Faktaboks

Amsterdam- og Saint-Paul-øyene

fransk Îles Saint Paul et Amsterdam

Kart
Kart over øyene Saint-Paul og Amsterdam i Det indiske hav
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Forskningsstasjonen Martin-de-Viviès
Omkring 30 personer arbeider på forskningsstasjonen Martin-de-Viviès på Amsterdamøya og får besøk av forsyningsskipet Marion Dufresne II annenhver måned. Stasjonen er den eneste bebyggelsen på øyene.
Forskningsstasjonen Martin-de-Viviès
Av /Shutterstock.

Amsterdam- og Saint-Paul-øyene er del av De franske sørterritoriene i Indiahavet og Antarktis. De ligger i Det indiske hav cirka 80 kilometer fra hverandre og 3000 km fra en større landmasse. Selv om øyene ligger like nord for «roaring forties» regnes de til de franske subantarktiske øyene sammen med Kerguelenøyene og Crozetøyene.

Geografi

Saint-Paul
Saint-Paul
Av .

Den 55 kvadratkilometer (km2) store Amsterdamøya ligger på 37°52' sørlig bredde (S) og 77°32 østlig lengde (Ø). Saint-Paul på 38°43' S og 77°29' Ø er på 8,4 km2.

Begge øyene er av vulkansk opprinnelse. Amsterdams kystlinje består stort sett av 400−700 meter høye bergvegger. Høyeste punkt er Mont de la Dives på 881 meter. Høyeste punkt på Saint-Paul er 272 meter.

Klima, flora og fauna

Amsterdamøya har et temperert oseanisk klima med temperaturer mellom cirka 11 °C og 17 °C. Det er gjennomsnittlig 238 dager med regn i året og ofte sterke vinder. Mye av den endemiske (stedegne) floraen er blitt erstattet av arter som er introdusert gjennom årene enten tilfeldig eller med hensikt. Trearten Phylica nitida er en iøynefallende del av den opprinnelige vegetasjonen på Amsterdamøya fordi øya er den eneste av de franske sørterritoriene som har et endemisk tre, selv om antallet er dramatisk redusert gjennom historien. Saint-Paul har et lignende klima og gressdekte områder. Albatross, storjo, klippehopperpingviner, pelsseler og elefantseler er blant øyenes fauna.

Omkring 30 personer arbeider på forskningsstasjonen Martin-de-Viviès på Amsterdamøya og får besøk av forsyningsskipet Marion Dufresne II annenhver måned. Stasjonen er den eneste bebyggelsen på øyene.

Historie

Forskningsstasjonen Martin-de-Viviès på Amsterdamøya
Forskningsstasjonen Martin-de-Viviès på Amsterdamøya er den eneste bebyggelsen på øyene.
Forskningsstasjonen Martin-de-Viviès på Amsterdamøya
Av /Shutterstock.

Øyenes beliggenhet midt mellom Sør-Afrika og Australia gjorde dem i seilskipenes tid til landemerker på vei over havet. Høvelige vinder som hjalp skipene å krysse Det indiske hav blåste i nærheten.

Amsterdamøya ble først sett i 1522 av Ferdinand Magellans (1480-1521) mannskap på deres vei hjem etter Magellans død. Saint-Paul synes å ha forekommet som «S. Paulo» på et portugisisk kart fra 1559 og ble i hvert fall sett av et nederlandsk skip under kaptein Haevik Klaaszoon van Hillegom i 1618. På slutten av 1700-tallet utnyttet amerikanske og britiske selfangere selene på øyene og nesten utryddet dem før aktiviteten ble stoppet i 1820-årene.

I 1843 annekterte Frankrike øyene og en fiskeristasjon ble etablert og virket frem til 1853. Fiskere fra La Réunion fortsatte å fiske ved øyene i mange år etter nedleggelsen.

Et kort forsøk på å etablere en bosetting ble foretatt i 1870−1871, da Monsieur Heurtin seilte med kaptein Godefroy på Sarcelle fra La Réunion til Amsterdamøya med kone, barn, fire arbeidere og noen kyr for å kolonisere øya. Prosjektet ble oppgitt samme året. I andre halvdel av 1800-tallet ble øyene besøkt av flere vitenskapelige ekspedisjoner blant annet fra Østerrike, Frankrike og Tyskland. Jasus paulensis, en spesiell hummerart funnet på Saint-Pauløya og Tristan da Cunha, ble basis for en fransk hummer-hermetiseringsfabrikk på Saint-Paul i 1928-1931.

Bort sett fra enkelte besøk av den franske marinen viste Frankrike liten interesse for øyene før Storbritannia under andre verdenskrig luftet en plan om å etablere en værstasjon på Saint-Paul. En fransk stasjon ble i stedet etablert på Amsterdamøya av P. Martin de Viviès og den eksisterer fremdeles. Stasjonen bærer de Viviès’ navn, men stedet opprinnelig het Camp Heurtin.

Noen inskripsjoner på steiner og rester etter små hytter finnes på øyene, antagelig etter sjømenn og forskere. En arkeologisk utgravning har påvist fundamentene av Heurtins hus fra 1871.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Headland, Robert K. (1993): Chronological List of Antarctic Expeditions and Related Historical Events, Cambridge University Press
  • Le Mouël, Jean-François (2004): Heritage in the French Sub-Antarctic Territory: Between urgency and emergency, ICOMOS IPHC https://www.iphc-icomos.org/polar-heritage-resources/iphc-papers

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg