Andrej Platonov var russisk forfatter og en av det tidlige 20. århundrets store språkkunstnere. 

Platonov har skarpere enn noen annen sovjetforfatter vist hvordan bolsjevikenes døds- og voldsideologi reflekteres i språket. Hans «bærere av klassesannheten» uttrykker seg i en sjargong tatt rett ut av tidens aviser og propagandaskrifter; i sitt eksperiment i planmessig umenneskelighet tar de systematisk språket i bruk for å ødelegge folks sosiale samvittighet og omforme deres bevissthet.

Platonov var soldat i Den røde armé, ble deretter vannkraftingeniør, og var som ung full av revolusjonær entusiasme. Hans første bok, Elektrifiseringen (Elektrifikatsija), utkom 1921, fulgt av diktsamlingen Himmelblått dyp (Golubaja glubina, 1922). Erfaringer fra fagforeningsvirksomhet og ingeniørarbeid gav ham et stort råstoff til diktningen.

Gjennombruddet kom med novellesamlingen Slusene ved Jepifan (Jepifanskie Sjljuzy, 1927), der tittelnovellen skildrer «overmenneskene» som øver vold på naturen i arrogant tro på sine egne kalkylers fortreffelighet. Skildringen er lagt til Peter den Stores tvangsreformer, men samtidsreferansene er lett gjenkjennelige. Influert av Nikolaj Fjodorovs filosofi betraktet han inndelingen av menneskene i organisatorer og organiserte som menneskehetens største tragedie; lederne fører folket ut i enorme lidelser, og vil i sin tur innhentes av folkets rettferdige straffedom.

Revolusjonsentusiasmen var borte, og han forsvarte nå alle dem som i undertrykkelsen klarte å holde fast ved sin sunne fornuft. Satirene Byen Stad (Gorod gradov, 1927), Den tvilende Makar (Usomnivsjijsia Makar, 1929) og Til senere bruk (Vprok, 1931) ble angrepet fra partihold, og Platonov ble stemplet som «klassefiende».

Under den annen verdenskrig var han korrespondent ved fronten, og utgav flere fortellinger fra krigen. Avheroiseringen av krigshelten i Tilbakekomsten (Vozvrasjtsjenije, 1946) førte til ny fordømmelse, og han ble først rehabilitert med utgivelsen av Utvalgte verker i 1966.

Hans to hovedverker er Tsjevengur fra 1920-årene og Tomteutgravingen (Kotlovan) fra 1930-årene. Ingen av dem var kjent i Sovjetunionen før verkene hans begynte å utgis i store opplag fra slutten av 1980-årene.

I Tsjevengur fremstilles den triumferende sosialismen som en blanding av utopi og dødsdrift, der fremtidskommunismen resulterer i total død og tilintetgjørelse. Tomteutgravingen handler om kollektiviseringen, der kulakene utryddes i utopiens navn.

På norsk foreligger romanen Tsjevengur (2016) og et utvalg fortellinger, Mødre og sønner (1979).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.