Andreas Hallén, svensk komponist, dirigent, musikkritiker og pedagog, pioner for den nytyske musikken i Sverige. Hans opera «Harald Viking» var den første svenske opera som var gjennomsyret av Richard Wagners musikalske ideer. Hallén gjorde også en stor og betydelig innsats for utviklingen av konsertlivet i Sverige. 

Hallén viste musikalsk begavelse svært tidlig og fikk undervisning i klaver i barndomshjemmet. 14 år gammel fikk han undervisning i orgel og harmonilære av Henric Seldener (1829–80), domorganist i Göteborg. I 1866 begynte han sine studier ved konservatoriet i Leipzig der han studerte klaver med Louis Plaidy og Ignaz Moscheles, teori og komposisjon med Moritz Hauptmann og Carl Reinecke, samme lærere som Edvard Grieg hadde hatt noen få år tidligere. Etter Leipzig fortsatte Hallén studier i komposisjon og direksjon hos Joseph Rheinberger i München. 1869 debuterte han med egne verk – en klavertrio og klaverkvartetten op. 3 – i Kungliga Musikaliska Akademien i Stockholm. 1870–71 studerte Hallén komposisjon med Julius Rietz i Dresden.

1872–78 var Hallén dirigent for «Göteborgs Musikförening» og koret «Harmoniska Sällskapet», et kor som ofte medvirket sammen ved orkestrets konserter. Som kapellmester gjorde han en betydelig innsats for å introdusere Wagners musikk i Göteborg, og Wagner ble den mest fremførte komponisten ved siden av Ludwig van Beethoven.

1878 reiste Hallén til Berlin der han møtte den tyske forfatteren Hans Herrig (1845–92). Herrig skrev en operalibretto basert på den danske dikteren Adam Oehlenschlägers diktverk «Hagbarth og Signe» og 1879 satte Hallén musikk til librettoen. Resultatet ble operaen «Harald Viking». Deler av operaen ble oppført 1880 hvoretter Hallén flyttet til Berlin der han opprettholdt livet som musikkskribent og sangpedagog. I 1881 forespilte han «Harald Viking» for Franz Liszt som ga verket positiv omtale og operaen fikk sin uroppførelse i Leipzig på høsten samme år med en ung Arthur Nikisch som dirigent.

Høsten 1884 flyttet Hallén til Stockholm der han dannet et kor, «Filharmoniska Sällskapet», som han dirigerte 1885–95 og som kom til å få stor betydning for fremveksten av et moderne konsertvesen i Sverige. Med koret fremførte han en rekke store nyere korverk samtidig som han gjorde en pionerinnsats for tidlig-musikk i Stockholm. 1892–97 var Hallén 2. kapellmester ved Kungliga Operan, og 1902 flyttet han til Malmö der han i fem år var leder for det nystartede «Sydsvenska Filharmoniska Sällskapet».

1907 flyttet Hallén tilbake til Stockholm og gjenopptok sin virksomhet som musikkritiker. 1909–19 underviste han i komposisjon ved «Musikkonservatoriet» med professors tittel fra 1915. Blant hans elever finner vi Kurt Atterberg, Oskar Lindberg og Viking Dahl. På 1870- og 80-tallet fremstod Hallén som en radikal komponist, men i det nye århundret fremstod han som en som ikke lenger maktet å holde tritt med den musikalske utviklingen.

Når man ser hvem som var Halléns lærere ved konservatoriet i Leipzig – alle var representanter for den klassisk-romantiske tyske tradisjonen med Mendelssohn og Schumann som de fremste – så er det uventet at Hallén kom til å bli en uttalt talsmann for den nytyske retningen innenfor klassisk musikk. Den nytyske «skole»  hadde Richard Wagner og Franz Liszt som de førende skikkelsene. Av Halléns verk er operaene de viktigste, fremfor alt «Harald Viking», som gjennomsyres av Wagners musikalske tankegods: tre akter fulle av wagnersk drama, vers med bokstavrim (allitererende vers), en fortløpende dramatisk dialog, ledemotivteknikk og modulerende kromatisk harmonikk. «Harald Viking» ble den første svenske opera der Wagners innflytelse er omfattende og gjennomgripende. Ellers er de viktigste komposisjonsformene blant Halléns verk orkester- og korverk i tillegg til et ikke ubetydelig antall sanger med klaver eller orkester. De tidlige kammermusikkverkene forble unntak, det samme gjelder musikk for klaver solo.

Halléns musikalske utvikling gikk fra en sterk nytysk Wagner-innflytelse i «Harald Viking» mot en stil av et mer nordisk slag, for eksempel i «Waldemarsskatten» fra 1899, et verk som fikk betydning for den etterfølgende komponistgenerasjonen. I sine orkesterverk, først og fremst de Liszt-inspirerte symfoniske diktene «Die Toteninsel» op. 45 og «Sphärenklänge» fra 1905 viser Hallén en uvanlig klanglig oppfinnsomhet. Også svenske folkemelodier kom til å spille en rolle for Hallén. Særlig i hans andre orkesterrapsodi op. 23 fra 1883 der en fri behandling av svenske folkeviser kom til å danne mønster for senere verk, for eksempel Hugo Alfvéns «Midsommervaka».

De fleste av hans orkesterverk er ensatsige, det fins ingen symfonier, derimot fire symfoniske dikt, de første av en svensk komponist. Hallén hevder med henvisning til Wagner at den programmusikalske beskrivelse kun skal være antydende ikke beskrive i detalj, dette for å unngå å binde opp lytterens fantasi.

Som dirigent for koret i «Filharmoniska Sällskapet» oppførte Hallén en mengd korverk fra renessansens Lasso og Palestrina til sin samtids nyeste verk av Brahms, Liszt og Verdi. Men hans egen personlige stil, der Wagnerinflytelsen var merkbar, tok imidlertid farge av de nyere verkene. Ikke minst finner man en utvikling fra kormusikk der den homofone firstemte satsen råder mot en langt mer sammensatt og forfinet indre oppbygning – det som kalles korfaktur – er fremherskende.

  • «Harald Viking» (1881)
  • «Hexfällan» (1896)
  • «Waldemarsskatten» (1898)
  • «Valborgsmässa» (1902)
  • «Den unge Herr Sten Sture» op. 35 (1889)
  • «Frithiof och Ingeborg», symfonisk dikt op. 8 (1872)
  • «Huldigungsmarsch» op. 10 (1876)
  • «Om våren», konsertouverture for stort orkester op. 14 (1876/77)
  • «En Sommarsaga» op. 35 (1889)
  • «I skymningen» tonedikt for strykeorkester op. 40 nr. 2 (1890-tallet)
  • «Svensk Hyllningsmarsch» (1904)
  • «Sphärenklänge», symfonisk dikt for stort orkester (1905)
  • «Die Todteninsel» op. 45
  • Rhapsodie nr. 1 i F-dur op. 17
  • Rhapsodie nr. 2 i f-moll op. 23
  • «Om hösten», to lyriske tonebilder for lite orkester op. 38 nr. 1 (1890-tallet)
  • «Ur Waldemarssagan», suite for stort orkester op. 42 (1891)
  • «Gustaf Wasas Saga», suite i fem satser (1897)
  • Orkestersuite nr. 3 (1902/04)
  • «Romans», op. 16
  • «Tre Motetter» (Peccavi, Gloria, Requiem) op. 20 (beg. 1880-tallet)
  • Svenska folkvisor och dansar op. 37 (1880-tallet ?)
  • «Trollslottet», symfonisk ballade op. 32 (1889)
  • «Julafton» op. 41 (1895)
  • «Styrbjörn Starke» op. 34 (1889)
  • «Botgörerskan» op. 39 (1890)
  • Ett juloratorium (1904)
  • «Requiescat» op. 54 (1910)
  • «Sverige», festkantate op. 50 (1917)
  • «Das Aehrenfeld» op. 25 (1880)
  • Tre sanger for damekor og klaver op. 24 (1880-tallet)
  • «Sechs Lieder» op. 2 (1870-71)
  • «Drei Lieder» op. 21 (1880-tallet)
  • «Drei Lieder» op. 22 (1880-tallet)
  • Sanger for baryton og» klaver op. 11 (1880-tallet)
  • Tre duetter for høy sopran eller mezzosopran op. 27 (1889)
  • «Hon spirade upp vid korsets fot» (1890-tallet)
  • «Svenska fosterländska sånger och visor» op. 57 (trykt 1916)
  • «Höststämning»
  • «I solnedgången»
  • «Jungfru Maria i Rosengård»
  • «Ballade» for klaver
  • Intermezzo fra operaen «Waldemarsskatten» for fiolin og klaver (slutten av 1890 begynnelsen av 1900)
  • Klavertrio i c-moll (1868)
  • Klaverkvartett, op. 3 (1869-70)
  • Carlsson, Anders: «Handel och Bacchus eller Händel och Bach?: det borgerliga musiklivet och dess orkesterbildningar i köpmannastaden Göteborg under andra hälften av 1800-talet». Göteborg 1996. diss.
  • Herlitz, Daniel: «Ett kaos af skrik och signaler: något om Wagnerstriden i Stockholm, Andreas Hallén och operan ´Häxfällan´», essay i musikkvitenskap, Stockholms universitet, 1997.
  • Hilleström, Gustaf: «Andreas Halléns operor: Harald Viking, Hexfällan, Waldemarsskatten, Valborgsmässa», lic.-avhandling, Uppsala universitet, 1945.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.