Ana Pauker

Hun vokste opp i Bucureşti. Hennes jødiske familie hadde dårlig råd, også når det gjaldt skole for barna. Men hennes bestefar, en ortodoks rabbi, ble så imponert over hennes intelligens at han fikk presset gjennom at hun fikk en grunnleggende skolegang. Flere ganger måtte hun arbeide som syerske i stedet for å gå videre med utdanning. De kunnskapene hun tilegnet seg, var likevel nok til at hun i 1910 ble engasjert som småskolelærer på den jødiske skolen hvor hun selv hadde gått.

I 1915 meldte hun seg inn i en sosialistisk partiforening. I 1919 reiste hun til Sveits for å ta mer utdanning, for hun ønsket å bli lege. Økonomiske problemer gjorde at hun vendte tilbake til Romania i 1921.

Mens hun var i Sveits giftet hun seg med den jødiske sosialisten Marcel Pauker, også han fra Romania. I likhet med henne ble han en av Romanias ledende kommunister i mellomkrigstiden, inntil han ble utrensket og drept i Sovjetunionen i 1938 under Moskva-prosessene, anklaget for å være spion for Romania.

Da det sosialdemokratiske partiet i Romania i mai 1921 ble splittet i en kommunistisk og en reformistisk del, sluttet ekteparet Pauker seg til kommunistene. De som på splittelseskongressen hadde stemt kommunistisk, ble raskt arrestert av myndighetene, og slik fikk både Ana og særlig Marcel Pauker viktige verv i partiet til erstatning for de arresterte. De var likevel for opposisjonelle i forhold til Moskvas forsøk på fjernstyring av partiet til å gå helt til topps. Ana Pauker ble senere selv flere ganger arrestert og stilt for retten anklaget for å undergrave den rumenske staten.

I 1928–1930 fulgte hun Kominterns partilederskole i Moskva, og hun arbeidet deretter som rådgiver i avdelingen for latinske land i Kominterns sekretariat, et arbeid som medførte reiser til blant annet Frankrike.

I 1934 vendte Pauker tilbake til Romania under falskt navn, men ble arrestert i 1935. Under arrestasjonen ble hun skutt i bena.

Rettssaken mot henne og 18 andre kommunister i 1936 ble flyttet fra Bucureşti til en mindre by av frykt for demonstrasjoner, og vakte oppmerksomhet også i utlandet. Hun ble dømt til ti års fengsel for å ha undergravd den rumenske staten som agent for Komintern.

I Romania var antisemittismen i sterk framgang i disse årene, både gjennom den fascistiske Jerngarden og ved at mer moderate høyrekrefter ble mer antisemittiske enn før i et forsøk på å minske oppslutningen om ekstremistene. Med Ana Pauker som hovedperson i rettssaken ble det lett å stemple kommunismen som en jødisk sammensvergelse, samtidig som hennes uredde opptreden i retten gjorde henne til et symbol for mange antifascister uten kommunistiske sympatier.

Etter at andre verdenskrig hadde brutt ut, ble hun i mai 1941 utvekslet med en borgerlig rumensk politiker som var blitt arrestert av sovjeterne i den delen av Romania som hadde blitt okkupert i 1940 (Bessarabia og Nord-Bukovina), og som Romania sommeren 1941 gjenerobret som alliert med Nazi-Tyskland i angrepet på Sovjetunionen. Utvekslingen var en bekreftelse på at Ana Pauker sett fra Moskva ble betraktet som den viktigste kommunisten i Romania.

Under krigsoppholdet i Moskva deltok hun i arbeidet for å rekruttere rumenske krigsfanger til hæravdelinger som skulle kjempe på sovjetisk side mot Tyskland og dets allierte. Hun hadde god kontakt med andre kommunistledere i eksil i Moskva, som Maurice Thorez og Palmiro Togliatti.

Etter at Romania i august 1944 gjennom et statskupp skiftet side i krigen, kom Ana Pauker til Bucureşti i september. Hun ble straks en del av den kollektive ledelsen i kommunistpartiet, som på denne tiden bare hadde rundt 700 medlemmer. I praksis ledet hun partiet.

En av hennes oppgaver ble å utvide medlemsstokken. Det gjennomførte hun ved å gjøre det svært enkelt å bli medlem. Ikke bare fikk mange opportunister sitt medlemskap, men også tidligere medlemmer av Jerngarden. Dette ble senere et av anklagepunktene mot henne.

I 1945 foreslo hun at Gheorghe Gheorghiu-Dej skulle bli partileder (generalsekretær), mens hun selv ble én av to (senere tre) sekretærer for sentralkomiteen. Hun fryktet at fordommene mot jøder og kvinnelige ledere i det rumenske samfunnet skulle gjøre det ekstra vanskelig å omdanne Romania til et sosialistisk samfunn med henne som partileder, i tillegg til at det kunne brukes mot henne at hun i en årrekke hadde oppholdt seg i Moskva. Gheorghiu-Dej hadde en klarere proletær profil, var etnisk rumener og hadde oppholdt seg i Romania under krigen.

Men ingen hadde så gode kontakter i Moskva som Ana Pauker, og det var nyttig for partiet. De første årene var det derfor både et samarbeid og en rivalisering mellom de to. Hun var medlem av politbyrået i partiet i 1945–1952 og av landets nasjonalforsamling i 1946–1952.

Fra november 1947 til juli 1952 var hun utenriksminister i Petru Grozas kommunistdominerte regjering, fra 1949 til 1952 var hun også visestatsminister. Hun ble dermed verdens første kvinnelige utenriksminister i moderne tid, og samtidig Romanias første jødiske statsråd.

Et annet område der hun fikk politisk ansvar, var landbrukspolitikken. Da kollektiviseringen etter sovjetisk press startet i Romania i 1949, ble det i kommunistpartiet nedsatt en landbrukskommisjon som skulle gjennomføre den nye politikken overfor bøndene. Ana Pauker ble leder av kommisjonen.

Kollektiviseringen skulle i prinsippet være frivillig, men den ble satt ut i livet med mye bruk av økonomisk og fysisk tvang. Tusener av bønder ble arrestert, fengslet eller deportert. Den første tiden gikk imidlertid kollektiviseringen relativt langsomt, og den ble først avsluttet i 1962. På tross av press fra Moskva var partiet til å begynne med redd for å utfordre bøndene for sterkt, ikke minst fordi mange av dem hadde blitt tildelt jord i en kommunistledet jordreform i 1945.

Under Ana Paukers ledelse ble det begått mange overgrep, samtidig som hun både da og ikke minst i ettertid ble anklaget for å ha gått for langsomt og forsiktig fram. Noen av de mest dramatiske episodene skjedde mens Ana Pauker var i Moskva for å få kreftbehandling, og andre hadde ansvaret for kollektiviseringen.

Også på andre områder markerte hun innad i partiledelsen motstand mot vidløftige prosjekter, som byggingen av Donau-Svartehavskanalen. I 1952 ble maktkampen i partiledelsen avsluttet med at Ana Pauker og Vasile Luca mistet sine verv. Gheorghiu-Dej hadde lyktes med å overbevise Stalin om at han var en mer ekte kommunist og bedre egnet til å styre Romania enn Ana Pauker. Kampen mot kreften svekket henne fysisk og psykisk og gjorde den politiske maktkampen vanskeligere for henne.

I 1953 ble Pauker arrestert. Anklagene mot henne lød blant annet på høyreavvik gjennom bremsing av kollektiviseringen. Men også den brede medlemsrekrutteringen ble brukt mot henne, da man påstod at den hadde svekket partiets proletære preg. I tillegg ble hun anklaget for samarbeid med imperialistiske land og den internasjonale sionismen, anklager som var vanlige i flere av de interne partioppgjørene i Øst-Europa på denne tiden.

Ana Pauker ble imidlertid ikke stilt for retten. Hun ble løslatt og hadde en tid husarrest. Senere fikk hun en oversetterjobb. Hun døde i 1960 som en følge av kreftsykdommen.

I 1968 ble hun politisk rehabilitert av kommunistpartiet som da var ledet av Nicolae Ceauşescu. For ham var rehabiliteringer av kommunister som var utrensket under forgjengeren Gheorghiu-Dej nyttige, slik at han selv kunne framstå som en mer positiv kommunistleder.

• Robert Levy: Ana Pauker. The Rise and Fall of a Jewish Communist. 2001.