Algeries eldste historie er knyttet til redskapsfunn som vitner om menneskelig tilstedeværelse allerede for ca. 1,8 millioner år siden. Disse funnene, ved Aïn el-Hanech, er blant de eldste i det nordlige Afrika (Maghreb).

Steinøkser lagd av homo erectus, ca. 200 000 år gamle, er også funnet, samt neandertal-redskaper fra om lag 43 000 fvt., blant annet fra området ved Oran. Herfra spredde kunnskapen seg vestover, og Algerie fikk deretter, i tidlig steinalder, høyt utviklet teknikker innen produksjon av redskaper. Capsien, en jegerkultur, fantes i det senere Algerie og Tunisia mellom ca. 10 000 og 6000 år fvt.

Neolittisk kultur, med jordbruk og dyrehold, vokste fram ved kysten og i Sahara for 4000–6000 år siden, da området ennå ikke var blitt til ørken. Spor fra denne tiden inkluderer en rekke hulemalerier, blant annet i Atlasfjellene, i Ahaggar og Tibesti. Flere av disse viser dyr som senere er borte fra Algeries fauna, som elefant, neshorn og flodhest. Mangel på andre mineraler enn jernmalm medførte at det i denne delen av Afrika knapt var noen bronsealder. Derfor ble redskaper hovedsakelig framstilt av stein, til kunnskap om produksjon av jern ble utviklet.

I steinalderen vandret flere folkegrupper inn i Nord-Afrika, noen med antatt opprinnelse i Asia. Disse dannet grunnlaget for hva som regnes for Algeries opprinnelige befolkning: berbere (imazighen), som var fordelt på flere stammer.

Dagens Algerie inngikk i oldtiden i et område i det nordlige Afrika som grekerne kalte Libya, og romere kalte Afrika – etter en tidligere fønikisk benevnelse. De arabiske erobrerne videreførte denne navnebruken (Ifrïqiyyah), opprinnelig om et område som omfattet det moderne Tunisia og østlige deler av Algerie.

De første skriftlige kilder til Maghreb og Algeries eldre historie er knyttet til fønikernes ankomst til området. Særlig den østlige delen av dagens Algerie ble påvirket av framveksten av den fønikiske bystaten Karthago, i dagens Tunisia, i det siste tusenåret fvt.

Fønikerne opprettet handelsstasjoner også i Algerie, mens Karthago utviklet seg til en egen stat som kontrollerte kystområdene – til den ble slått av Romerriket i punerkrigene, for i 146 fvt. å bli utslettet. I en periode mellom Karthagos storhetstid og Romerrikets kontroll over Maghreb, fantes flere småstater.

En av de mest framstående var berberriket Numidia, som omfattet et større område vest for Karthago, i dagens Algerie. Leiesoldater herfra gikk inn i Karthagos væpnede styrker. Under kong Masinissa gikk Numidia sammen med Romerriket i kampen mot Karthago, for senere å bli innlemmet i den romerske provinsen Afrika (med hovedtyngde i det moderne Tunisia), styrt av en prokonsul med sete i Karthago.

I år 198 eller 199 ble Numidia gjort til egen provins. Den administrative styringen av de romerske besittelsene ble endret flere ganger. Blant annet opprettet keiser Claudius i det første århundre provinsen Mauretania Cæsarensis i den nordlige delen av dagens Algerie, med Cæsarea (dagens Cherchell) som hovedstad.

Under keiser Diokletian ble den østlige delen av denne provinsen skilt ut under navnet Mauretania Sitifensis, med Sitifis (dagens Sétif) som hovedstad. Den romerske ekspansjonen fant sted dels gjennom politiske allianser, dels med militær makt gjennom de to første hundreår av vår tidsregning, og møtte væpnet motstand fra flere lokale kongedømmer og berberstammer; på 250-tallet ble romernes makt ytterligere svekket som følge av angrep fra mauriske stammer.

Under romersk herredømme vokste det fram flere bybaserte sivilisasjoner i Nord-Afrika med politisk tilknytning til Romerriket; også i Algerie. Romersk innvandring bidro til denne utviklingen. Blant annet sendte keiser Julius Cæsar veteraner fra sin hær til de nordafrikanske besittelsene, hvor de slo seg ned. Den romerske koloniseringen hadde stor betydning også for den økonomiske utviklingen, hvor Nord-Afrika ble en vesentlig produsent av korn og olivenolje for eksport til Europa – etter at jordbruket i den første perioden av romersk styre falt tilbake. Kristendommen fikk tidlig fotfeste i Nord-Afrika og det senere Algerie.

Romerrikets nedgangstid rammet også Maghreb, og i år 429 kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret de romersk-kontrollerte deler av Algerie i 435. Flere lokale kongedømmer vokste fram i denne perioden. Keiser Justinian invaderte Nord-Afrika for å ta tilbake kontrollen, og nedkjempet vandalene i 533–534, men møtte fortsatt motstand fra stammer blant annet i Algerie. Maghreb ble ikke en prioritert del av det bysantiske riket, og bysantisk kontroll strakte seg ikke lenger vest enn til Sétif i Algerie; områdene i det tidligere Mauretania Cæsarea kunne derfor styre seg selv.

Flere nye kongedømmer ble etablert, blant annet i Tlemchen-regionen. I den bysantiske perioden sank bybefolkningen vesentlig – til Nord-Afrika ble invadert av arabiske erobrere på 600-tallet; Algerie erobret på 700-tallet.

Arabiske styrker gikk inn i det nordlige Afrika, og erobret Egypt i 642. Derfra rykket de vestover i Maghreb, som i 705 ble en provins i det muslimske Omayyad-riket, styrt fra Damaskus. I 750 overtok abbasidene kontrollen med den islamske verden, og kalifatet fikk sete i Bagdad.

Tunisia og Algerie ble erobret i 761. I Algerie rettet en innvandret gruppe fra ibadi-folket, under ledelse av Abd al-Rahman ibn Rustam, angrep mot abbasidene. Han ble utropt til imam av ibadiene, og opprettet en eget Rustamid-stat med hovedstad i Tahart (dagens Tiaret) i 776, og styrte til 909. Lokale berber-dynastier ble i hovedsak overlatt til å styre sine respektive områder, og det var hyppig konflikt mellom disse. I denne perioden fikk islam raskt innpass, og fortrengte kristendommen.

Den arabiske invasjonen, som først på 700-tallet strakte seg helt inn i Spania, la under seg kystområdene, men ennå ikke fjellområdene i Numidia. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk arabisk språk og kultur voksende innpass. På 800-tallet hersket det arabiske, muslimske Aghlabid-dynastiet (også kjent som Banu al-Aghlab) over Tunisia og det østlige Algerie. Det var formelt underlagt abbasid-kalifatet, men var i realiteten selvstyrt, og etablerte sin hovedstad Kairouan.

Misnøye med aghlabid-styret, og opposisjon mot abbasid-kalifatet, førte til et opprør fra tilhengere av den sjiittiske ismailiah-sekten i Syria, og dette fikk fotfeste også berberne i kutama-folket i Kabylia. Fra 901 tok opprørerne kontrollen over det aghlabid-holdte territoriet i Algerie, deretter Tunisia, inklusive Kairouan i 909. Dette la grunnlaget for fatimidenes styre i regionen, etablert av Ubayd Allah al-Mahdi Billah.

Det nye regimet gikk deretter vestover, og la blant annet under seg imamanet Tahart; deretter la de under seg områder i øst, inklusive Egypt i 969 – med Kairo som rikets hovedstad. Samtidig overga fatimidene i realiteten styringen av Algerie, overdro makten til ziridene (zayridene), et berber-dynasti (også kjent som Banu Ziri) som styrte i perioden 972–1148; oppkalt etter fatimidenes fremste allierte i Algerie, Ziri ibn Manad.

En del av det zirid-kontrollerte området i det nordøstlige Algerie ble styrt av hammadidene (Banu Hammad), oppkalt etter Hammad ibn Buluggin, som løsrev seg fra ziridene. Som følge av religiøst betingede motsetninger, og omfattende opprør, søkte fatimidene å reetablere sitt styre i 1044. Det ble gjort ved at to stammegrupper, Banu Hilal og Banu Sulaym, ble sendt vestover fra Egypt, nedkjempet ziridene og hammadidene, og inntok Kairouan (1057).

Dette innebar en ny arabisk invasjon som påvirket utviklingen i Maghreb de neste hundreårene.

Tidlig på 1100-tallet var Algerie øst til Alger underlagt almoravidene, et berber-dynasti med opprinnelse i Sahara. De ble snart fortrengt av en annet berber-dynasti, almohadene, som inntok Alger ca. 1151, og deretter tok kontroll med hele Maghreb – som derved, for første gang, var samlet under ett styre, i et berber-rike.

Almohadenes kontroll over det østlige Algerie tok slutt da Banu Ghaniyah, en berber-slekt med røtter i almoravid-dynastiet, med arabisk støtte inntok området i 1184. Deretter lykkes almoravidene, etter flere militære kampanjer 1204–07, å ta tilbake kontrollen over området, og innsatte hafsidene til å styre.

Maghreb ble da delt i tre muslimske stater, hver av dem styrt av et berber-dynasti. Zayyanidene (Banu Zayyan, også kjent som Abd al-Wadid), med hovedstad i Tlemcen, styrte over mesteparten av det vestlige Algerie; hafsidene (Banu Hafs) styrte det østlige Algerie og Tunisia; marinidene styrte Marokko.

Banu Zayyan etablerte et kongedømme i Tilimsan (Tlemcen) i 1236. Dette ble deretter utfordret, og i perioder holdt av marinidene. På 1400-tallet førte en mislykket ekspansjon østover til at riket ble svekket, for å bli en vasallstat, vekselvis under marinidene i Marokko, hafsidene i Ifriqyia og Aragón i Spania. I 1554 ble kongedømmet Tlemcen et protektorat i det osmanske riket, som deretter avsatte zayyanidene og la landet under Alger.

Hafsidene ble etablert som et rike i 1230, og varte til 1574 – med hovedsete i Tunisia, og med kontroll over deler av det østlige Algerie og Libya, men hadde kontroll vesentlig over kystområdene. For en kort periode var det hafsidiske dynastiet også kalifat for hele den muslimske verden (1258). Dynastiet utvidet handelen med det kristne Europa, blant annet basert på handelsrutene gjennom Sahara, samtidig som pirat-virksomheten tok til.

Hafsidene ble svekket både som følge av interne stridigheter og ved at flere deler av imperiet ble selvstyrt. Det ble utfordret både fra Frankrike og av marinidene i Marokko. Senere ble det presset mellom de rivaliserende maktene Spania og Tyrkia (det osmanske riket). Fra 1535 ble hafsidene i Algerie underlagt Spania, mens tyrkerne tok kontrollen over Tunisia i 1574.

Den spanske innmarsjen i Nord-Afrika skjedde som følge av den islamske kontrollen i Spania endte med det endelige nederlag for kristne styrker i 1492. Deretter søke de spanske maurerne tilflukt blant annet i Algerie – som den tredje arabiske invasjonen av landet.

De nye kristne makthaverne i Spania forfulgte de flyktende maurerne, og erobret flere festninger og byer i Maghreb, også i Algerie, inklusive Mers el-Kébir (1505), Oran (1509) og Alger (1510). De forlot Alger allerede i 1529; Oran først i 1708.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.