Andreas Brandrud var en norsk kirkehistoriker. Han ble cand.theol. i 1892, tok praktisk-teologisk eksamen i 1893 og var deretter lærer i Kristiania samtidig som han drev kirkehistoriske studier. Han ble assistent ved Riksarkivet i 1896 og var professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo fra 1897–1938. Brandrud tilhørte den liberale teologiske retningen, og representerte det moderne gjennombrudd innenfor kirkehistoriefaget ved Det teologiske fakultet.
Andreas Brandrud
Faktaboks
Andreas Brandrud
- Født
- 26. februar 1868, Sør-Fron, Oppland
- Død
- 14. juni 1957, Bærum, Akershus
- Virke
- Kirkehistoriker
- Familie
-
Foreldre: Gårdbruker, fra 1876 kjøpmann, Torsten Brandrud (1837–1933) og Anna Bleken (1844–1879).
Gift 6.2.1897 med Anna Broch Martens (3.5.1875–4.2.1966), datter av prost Nicolai Martens (1836–1890) og Eleonora Henrikke Clodius Giæver (1848–1917).
Utgivelser
Brandrud utga blant annet Kloster-Lasse (1895), en bok om den norske jesuittpateren Laurentius Nicolai Norvegus eller Lauritz Nielssøn. Han publiserte to framstillinger av den allmenne kirkehistorien, Kirkens historie i kort fremstilling (1904) og Den kristne kirkes historie (1915). Et arbeid han begynte på som ansatt ved Riksarkivet var utgivelsen av Stavanger domkapitels protokol 1571–1630 (1897–1901).
I forbindelse reformasjonsjubileet i 1917 tok han sammen med kollega Oluf Kolsrud initiativ til utgivelsen av To og Tredive Prædikener holdt i Aarene 1578-1586 av Jens Nilssøn. Brandruds omfattende innledning til denne boken ble utgitt som et eget arbeid med tittelen Biskop Jens Nilssøn av Oslo. Et billede fra Norges senere reformationshistorie (1917).
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.