Arbeidet med å elektrifisere landsbygda er heller ikke sluttført. Kun 46 prosent av befolkningen hadde tilgang til elektrisitet i 2019.

Utenrikshandel

Angola deltar i regionalt utviklingssamarbeid i det sørlige Afrika, men foruten Sør-Afrika er handelen med andre afrikanske land heller liten. Angola er lite integrert i den regional økonomien, og utenrikshandelen er vesentlig rettet mot Atlanterhavet – med bånd til USA og Europa, særlig Portugal. Brasil og Sør-Afrika er også store handelspartnere. Siden 2004 har handelen med Kina raskt fått stor betydning. USA er viktig grunnet oljevirksomheten. Kina kom til fra 2003 og ble tidvis viktigste handelspartner på 2000-tallet.

Den største kilden for import er Portugal, fulgt av USA og Sør-Afrika. Angola hadde lenge betydelige overskudd på sin handelsbalanse med utlandet, takket være oljeeksporten, men har i de senere år hatt underskudd og en økende utenlandsgjeld. I 2019 utgjorde utenlandsgjelden ca. 70 milliarder dollar. Mye av inntektene i utenlandsk valuta går dermed med til å betjene utenlandsgjelden, og mer enn halvparten av statsbudsjettet gikk med på gjeldsbetjening. Norge har eksportert betydelige mengder sjømat til Angola, særlig klippfisk.

Samferdsel

Dårlige kommunikasjoner har hindret utviklingen av landets økonomi. Jernbaner går innover i landet fra de viktigste havnebyene Luanda, Lobito og Namibe, men linjene er ikke knyttet til hverandre. Den lengste og viktigste, Lobito-banen, ble fullført i 1928, og ble opprinnelig brukt til transport av kobber fra Shaba-provinsen i Den Demokratiske Republikken Kongo og fra Zambia. Driften opphørte under krigen og frem til den i 2012–2015 ble gjenåpnet på angolansk side etter langvarig rehabilitering av kinesiske selskaper. Malmtransporten har enda ikke blitt gjenopptatt.

De mange elvene er ikke navigerbare for større båter. Alle provinshovedstedene (uten de nærmest Luanda) er knyttet til hovedstaden med et fungerende flyrutenett.

Et bilveinett knytter de viktigste byene sammen, men mangel på gode sekundær- og tertiærveier for å knytte landsbygda til markedene i byene er en reell utfordring for økonomisk utvikling. I likhet med jernbanenettet ble også trolig 80 prosent av veinettet skadet eller ødelagt under krigen. Etterkrigstiden har også vist at mye av veinettet som ble rehabilitert i perioden 2002–2010 ble dysfunksjonelt få år etterpå grunnet vær, hard bruk og mangel på vedlikehold.

Angola var tidlig ute med å utvikle et mobiltelefonnett etter 2002. Isabel dos Santos, president dos Santos datter, hadde lenge tilnærmet monopol på mobiltelefoni i landet gjennom sitt selskap Unitel.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg