Irans samtidshistorie

Mot slutten av 1970-tallet var det en voksende motstand mot sjahen og Pahlavi-regimet. Motstandsbevegelsen var svært sammensatt og inkluderte menn og kvinner fra ulike samfunnslag og politiske orienteringer. Mektige kjøpmenn fra basarene, venstreradikale akademikere, samt forskjellige religiøse og sekulære grupperinger demonstrerte mot det sittende regimet. Utover 1978 fikk islamistene stadig større oppslutning. Det fantes flere religiøse lederskikkelser på denne tiden som var uenige i sammenkoblingen mellom religion og politikk som ayatollah Khomeini representerte. Fra eksiltilværelsen ble Khomeini likevel en samlende figur for motstandsbevegelsen.

Som følge av store protester mot den eneveldige sjahen Muhammad Reza Pahlavi i 1978, returnerte opposisjonslederen ayatollah Khomeini fra eksil i Frankrike 1. februar 1979. Khomeini avsatte sjahen og proklamerte etableringen av Den islamske republikken Iran – en statsforfatning som kombinerer republikk med et religiøst lederskap.

De neste ukene var preget av store omveltninger. Allerede i midten av februar ble en rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid arrestert, og mange ble henrettet. Tusenvis av personer som hadde hatt forbindelser til Pahlavi-regimet, ble anklaget og dømt av de nyopprettede revolusjonære domstolene for å være «fiender av revolusjonen».

Det nyinnførte islamistiske styresettet fikk særlige konsekvenser for kvinner. Familieloven fra 1967/1975, som ga kvinner og menn tilnærmet like skilsmisserettigheter og hevet ekteskapsalderen til 18 år for begge kjønn, ble opphevet. Ekteskapsalderen for jenter ble senket til ni år, og kvinner mistet grunnleggende rettigheter ved ekteskap og skilsmisse. Videre ble blant annet kjønnsdelt undervisning i skolen og krav om at offentlige ansatte skulle bære hijab innført. Endringene førte til at særlig kvinner fra middelklassen – sykepleiere, leger, kontoransatte, men også skoleelever og universitetsstudenter – protesterte i gatene. Den påfølgende tiden var det også kraftig mobilisering fra den iranske kvinnebevegelsen. Kvinner hadde hatt en sentral rolle i motstandsbevegelsen i opptakten til revolusjonen, og skuffelsen og misnøyen med det nye styresettet var derfor særlig tydelig blant denne delen av befolkningen.

I løpet av 1979 ble all viktig industri i Iran nasjonalisert, og landet brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper. Iran nektet også å betale utenlandsgjelden som landet hadde pådratt seg under sjahen. Samtidig ble de de geistliges makt betraktelig utvidet.

Khomeini etablerte et islamsk revolusjonsråd før han vendte tilbake til Iran, og snart kom også en ny overgangsregjering på plass. Regjeringens viktigste oppgave var å forfatte utkast til en ny grunnlov og avholde folkeavstemning om det nye statsformen. Snart ble det konflikt mellom den midlertidige statsministeren Mehdi Bazargan og Khomeini om hvem som hadde den øverste myndighet i landet. Bazargan, som var kjent som en moderat og demokratisk leder, ønsket å dra Khomeinis visjoner om en islamsk republikk i en mer demokratisk retning. Til tross for intern strid ble den nye grunnloven vedtatt ved folkeavstemning i desember 1979. Grunnloven av 1979 erstattet dermed grunnloven fra Irans konstitusjonelle revolusjon fra 1906, og med dette var det nye islamistiske styresettet etablert. I januar 1980 ble Abolhassan Bani-Sadr både valgt til president og utnevnt til leder for revolusjonsrådet. Senere samme år overtok Muhammad Ali Rajai som statsminister.

Forholdet til USA ble meget spent etter at iranske studenter i november 1979 okkuperte USAs ambassade i Teheran og tok om lag 50 gisler. Iran krevde at USA skulle utlevere den avsatte sjahen, som var blitt dømt til døden in absentia. USA svarte med å sperre alle iranske tilgodehavender i USA og stanse oljeimporten fra Iran. Amerikanerne gjorde flere diplomatiske og ett militært fremstøt for å befri gislene, men uten å lykkes. I juli 1980 døde den tidligere sjahen i Kairo. Dette førte ikke til noen endring i situasjonen for gislene, som først ble løslatt i januar 1981 (etter at saken blant annet var en betydelig årsak til president Carters valgnederlag i USA i 1980). Iran og USA har siden 1981 ikke hatt diplomatiske forbindelser, men amerikanske våpen har likevel blitt eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn.

Iran hadde i mange år et anstrengt forhold til nabolandet Irak, men dette bedret seg mot slutten av sjahtiden. I 1980 oppsto det imidlertid trefninger på grensen, og samme høst utviklet konflikten seg til full krig. Iran-Irak-krigen, også kalt Golfkrigen, hadde blant annet årsak i interne problemer i Iran med den arabiske minoriteten i provinsen Khuzestan. Den religiøse ensrettingen i Iran har også gått hardt ut over andre minoriteter, blant andre tilhengerne av Baha'i-religionen og kurderne. Enkelte kurdiske grupper har tydd til væpnet opprør som har blitt slått hardt ned av den iranske hæren.

Motsetningene mellom president Bani-Sadr og mer ekstremistiske grupper innenfor det islamske republikanske parti (IRP) brøt snart ut i åpen strid. I juni 1981 ble presidenten avsatt. Han flyktet til Paris og opprettet en eksilregjering med støtte av Mujahedin-bevegelsen og «det kurdiske demokratiske parti». Ledersjiktet omkring Khomeini ble sterkt svekket i 1981. Ved en bombeeksplosjon 28. juni ble 74 fremtredende politikere drept. I en ny eksplosjon 29. august samme år omkom den nye presidenten, Muhammad Ali Rajai, og statsminister Mohammad Javad Bahonar sammen med noen andre medlemmer av regjeringen. Endelig ble nesten hele den militære ledelsen drept i en flystyrt i september. I oktober 1981 ble generalsekretæren i IRP, Ali Khamenei, valgt til president, og den tidligere utenriksministeren Mir Hussein Moussavi til statsminister.

Den revolusjonære terroren nådde sitt høydepunkt i 1981–1982. Myndighetene grep til henrettelser for å renske opp i folkets moralske unoter, ofte med dødsdommer for narkotikabruk, voldtekt eller homoseksualitet. I tillegg skapte det internasjonale reaksjoner at regimet for en stor del benyttet seg av barn som soldater og kanonføde i krigen mot Irak. I 1982 slo regimet også til mot fremtredende «indre fiender» da blant annet den tidligere utenriksministeren Sadeq Qotbzadeh ble henrettet.

Krigen mot Irak fortsatte, og konflikten ble etter hvert utvidet til også å omfatte angrep på nøytrale skip i Persiabukta. Dette førte til en skjerpet konflikt mellom Iran og USA, som toppet seg da en amerikansk krysser skjøt ned et sivilt iransk passasjerfly i 1988. Samtidig ble det satt i gang hektisk diplomatisk aktivitet for å få slutt på krigen, og en våpenhvile ble inngått i august 1988 med etterfølgende fredsforhandlinger i Genève. Noen fredsavtale ble ikke undertegnet før i 1990, men våpenhvilen ble overvåket av FN-styrken UNIIMOG. Krigen førte til enorme menneskelige og materielle ødeleggelser, ikke minst etter at Irak brukte kjemiske våpen mot Iran i 1986. I tillegg ødela krigen Irans økonomi ved at oljeeksporten stanset opp, og utenlandsgjelden økte dramatisk.

I tillegg til Golfkrigen førte Iran en aggressiv utenrikspolitikk overfor andre vestlige land, spesielt Frankrike. Forholdet til Storbritannia ble spesielt dårlig i forbindelse med Khomeinis «dødsdom» over forfatteren Salman Rushdie i 1989. Samtidig var det iranske regimet opptatt av å spre det de omtalte som den islamske revolusjonen til andre land, og sjiamuslimske grupper var blant annet aktive under borgerkrigen i Libanon. I 1987 presenterte ayatollah Khomeini sitt politiske testamente, der han så for seg et delt lederskap i en fremtidig islamsk republikk. Dette førte til en begynnende maktkamp mellom de yngre iranske lederne. Da Khomeini døde sommeren 1989, gikk imidlertid maktskiftet overraskende smertefritt. President ayatollah Khamenei ble utpekt til ny religiøs leder, velayat-e faqih, mens Ali Akbar Rafsanjani ble ny president. Rafsanjani førte en mer pragmatisk utenrikspolitikk og forsøkte å komme på talefot med Sovjetunionen/Russland og landene i Vesten. I konflikten mellom Irak og Kuwait og den etterfølgende andre golfkrigen fra 1990 til 1991, erklærte Iran seg nøytral, noe som også førte til økt internasjonal kontakt.

Ved valget på parlamentet majles i 1992 styrket den moderate fløyen seg vesentlig på bekostning av de konservative. Et flertall var innstilt på å følge Rafsanjanis økonomiske reformprogram, men mange falt fra da innstramninger skulle vedtas. Presidenten møtte også motstand fra den tradisjonelle handelsstanden i basarene. I 1994 ble private banker tillatt og valutaen devaluert. I 1995 var det opptøyer i Teheran i protest mot varemangel og en fordobling av bensinprisene, og ved parlamentsvalget i 1996 gikk de konservative sterkt tilbake på bekostning av mer pragmatisk orienterte kandidater.

1997 ble innledningen til den «iranske våren» da den reformvennlige ayatollah Muhammad Khatami ble valgt til president. Khatamis program om større politisk og sosial frihet gjorde ham svært populær, særlig blant kvinner og ungdom. Lokalvalget i 1999 ble en overveldende valgseier for reformkandidater, og reformbevegelsen fikk et solid flertall ved parlamentsvalget i 2000. Det mektige ikke-folkevalgte Vokterrådet stanset imidlertid de fleste forsøkene på å reformere og demokratisere det iranske samfunnet. Resultatet ble at Khatami, hans regjering og reformbevegelsen etter hvert ble diskreditert i store deler av befolkningen.

Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Irans statsoverhode er den øverste religiøse lederen, velayat-e faqih. Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken. Vokterrådet, som består av seks geistlige utpekt av Den øverste leder og seks jurister utpekt av parlamentet, har som oppgave å sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islam og grunnloven.

President Khatami ble gjenvalgt i 2001 med 75 prosent av stemmene. Reformprogrammet led imidlertid gjentatte nederlag, og den andre presidentperioden var sterkt preget av frustrasjon og slitasje på den folkevalgte delen av systemet. Enkelte viktige fremskritt ble gjennomført, deriblant et moratorium mot bruk av steining, samme sum «blodpenger» for Irans fire anerkjente religioner (tidligere fikk muslimer dobbelt så mye som andre religioner) og styrking av kvinners rettigheter innen familielovgivningen. Noe større sosial og kulturell frihet ble akseptert, kravene til sømmelig påkledning for kvinner ble dempet noe og kjønnene kunne lettere omgås uten å bli trakassert og straffet. Det ble også, etter søknad, anledning til å etablere frivillige organisasjoner, noe både etniske og religiøse minoriteter, menneskerettsforkjempere og sosialt engasjerte iranere benyttet seg av.

Viktige reformforslag om å styrke presidentens og nasjonalforsamlingens makt på bekostning av ikke-valgte organer ble imidlertid avvist av Vokterrådet. Etter 2000 ble den innenrikspolitiske situasjonen preget av en stadig mer tilspisset maktkamp mellom reformistene og de konservative, mellom folkevalgte organer og prestestyrets ikke-folkevalgte organer. I kampen for å nøytralisere reformbevegelsen har de konservative kreftene trakassert og fengslet et betydelig antall intellektuelle, studenter, journalister og kulturaktivister. Flere intellektuelle er blitt drept, parlamentsmedlemmer fra reformbevegelsen nektet å stille til valg eller fengslet og trakassert – og hundretalls aviser, tidsskrifter og nettsider er blitt stengt.

Fra juli 1999 var det også økende indre uro i form av studentdemonstrasjoner i Teheran og andre store byer. I tillegg til protester mot de konservatives overgrep og undertrykkelse, uttrykte demonstrantene i økende grad sterke frustrasjoner over mangelen på faktiske reformer og utbredt korrupsjon i det iranske samfunnet. Den økende resignasjonen i folket kom for alvor til uttrykk under lokalvalgene i februar 2003 som fikk meget lav oppslutning og ble en konservativ seier.

Parlamentsvalget i februar 2004 ble en stor seier for de konservative og et nederlag for reformbevegelsen. Velgeroppslutningen var cirka 50 prosent på landsbasis. Forberedelsene til valget var preget av omfattende strid og maktkamp fordi om lag 2000 reformvennlige kandidater ble diskvalifisert av Vokterrådet, og fordi deler av reformbevegelsen oppfordret til velgerboikott. Etter valget fjernet det konservative flertallet i parlamentet det som var igjen av reformpolitikken fra 2000–2004, blant annet underkjennelse av reformforslag om å styrke kvinners juridiske rettigheter, fjerning av regjeringens rett til å inngå kontrakter med utenlandske selskaper og reduksjon av det kostbare systemet med subsidiering av statsbedrifter og viktige konsumvarer.

Valgkampen i forkant av presidentvalget i juni 2005 var til dels preget av velgerapati og studentdemonstrasjoner som oppfordret til valgboikott. Få dager før valget eksploderte også bomber i byene Ahwaz, Teheran og Qom. Teherans borgermester, den ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad, vant i annen valgrunde med 62 prosent av stemmene mot Irans tidligere president Rafsanjani. Ahmadinehjad var den første ikke-geistlige som ble valgt til president på 24 år. Som statsminister ble han oppfattet som en trofast tilhenger av Øverste leder ayatollah Ali Khamenei, med bakgrunn fra den fryktede Revolusjonsgarden og fra basiji, en paramilitær frivillig ungdomsorganisasjon som kontrolleres av revolusjonsgarden.

USA innførte sanksjoner mot Iran allerede i forbindelse med gisseldramaet ved den amerikanske ambassaden under revolusjonen i 1979. I tiårene som fulgte, ble stadig nye olje- og handelssanksjoner innført, både fra USA og andre vestlige land. Årsakene var blant annet Irans støtte til Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina, brudd på menneskerettighetene, fiendtlig innstilling til fredsprosessen mellom Israel og palestinerne, og ikke minst anrikning av uran, som gjorde det mulig for Iran å utvikle atomvåpen.

Sanksjonene skapte økonomiske problemer for Iran. Økonomien har i mange år vært regimets svake punkt, preget av sentralistisk og byråkratisk vanstyre og korrupsjon, samt både direkte og indirekte virkninger av USAs sanksjonspolitikk. Med en raskt voksende befolkning er den manglende veksten i økonomien et vedvarende problem som umuliggjør de framtidsutsiktene mange iranere ønsker seg i hjemlandet.

I 2003 ble det kjent at Iran hadde to atomkraftverk som ikke var rapportert til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Etter dette ulmet en atomkrise mellom Iran, USA og europeiske land. I 2006 innførte FNs sikkerhetsråd sine første sanksjoner mot Iran. Målet var å stanse pengestrømmen til det iranske atomprogrammet og å presse landet til å inngå en diplomatisk avtale for å stanse utviklingen av atomvåpen. Sanksjonene hadde ingen umiddelbar virkning. IAEA antydet snart at det fantes beviser for at Iran hadde fortsatt aktiviteten, og i 2011 innførte USA og EU en rekke nye økonomiske sanksjoner.

I 2013 ble Hassan Rouhani valgt til president i Iran. Han ble regnet som moderat og reformvillig. Rouhani arbeidet for en internasjonal atomavtale med påfølgende nedtrapping av internasjonale sanksjoner og bedre økonomi for Iran og for folk flest. For iranere som hadde opplevd å få dårligere levekår under Ahmadinejad, ga Rouhanis budskap gjenklang. Mange av de samme velgerne fryktet også at Irans rykte i verden var forverret under Ahmadinejad.

Rouhani startet kort tid etter innsettelsen som president et diplomatisk fremstøt for å bedre Irans forhold til vestlige land. Hans forsonlige tone ledet i september 2013 til en telefonsamtale med USAs president Barack Obama, den første direkte samtalen mellom en iransk og en amerikansk leder siden revolusjonen i 1979. En endelig atomavtale mellom Iran og en gruppe stater kjent som P5+1 (USA, Kina, Russland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia) kom på plass i juli 2015.

Atomavtalen var tenkt å føre med seg nye økonomiske muligheter i Iran og økt samspill med andre land. Mange iranere hadde høye forventninger om økt kjøpekraft, økonomisk vekst og mindre forskjeller mellom fattig og rik. Noen sanksjoner ble fjernet, men ikke alle. Etter hvert ble det tydelig at endringene var lite merkbare i hverdagslivet til folk flest. Dette ledet til store demonstrasjoner i desember 2017. Opprøret spredte seg over hele Iran og utviklet seg til protester mot landets prestestyre og den øverste religiøse lederen ayatollah Khamenei. Demonstrasjonene ble en stor utfordring for det iranske regimet.

I mai 2018 kunngjorde USAs president Donald Trump at USA ville trekke seg fra atomavtalen fra 2015. De tidligere amerikanske sanksjonene ble gjeninnført og flere nye ble lagt til. Iran og de andre partnerne sto fast ved avtalen, men mange bedrifter fra de gjenværende partnerlandene trakk seg fra samarbeid med Iran, fordi de kunne bli ofre for USAs sanksjonspolitikk.

Som et resultat av denne tilbakegangen inntok Rouhanis regjering en hardere linje, og landet viste sin misnøye gjennom militære oppvisninger, rakett-testing og lignende. I mai 2019 kunngjorde Rouhani at Iran også ville slutte å etterleve atomavtalen på flere områder, og regjeringen trakk seg gradvis fra forpliktelsene sine og gjenopptok atomaktivitet på et lavt nivå. Ultrakonservative motstandere av Rouhanis regjering støttet denne vendingen.

Med gjeninnføring av sanksjoner ble den økonomiske situasjonen i Iran ytterligere forverret. Den økonomiske virkningen av atomavtalen fra 2015 hadde ennå ikke blitt merkbar for vanlige folk. Nå ble utviklingen reversert: BNP krympet og inflasjonen økte, vanlige varer ble dyrere og arbeidsledigheten vokste. Mange offentlig ansatte fikk ikke utbetalt lønn, og økte bensinpriser utløste høsten 2019 nye protester. Demonstrasjonene ble slått hardt ned, og mer enn tusen sivile ble drept av myndighetene.

Parlamentsvalget i februar 2020 ble preget av frustrasjon over Rouhani-regjeringen, anklager om korrupsjon og en naiv politikk overfor USA. Uten en bedring av økonomien eller nevneverdig bedring av kvinners rettigheter var mange desillusjonert over det reformistiske prosjektet til Rouhani. Flere ting skapte mistillit til landets elite. Samtidig som landets ledere proklamerte «død over USA», utdannet de for eksempel seg og barna sine i USA. Da regjeringen løy om nedskytingen av et ukrainsk fly i januar 2020, der 176 personer mistet livet, ga det ny næring til protester og sinne i befolkningen.

I forkant av valget i 2020 uttrykte mange iranere også misnøye med valgsystemet. Kandidatene til parlamentsvalget var håndplukket av Vokterrådet, og rundt to tredjedeler av alle kandidatene som hadde meldt seg (rundt 9500 av 14 500) ble diskvalifisert; flesteparten var reformister eller moderate. Mange velgere følte seg maktesløse i møte med dette, og regimekritikere oppmuntret til boikott av valget. Resultatet ble den laveste valgdeltagelsen siden revolusjonen i 1979. I Teheran var valgdeltagelsen 25 prosent, mens den nasjonale deltagelsen var 42,6 prosent, en nedgang fra 62 prosent i 2016. Den lave valgdeltagelsen var et uttrykk for misnøye med myndighetene og den økonomiske situasjonen, men resulterte samtidig i at de konservative ble valgets store vinnere, med majoritet i Majles. Dette svekket den relativt moderate president Hassan Rouhani ytterligere.

I juni 2021 ble Ebrahim Raisi valgt til president i Iran. Valget av Raisi representerte en ny konservativ vending i Irans innenrikspolitikk. Raisi regnes for å være blant Irans såkalte «hardlinere» eller «prinsippalister», som står for en svært konservativ politisk linje og som går langt i å beskytte revolusjonen ideologiske prinsipper. Han gikk til valg med løfter om å bekjempe landets korrupsjon og økonomiske problemer. Raisi har lang fartstid i det iranske politiske systemet. Enkelte stemmer har spådd at presidentvervet er et steg i retning av å bli Den øverste lederen Khameneis arvtaker.

Høsten 2022 vedtok EU og USA nye sanksjoner mot Iran som følge av regimets brutale håndtering av demonstranter som deltok i «Kvinne, liv, frihet»-protestene.

Menneskerettssituasjonen i Iran er alvorlig og overvåkes av det internasjonale samfunnet. Bruk av tortur og mishandling av fanger skal være utbredt. Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper som kan innebære dødsstraff for en rekke forbrytelser. Huddud-straffene, fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser praktiseres, i tillegg til det islamske prinsippet om qasas og diyat, gjengjeldelse eller blodpenger. Etter dialog med EU innførte Iran to moratorier; ett mot steining i 2002 og ett mot amputasjon i 2003, men landet avslo EUs krav om moratorium mot offentlige henrettelser. Offentlige henrettelser er ikke uvanlig i Iran. Det har vakt stor internasjonal oppmerksomhet at flere mindreårige av begge kjønn er blitt dømt til døden.

Iran er et sosialt meget konservativt samfunn. Kvinnediskriminerende holdninger er utbredt, og i familie- og sivilretten er kvinner diskriminert i forhold til menn. Familievold anses for å være utbredt. FNs spesialrapportør om vold mot kvinner har kritisert Iran for ikke å ha ratifisert konvensjonen for eliminering av all diskriminering av kvinner. Det reformvennlige parlamentet ratifiserte konvensjonen, men forslaget ble ikke godkjent av Vokterrådet. Å styrke kvinners rettigheter og muligheter i det iranske samfunnet var offisiell politikk for president Khatami og hans regjering. Også president Rouhani fikk oppmerksomhet for å fremme kvinners rettigheter i Iran. Han har blant annet utnevnt flere kvinner til viktige statlige roller. Kritikere sier imidlertid at det i realiteten skjedde liten forandring under Rouhani.

Iranske kvinner har likevel oppnådd fremskritt: de deltar i arbeidslivet, er aktive i politikk og kulturliv, og på de statlige universitetene er over halvparten av studentene kvinner. Ekteskapsalderen er blitt hevet noe, og de har til en viss grad fått styrket sine rettigheter ved skilsmisse og vedrørende omsorgsrett for barn.

Den iranske advokaten Shirin Ebadi ble i 2003 tildelt Nobels fredspris, blant annet for sitt arbeid for kvinners rettigheter i Iran. Hun har oppfordret til løslatelse av politiske fanger, opphevelse av særdomstoler, opphevelse av kvinnediskriminering i alle former og internasjonal overvåkning av menneskerettighetene i Iran. Etter langvarig trakassering av iranske myndigheter dro Ebadi i 2009 i eksil i Storbritannia.

Menneskerettighetssituasjonen i Iran har lenge vært alvorlig, og har blitt ytterligere forverret som følge av flere bølger med protestbevegelser de siste årene. Sensur i media er utbredt, og bruk av internett under streng kontroll. Mange journalister og opposisjonelle aktivister er fengslet, og antall henrettelser i Iran har økt. Vold og diskriminering av kvinner, etniske og seksuelle minoriteter er utbredt.

• Irans historie
• Irans befolkning
• Irans politiske system
• Irans forsvar
• Irans utenrikspolitikk
• Kvinnebevegelsen i Iran
• Økonomi og næringsliv i Iran