Røttene til nåtidens arabiskspråklige litteratur i Algerie ligger i årene etter første verdenskrig, da landets intellektuelle ble påvirket av Nahḍa-bevegelsen («kulturell oppsving») i Mashriq, og aviser som tilhørte ulama-foreningen, åpnet spaltene sine for historikere, diktere og prosaforfattere. I mange tiår ble imidlertid Frankrikes politiske og kulturelle dominans for sterk og pregende, slik at nesten all skjønnlitteratur fortsatt ble skrevet på fransk. Arabisk som litteraturspråk måtte vente til etter frigjøringskrigen, da Algerie i 1962 oppnådde selvstendighet.

Likevel maktet myndighetenes fremstøt for arabisering av samfunnet etter selvstendigheten i lang tid ikke å rokke ved den franskspråklige litterære dominansen, og litteratur på arabisk forble relativt sett ubetydelig i enda flere tiår. Smått om senn vokste det fram en ny generasjon av arabiskspråklige forfattere som begynte å markere seg med en mer omfattende og også kvalitativt jevnbyrdig produksjon. I løpet av 30 år kom det ut omtrent 100 samlinger med noveller, som for det meste handlet om temaer knyttet til frigjøringskampen og kulturkonfliktene som oppstod i forbindelse med landets transformasjon etter oppnådd selvstendighet, spesielt forholdet mellom tradisjon og modernitet, by og land, samt kritikk av den tiltagende korrupsjonen og maktkonsentrasjonen i samfunnet. Noen forfattere gikk også snart over til å skrive romaner. Den algeriske arabiskspråklige romanen sies å ha hatt sitt gjennombrudd i 1971 med Vinden fra sør (Rīḥ al-janūb) av ʿAbd al-Ḥamīd Bin Hadūqa (Abdelhamid Benhadouga, 1925-1996). I de påfølgende 25 årene kom ytterligere 35 romaner, skrevet av blant andre al-Ṭāhir Waṭṭār (Tahar Ouettar, 1936-2010) og Rachid Boudjedra (Rashīd Bū Jadra, født 1941). Sistnevnte skrev sine politisk og erotisk utfordrende romaner først på fransk, men skiftet til arabisk fra 1981. Valget av språk – fransk eller arabisk – har beholdt stor betydning inntil i dag, fordi det ofte blir ansett som et spørsmål om verdensanskuelse.

Blant den yngre generasjonen av forfattere har særlig Waciny Laredj (Wāsīnī al-Aʿraj, født 1954) og Ahlâm Mostaghânemi (Aḥlām Mustaghānimī, født 1953) oppnådd litteraturkritikernes anerkjennelse, den sistnevnte som «verdens mest kjente arabiskspråklige kvinnelige forfatter». Emnene disse forfatterne skriver om er ofte ganske like temaene deres franskspråklige motparter tar for seg, blant annet byråkrati, religiøs intoleranse, autoritær politikk, og det patriarkalske samfunnet. Under 1990-tallet fikk den algeriske borgerkrigen (1991-2002) økt oppmerksomhet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Zahia Smail Salhi, Politics, Poetics and the Algerian Novel, New York 1999.
  • Debbie Cox, Politics, Language and Gender in the Algerian Arabic Novel, New York 2002.
  • Abdelkader Aoudjit, Algerian Literature : A Reader’s Guide and Anthology, New York 2017.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg