Alfred Evensen

Alfred Evensen viste tidlig musikalske anlegg. Han spilte baryton i korps og kontrabass i orkester, begge under ledelse av Karl Hall. Året 1899 ble det opprettet en treårig musikkskole i tilknytning til underoffiserskolen i Harstad. Der meldte den 16 år gamle Evensen seg til første kullet, som én av åtte elever. Lærer og instruktør var Peter Jøsvold, som senere var sjef for 6. Brigades musikkorps. Det første kullet ble uteksaminert fra musikkskolen i 1902. Alfred fikk toppkarakter, og hadde (ventil)trombone som hovedinstrument. I 1908 flyttet Evensen til Oslo for videre studier. Han spilte da i 2. Brigades musikkorps og fikk anledning til å ta timer både med Gustav Lange, Christian Cappelen og Ole Olsen.

Ny hærordning trådde i kraft i 1911 og Brigade 6 ble forlagt til Harstad med eget musikkorps. Jøsvold ble selvskrevet dirigent og assistent ble like selvsagt Alfred Evensen.

I 1913 framkom det et ønske om å ta opp igjen Harstad Mannskor, som hadde blitt nedlagt i 1911. Alfred dirigerte dem til 1930 og likte korarbeidet nesten bedre enn musikkorpset. Evensen la vekt på det nasjonale, hvilket var helt i linje med utviklingen i samfunnet ellers.

Lønnen i både korpset og koret var skral, og de fleste musikerne hadde en annen jobb ved siden av. Alfred hadde i alle år vært selvstendig næringsdrivende. Han hadde investert i en papirforretning med trykkeri og bokbinderi, og i 1917 til 1918 fikk han bygget en egen forretningsgård for virksomheten.

Evensen hadde da så vidt startet å komponere. Norsk Skiløbermarsch kom rundt år 1905, og Norsk Dans for fiolin og piano (tilegnet Karl Hall) kom like etter. Verket ble senere også arrangert for korps. Han tok initiativet til oppstarten av Harstad Orkesterforening i 1917 og dirigerte dem i tillegg til korpset og sangkoret.

Han hadde nå en finger med i det aller meste som skjedde på musikkfronten i Harstad. Likevel følte han behovet for videre utdannelse, og søkte permisjon for studietur til Berlin for å jobbe med professor Paul Juon. Han var i Tyskland fra oktober 1921 til mai 1922 og studerte teori, kontrapunkt og komposisjon. Han var meget fornøyd med utbytte av turen, som også ga ham selv klarhet i at han burde satse fullt ut på musikken og avslutte papirforretningen.

Alfred Evensen følte også et visst ansvar for å spre kultur og musikk til andre deler av Nord-Norge. Med koret deltok han på sangerstevner og andre samlinger, og med korpset reiste han på flere turnéer i landsdelen. Han var også en god støttespiller for å bedre musikernes kår og øke deres faglige dyktighet. Midt på 1920-tallet påtok orkesteret hans seg store oppgaver, blant annet Griegs A-mollkonsert (med Mary Barratt Due som solist) som for første gang ble fremført i landsdelen. Fremførelsen ble gjentatt i Oslo med Evensen som dirigent av Oslofilharmonien. Med sangkoret gjorde han sine ting bra på Landssangerstevnet i Bergen (1926) og ble et stort navn både som dirigent og komponist.

I løpet av 1920-tallet ble det diskutert og argumentert for nedlegging av de militære musikkorps. Divisjonsmusikken Bergen var et av de som etter planen skulle nedlegges (allerede i 1930), og dette innvirket på Evensens arbeidsiver. Evensen deltok aktivt i debatten for å bevare korpsene.

I 1934 dirigerte Evensen en konsert hvor Norsk Kunstnerkarneval og Zorahayda (Johan Svendsen), samt Finlandia (Jean Sibelius) ble spilt. Konserten er nevneverdig da den verdensberømte saksofonisten Sigurd Rascher (1907–2001) medvirket som solist. Det var nemlig Evensens forkjærlighet for saksofoner som hadde utvirket dette besøket, og Alfred Evensen var også den første som brukte saksofoner i militærkorpsene i Norge. Hans samarbeid med Harmonioen resulterte etter hvert i flere dirigentoppgaver og også at orkesteret i 1934 urfremførte Arnes Sang, et større verk for barytonsolo, kor og orkester.

I 1934 overtok Evensen 2. divisjons musikkorps i Oslo (Stabsmusikken) etter Johannes Hanssen. Han engasjerte seg også i amatørmusikernes virksomhet, dirigerte kor og korps, underviste på dirigentkurs og deltok på musikkstevner.

Hans største triumf som militærsjef og dirigent opplevde han i 1935 da han ledet 2. divisjons musikkorps til det tredje internasjonale militærmusikkstevnet i Paris. De spilte bare norsk musikk og hadde tenoren Bjørn Talén med som solist. Besetningen hadde økt fra 30 til 40 mann etter mye besvær.

Under okkupasjonen ble landets musikere beordret til å enten spille for okkupasjonsmakten eller ikke spille i det hele tatt. Korpsene var interessante for nazistene som propagandaverktøy, men Evensen arbeidet for å forhindre dette. I september 1940 måtte de imidlertid innstille virksomheten, men fortsatte å spille under navnet Evensens Janitsjarorkester. Etter å ha vist motstand mot den nye ledelsen, ble omsider flere musikere og Evensen selv arrestert og satt i Møllergata 19 i en måned. Dette tok knekken på Evensen fysisk (han hadde diabetes og fikk ikke medisinen sin), og tanken på musikerne som svek fedrelandet i denne tiden virket også inn på ham rent psykisk. Han døde 2. mai 1942, og ble etter hans eget ønske begravet i Harstad.

Alfred Evensen hadde stor betydning for i sin tid, ikke minst grunnet hans sterke holdninger under krigen. Med sine høye krav til det musikalske, var han også med på å heve nivået på militærmusikken i Norge. Foruten en del sanger og korverk skrev han som tidligere nevnt Arnes sang for barytonsolo, kor og orkester (1935), Norsk dans nummer 1 og 2 for korps, potpurriet Mors gamle viser, og følgende marsjer:

• Vi kan-utstillingens festmarsj (1938)
• General Fleischers marsj
• General Ruges marsj
• Infanteriets honnørmarsj
• Ladegårdens Bataljons marsj
• Jubileumsmarsj (til Svolvær hornmusikkforening 1928)

• militærmusikk
• brassband
• janitsjarorkester
• Oscar Borg

• Les mer om Alfred Evensen på lokalhistoriewiki.

• Bruun, Ola: Alfred Evensen, en pioner i nord-norsk musikkliv, 1983.