Litteraturen i Algerie er beslektet med litteraturen i Marokko og Tunisia, men har også særegne trekk, blant annet fordi Frankrike hadde herredømme over landet i en svært lang periode. Spansk og jødisk innflytelse har også spilt en viktig rolle i algerisk kultur. Mange av de algeriske forfatterne tilhører den kabylske folkegruppen, og de legger derfor vekt på at de representerer en annen kultur enn den arabiske.

Den viktigste delen av algerisk litteratur er skrevet på fransk. De første diktsamlinger og fortellinger skrevet av algeriere kom ut på slutten av 1800-tallet, men frem til ca. 1950 var litteraturen stort sett uselvstendig og preget av franske forbilder. Forfatterne gav uttrykk for at de beundret fransk kultur og sivilisasjon, og at det var viktig for dem å ta etter europeiske verdier. Dette var en ideologi Frankrike arbeidet svært aktivt for å spre i koloniene sine. Men etter hvert som selvstendighetskampen utviklet seg, fikk stadig flere forfattere et kritisk syn på kolonimakten. Enkelte la vekt på arabiske verdier, mens andre ville skape en algerisk identitet uavhengig  av både det europeisk-kristne og det arabisk-islamske.

Blant romanforfatterne fra første halvdel av nittenhundretallet kan nevnes Ben Chérif (1879–1921) og Abelkader Hadj Hamou (1891–1954). Men den viktigste skikkelsen i algerisk litteratur fra mellomkrigstiden er lyrikeren Jean Amrouche (1906–62), som var katolikk og tilhørte den kabylske folkegruppen. Litteraturhistorikeren Paul Bénichou (1908 -2001), som er kjent i hele den fransktalende verden,  hadde spansk-jødisk bakgrunn.

I årene omkring 1950 fikk mange betydelige forfattere sitt gjennombrudd: Mouloud Feraoun, Mouloud Mammeri, Mohammed Dib og Malek Haddad skrev hovedsakelig romaner, Jean Sénac var først og fremst lyriker, mens Kateb Yacine var en nyskaper innenfor både lyrikk og prosa. Disse forfatterne var alle engasjert i frigjøringskampen, men flere av dem ble kritisert fordi de var for opptatt av formelle problemer og ikke skrev litteratur som direkte tjente folket og revolusjonen. Den politisk mest aktive av forfatterne fra denne generasjonen var lyrikeren Bachir Hadj Ali. Han var var en av lederne for kommunistpartiet før dette ble forbudt i 1962.

Etter selvstendigheten i 1962 ble den litterære utviklingen lenge hemmet av politisk ufrihet og kulturell indoktrinering, dels fra makthaverne og dels fra islamske fundamentalister. Derfor regnes tiden umiddelbart etter uavhengigheten som en nedgangsperiode. Litteraturen på denne tiden var dominert av tradisjonelle sosialrealistiske idealer. Den første av forfatterne som reagerte mot disse tendensene, var Rachid Boudjedra, som ofte behandlet religiøse og moralske tabuemner i en form inspirert av den pikareske romanen på 1700-tallet. Til samme generasjon hører Nabile Farès og Rachid Mimouni. Sistnevnte har i romaner og essayer angrepet ulike former for religiøs og politisk fundamentalisme. Beslektede holdninger finner man hos mange av de unge forfatterne som stod frem i 1980-årene, blant annet Tahar Djaout, Rabah Belamri, Malek Ouary og Anouar Benmalek. Jamel Eddine Bencheikh var viktig både som forfatter og som litteraturhistoriker. En romanforfatter som har oppnådd stor leserkrets i utlandet er Yasmina Khadra, pseudonym for Mohammed Moulessehoul. Også Boualem Samsal har vakt oppsikt med sine romaner om forholdet mellom arabisk fundamentalisme og nazismen i Europa.   

Forfattere som Mammeri og Dib skrev betydelige romaner i 1980-årene. De har dessuten, i likhet med flere andre, skrevet skuespill som er blitt fremført på festivaler og lignende eller oppført på teatre i Frankrike, ettersom det ikke finnes noen fast franskspråklig scene i Algerie. Den mest betydningsfulle franskspråklige dramatikeren i Algerie i 1980- og 1990-årene er Noureddine Aba, som ofte spilles i Frankrike, men som aldri har vært oppført i hjemlandet. Hans orientering er humanistisk og internasjonal.

I den nyere algeriske litteraturen finnes mange kvinnelige forfattere. Bøkene deres rommer som regel en skarp kritikk av kvinnesynet i islam. Den mest markante skikkelsen er Assia Djebar, som fikk sitt gjennombrudd i 1967 og som i romaner, skuespill og essayer har beskrevet situasjonen for kvinnene i Algerie. De kvinnelige forfatterne som slo igjennom i 1970-årene, for eksempel Aïcha Lemsine og Zoulika Bourkortt, er ofte opptatt av spørsmål omkring kroppen og språket. Av nye navn fra 1980- og 1990-årene kan nevnes Leïla Sebbar, Latifa Ben Mansour, Myriam Ben, Malika Mokeddem og Nina Bouraui. Fatima Gallaire har gjort seg mest bemerket med sine skuespill.

Til tross for mange problemer har det i Algerie utviklet seg en rik og spennende franskspråklig litteratur. Den gjenspeiler forfatternes mangetydige forhold til et språk som ikke er deres opprinnelige, men som de likevel må benytte for å nå ut med sine verk. Deres provokasjoner både mot europeiske og mot islamistiske verdier kan være sterke, og flere av dem har sett seg nødt til å dra i eksil på grunn av forholdene i hjemlandet. De moderne algeriske forfatterne uttrykker gjerne sitt opprør i former som ligger nært opp til europeisk avantgarde-litteratur. Mange av dem har en grundig teoretisk skolering; ofte en doktorgrad fra et fransk universitet. De arbeider gjerne innenfor flere sjangrer; særlig vanlig er det at de både har utgitt prosa og lyrikk. Algeriske forfattere har også vunnet mange prestisjefylte litterære priser. Også utenfor den franskspråklige verden er man i ferd med å oppdage denne litteraturen, og mange bøker blir oversatt til en rekke språk, også til norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.