Amin Maalouf

Maalouf arbeidet først som journalist i Libanon, men flyttet til Frankrike i 1976 på grunn av borgerkrigen i hjemlandet. Han er en allsidig forfatter som har oppnådd stor anerkjennelse både for romaner og for essayer om politiske og kulturelle emner. I 2011 ble han, som den første forfatteren fra Midtøsten, valgt inn i Det franske Akademi.

Selv om Maalouf legger vekt på sin egen arabiske bakgrunn, understreker han også staten Israels rettigheter. For dette har han fått mye kritikk, spesielt fra en del forfattere og aviser i Frankrike og i den arabiske verden. Særlig i 2016 var det i franske medier en intens diskusjon omkring Maaloufs syn på motsetningene i Midtøsten. Under denne diskusjonen hevdet han blant annet at holdningene til en del arabiske intellektuelle forteller om et manglende humanistisk menneskesyn.

Maalouf er opptatt av møter og konflikter mellom kulturer, og hele forfatterskapet hans er en oppfordring til toleranse og dialog, både i Midtøsten og i verden for øvrig. I en bok som Les Croisades vues par les arabes kritiserer han ulike former for ekstremisme ved å vise hvordan korstogene ødela kulturene i middelalderen. I Les Identités meurtrières gir han uttrykk for den oppfatningen at patriotiske og nasjonalistiske holdninger skaper ubalanse i et samfunn. Derfor mener han det er sunt at mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn er nødt til å leve i det samme fellesskapet. I Le Déréglement du monde er hovedtanken at europeisk kultur vil kunne gå til grunne hvis Europa ikke holder fast ved prinsippene om demokrati og menneskeverd.

Maaloufs romaner representerer en retning i dagens litteratur som av og til blir kalt «faction» fordi de forener faktastoff med fiksjon. I de fleste av dem er hovedpersonene skikkelser som er kjent fra historien, men forfatteren dikter videre på det som historien forteller om dem. Et flertall av romanene, men ikke alle, foregår i brytningen mellom middelalderen og nyere tid. Et av unntakene er Le Rocher de Tanios, som foregår på 1800–tallet. Med denne boken vant Maalouf den prestisjefylte franske Goncourt-prisen. Han er en av få vinnere av denne prisen som ikke kommer fra Frankrike.

Mange av Maaloufs romaner skildrer mennesker som er på reise, og ofte dreier det seg om reiser mellom den arabiske verden og det sørlige Europa. Personene som legger ut på reise, vokser i innsikt og modenhet under sin ferd. Et annet trekk ved Maaloufs romaner som flere har bemerket, er den sentrale plassen kvinnene har i dem. Riktig nok er er hovedpersonene gjennomgående menn. Men i mange av bøkene fremhever forfatteren kvinnens betydning for utviklingen mot et samfunn preget av humanistiske verdier. Derfor regnes Maalouf som en kritiker av den mannsdominansen som setter preg på deler av arabisk kultur.

Etter årtusenskiftet har Maalouf bare utgitt én roman: Les désorientés.´Den skiller seg fra de tidligere romanene hans fordi den behandler emner fra samtiden og har mange selvbiografiske trekk :Man serfor eksempel hovedpersonen komme hjem til sitt fedreland etter lang tids fravær og treffe igjen gamle venner som nå er blitt fremmede for ham.

Maaloufs siste bøker er ikke oversatt til norsk, og særlig en av dem har et annet preg enn bøkene han tidligere har utgitt: I Un fauteuil sur la Seine (2016, «En lenestol mot Seinen», skildrer Maalouf de atten forfatterne som før ham har sittet på stol nummer 29 i Det franske Akademi, den som skulle bli Maaloufs stol. På denne måten gir han også et overblikk over deler av fransk intellektuell historie fra tiden rundt 1635, da Akademiet ble opprettet, og til vår egen tid. En hensikt med denne boken er å vise hvor viktig det er å ta vare på denne historien, men også at noen av de skikkelsene gjennom århundrene som skulle tatt vare på den, snarere satte den i fare.

Maaloufs nyeste bok, Le naufrage des civilisations (2019, «Sivilisasjonenes skibbrudd») virker som en av hans mest pessimistiske. Han sier at verdens kulturer i dag er truet, og han prøver å finne årsakene til dette: USA og Vest–Europa skulle være garantistene for humanisme og demokrati, men mange tendenser i samtidens politiske liv gjør at disse verdiene ikke står like sterkt som før. Ikke minst er han bekymret for den høyreorienterte populismen som utvikler seg i mange europeiske land. Og mens de gamle demokratiene er i ferd med å miste mye av sin betydning, tar nye land og nye kulturer føringen. Men disse landene er ofte alt for opptatt av ekspansjon og profitt til å ville sikre de humanistiske verdiene. Maalouf legger også vekt på de utfordringene som er skapt av dagens miljøkriser. Dette aspektet har en viktigere plass i hans nyeste essay enn i hans tidligere bøker.

Amin Maalouf har skrevet librettoen til fire musikkverk for scenen laget av den finske komponisten Kaija Saariaho. Hun regnes som en av vår tids mest markante kvinnelige komponister. Blant disse samarbeidsprosjektene kan nevnes oratoriet La passion de Simone (2006, «Pasjonsspillet om Simone»), som blant annet er blitt oppført under Festspillene i Bergen i 2017. Dette verket handler om den franske kvinnelige filosofen Simone Weil som døde under annen verdenskrig. Simone Weil var i utgangspunktet sterkt venstreorientert, men hun gav mot slutten av sitt liv uttrykk for en religiøs og nærmest mystisk virkelighetsoppfatning.

Et annet resultat av samarbeidet mellom Saariaho og Maalouf er operaen Emilie (2010) som handler om Emilie du Châtelet, en viktig vitenskapskvinne fra den franske opplysningstiden. Hun oversatte blant annet Isaac Newtons hovedverk til fransk, og i skriftene sine foregrep hun ideer som senere ble videreutviklet av banebrytende forskere som Albert Einstein.

Amin Maalouf er i dag en av de mest kjente franskspråklige forfatterne fra den arabiske verden. Han har mottatt en rekke viktige priser og er flere ganger blitt foreslått for Nobelprisen i litteratur. De fleste av Maaloufs bøkene finnes i norsk oversettelse. Oversikten som følger viser bøkene som foreligger på norsk-

• Léon l'Africain (1986) – om Leo Africanus, en spansk–arabisk oppdagelsesreisende fra første del av 1500–tallet. Beretningene hans, som ikke alltid var like pålitelige, oppnådde stor popularitet i Europa. – På norsk som Leo afrikaneren ( 1988).
• Samarcande (1988) – om Omar Khayyam, en persisk dikter fra l300–tallet og om manuskriptet til hans berømte diktsamling Rubayyat (1988). – På norsk som Samarkand, 1993.
• Les jardins de lumière (1991) – om religionsstifteren Mani som på 200–tallet etter Kristus grunnla manikeismen. – På norsk som Lysets hager, 1994.
• Le premier siècle après Béatrice (1992). Dette er en slags science-–fictionroman som forteller om en fremtid der man i ulike land bruker vitenskapelige teknikker til å sørge for at det fødes langt flere guttebarn enn pikebarn. En slik inngripen i de naturlige fødselstallene truer til slut mennesket som art. – På norsk som Første århundre etter Beatrice, 1997
• Le rocher de Tanios (1993). – En libaneser begår et drap på en gresk patriark og flykter deretter til Kypros med sin sønn. Drapet fant virkelig sted på 1800–tallet, men resten av historien er oppdiktet- På norsk som Tanios-klippen, 1995.
• Les échelles du Levant (1996). – En eldre mann forteller om sitt liv; om oppveksten i Libanons overklasse, om møtet med Europa. studiene og kjærligheten, og om verdenskrigene.På norsk som Havnene i Levanten, 1998)
• Le périple de Baldassare (2000). – Baldassare Embriaco, forretningsmann fra Genova, reiser ut på en ekspedisjon som har som endelig mål å finne boken som rommer svaret på livets gåte. –På norsk som Baldassares rundreise, 2001.
• Les désorientés (2012). Selv om Libanon ikke direkte nevnes i boken, har mange lest den som en skildring av den tragiske utviklingen landet gjennomgikk på 1970–tallet. Fra å være et land der ulike religioner og kulturer kunne eksistere sammen i fred, ble Libanon et sted for konfrontasjon mellom ytterliggående grupper.- På norsk som De forvillede, 2014.

• Les croisades vues par les Arabes (1983). – På norsk som Korstogene sett fra arabernes side, 1996
• Les identités meurtrières (1998). – På norsk som Identitet som dreper, 1999
• Bidrag i: Til Rushdie: arabiske og muslimske intellektuelle for ytringsfrihet. 1994
• Origines (2004). – På norsk som Opphav, 2006.
• Le dérèglement du monde (2009). – På norsk som Verden i ubalanse: når våre sivilisasjoner brytes ned, 2010.

• Libanons litteratur

• Amadou, Christine: «Vi er ikke dømt til å slåss: intervju med Amin Maalouf», i: Kontrast, nr 1, 1987