Litteraturen i Algerie er beslektet med litteraturen i Marokko og Tunisia, men har også særegne trekk. Dette henger blant annet sammen med at Frankrike hadde herredømme over landet i en lang periode. Spansk og jødisk innflytelse har også spilt en vesentlig rolle i algerisk kultur. Men de viktigste særtrekkene har Algeries litteratur fått fordi så mange forfattere tilhører den kabylske folkegruppen eller fordi de på ulike andre måter representerer kulturer som hovedsakelig har sine røtter i det nordvestre Afrika og ikke i den arabiske verden.

Den største delen av algerisk litteratur er skrevet på fransk, men de siste tiårene har det stadig stått frem forfattere som skriver på arabisk eller på kabylsk og andre nordafrikanske språk. Noen av landets fremste forfattere bruker flere språk, som fransk og arabisk eller fransk og kabylsk.

Enkelte forfattere fra Algerie representerer en kristen tradisjon. Andre forfattere som har gjort seg gjeldende de siste tiårene, har forkastet alle former for religion, men det store flertallet av algeriske forfattere regner seg som muslimer. Det finnes likevel knapt en moderne forfatter fra Algerie som ikke har tatt avstand fra de autoritære religiøse og politiske holdningene som periodevis har preget landet etter selvstendigheten. Disse holdningene har også ofte gjort det vanskelig for mange algeriske forfattere å skrive i full frihet. Derfor har en vesentlig del av dem valgt å flytte til utlandet; enten til andre afrikanske land, til Nord-Amerika eller aller helst til Europa. Men selv om forfatterne til tider møter en rekke problemer i sitt hjemland, har den algeriske litteraturen vist seg vital og nyskapende, og den må regnes blant de viktigste nasjonallitteraturene i dagens Afrika.

De første diktsamlingene og fortellingene skrevet på fransk av algeriere kom ut på slutten av 1800-tallet. Under første del av det 20. århundre utviklet litteraturen i Algerie seg videre, men landet fikk først en nasjonallitteratur av betydning etter andre verdenskrig

Frem til cirka år 1950 var litteraturen i stor grad preget av franske forbilder. Forfatterne gav uttrykk for at de beundret fransk kultur og sivilisasjon, og at det var viktig for dem å ta etter europeiske verdier. Dette var en ideologi Frankrike arbeidet svært aktivt for å spre i koloniene sine. Men etter hvert som selvstendighetskampen utviklet seg, fikk stadig flere forfattere også et mer kritisk syn på kolonimaktens kultur.

Blant romanforfatterne fra første halvdel av nittenhundretallet kan Ben Chérif (1879–1921) og Abelkader Hadj Hamou (1891–1954) nevnes. En av de viktigste skikkelsene i algerisk litteratur fra mellomkrigstiden er lyrikeren Jean Amrouche (1906–62), som var katolikk og tilhørte den kabylske folkegruppen. Litteraturhistorikeren Paul Bénichou (1908-2001) ble alt på 1930-tallet kjent for sine nyskapende bøker om fransk idéliv. Han hadde spansk og jødisk bakgrunn.

I årene omkring 1950 fikk mange betydelige forfattere sitt gjennombrudd: Mouloud Feraoun, Mouloud Mammeri,  Mohammed Dib  og Malek Haddad skrev hovedsakelig romaner, Jean Sénac var først og fremst lyriker, mens Kateb Yacine var en nyskaper innenfor både lyrikk og prosa. Disse forfatterne var alle engasjert i frigjøringskampen, men flere av dem ble kritisert fordi de var for opptatt av formelle problemer og ikke skrev litteratur som direkte tjente folket og revolusjonen. Den politisk mest aktive av forfatterne fra denne generasjonen var lyrikeren Bachir Hadj Ali. Han var var en av lederne for kommunistpartiet før dette ble forbudt i 1962. Malek Ouary (1916-2001), som kom fra en kristen familie, var en viktig forkjemper for kabylsk kultur. Han gav ut en rekke samlinger av kabylsk folkediktning, og hans egne romaner handlet om skjebnen til kabylene og andre berbiske folk.

Etter selvstendigheten i 1962 ble den litterære utviklingen ofte hemmet av politisk ufrihet og kulturell indoktrinering, dels fra makthaverne og dels fra islamske fundamentalister. Derfor regnes tiden umiddelbart etter uavhengigheten som en nedgangsperiode. Litteraturen på denne tiden var dominert av tradisjonelle sosialrealistiske idealer. Den første av forfatterne som reagerte mot disse tendensene, var Rachid Boudjedra, som ofte behandlet religiøse og moralske tabuemner i en form inspirert av den pikareske romanen i Europa på 1700-tallet.

Til samme generasjon hører Nabile Farès og Rachid Mimouni. Sistnevnte har i romaner og essayer angrepet ulike former for religiøs og politisk fundamentalisme. Beslektede holdninger finner man hos mange av forfatterne som stod frem på 1980-tallet, blant annet Tahar Djaout, Rabah Belamri (1946-1995), Habib Tengour (født 1947) og Anouar Benmalek. Jamel Eddine Bencheikh var viktig både som forfatter og som litteraturhistoriker. En romanforfatter som har oppnådd stor leserkrets i utlandet er Yasmina Khadra, pseudonym for Mohammed Moulessehoul. Boualem Samsal har vakt oppsikt med bøker som behandler forholdet mellom arabisk fundamentalisme og nazismen i Europa. Hamid Tibouchi (født 1951) har gjort seg bemerket både som lyriker og som maler. 

Forfattere som Mammeri og Dib skrev betydelige romaner på 1980-tallet. De har dessuten, i likhet med flere andre, skrevet skuespill som er blitt fremført på festivaler og lignende eller oppført på teatre i Frankrike, ettersom det ikke finnes noen fast franskspråklig scene i Algerie. Den mest betydningsfulle franskspråklige dramatikeren i Algerie etter selvstendigheten er Noureddine Aba, som ofte spilles i Frankrike, men som aldri har vært oppført i hjemlandet. Hans orientering er humanistisk og internasjonal.

I den nyere algeriske litteraturen finnes mange kvinnelige forfattere. Bøkene deres rommer ofte en skarp kritikk av sider ved kvinnesynet i islam. Den mest markante skikkelsen er Assia Djebar, som fikk sitt gjennombrudd i 1967 og som i romaner, skuespill og essayer har beskrevet situasjonen for kvinnene i Algerie. En kvinnelig forfatter som gjorde seg sterkt bemerket på 1970-tallet var Aïcha Lemsine (født 1942). Romanen hennes La Chrysalide (1976, «Puppen») ble en stor og kontroversiell suksess da den kom ut. Senere har hun hovedsakelig gjort seg bemerket som diplomat og foredragsholder og hun har derfor gitt ut få litterære verker.

Av kvinner som har satt preg på det litterære livet på 1980- og 1990-tallet kan nevnes Leïla Sebbar, Latifa Ben Mansour, Malika Mokeddem og Nina Bouraui. Fatima Gallaire (født1944) har gjort seg særlig bemerket med sine skuespill som blant annet er blitt oppført i Frankrike, England og Spania. Hennes mest kjente stykke er Princesses («Prinsesser») fra 1986. Gallaire har også utgitt noveller. 

Myriam Ben (1928−2001), pseudonym for Marylise Ben Haïm, illustrerer det jødiske innslaget blant algeriske forfattere. Som ung pike under annen verdenskrig opplevde hun antisemittismen representert ved det franske Vichy-regimet. På 1960-tallet, da landet var blitt selvstendig, ble hun i perioder forfulgt fordi hun var kommunist. Det var først på 1980- og 1990-tallet at hovedparten av hennes lyrikk og fortellinger kom ut. Tekstene tar opp politiske og feministiske temaer og har ofte et militant preg . 

Soumya Ammar Khodia (født 1955) er litteraturforsker og har blant annet undervist ved Universitetet i Alger. Hun har utgitt studier om algeriske forfattere som Assia Djebar og Mohammed Dib, men også lyrikk og novellesamlinger, og hun regnes som en av de viktigste novelleforfatterne fra dagens Algerie.

Urolighetene i landet på 1990-tallet er trolig en viktig grunn til at det ikke har stått frem flere unge forfattere i Algerie. Noen skikkelser har likevel gjort seg bemerket. Man kan nevne Kamel Daoud som i en av romanene sine kaster et kritisk lys på Albert Camus' forhold til sitt fødeland. Og man kan nevne Salim Bachi som både leker med språket og med de litterære tradisjonene. Et godt eksempel på at de yngste algeriske forfattere stadig får impulser fra Europa, men ikke bare fra det franskspråklige området, er Brahim Metiba (født 1977). Hans nyeste bok (2017) er en omskriving i romanform av librettoen til W. A. Mozarts opera Tryllefløyten.

Til tross for mange problemer har det i Algerie utviklet seg en rik og spennende franskspråklig litteratur. Den gjenspeiler forfatternes mangetydige forhold til et språk som ikke er deres opprinnelige, men som de likevel må benytte for å nå ut med sine verk. Deres provokasjoner, både mot europeiske og mot islamske verdier, kan være sterke, og mange av dem har sett seg nødt til å dra i eksil på grunn av forholdene i hjemlandet. De moderne algeriske forfatterne uttrykker gjerne sitt opprør i former som ligger nært opp til europeisk avantgarde-litteratur. Mange av dem har en grundig teoretisk skolering; ofte en doktorgrad fra et fransk universitet. De arbeider som regel innenfor flere sjangrer; særlig vanlig er det at de både har utgitt prosa og lyrikk. Algeriske forfattere har også vunnet mange prestisjefylte litterære priser. Også utenfor den franskspråklige verden er man i ferd med å oppdage denne rike litteraturen, og algeriske bøker er blitt oversatt til en rekke språk, også til norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.