Alfred Evensen, norsk militærmusiker, dirigent og komponist. Først assisterende dirigent og senere leder da 6 divisjons musikkorps ble opprettet i Harstad i 1911. Han fikk senere samme stilling i korpset til 4. divisjon i Bergen. Fra 1930 til 1934 hadde han ledelsen av 2. divisjon i Oslo, og ble der kjent for sine steile holdning mot okkupasjonsmakten under krigen. Han sto dermed fram som et forbilde for hele musikerstanden som hadde en vanskelig tid.

Alfred Evensen viste tidlig musikalske anlegg og ble med i Karl Hall sitt korps (stiftet 1892) på baryton og i hans orkester på strengebass. Året 1899 ble det i tilknytning til underoffiserskolen i Harstad opprettet en 3-årig musikkskole. Der meldte den 16 år gamle Evensen seg til første kullet. Det ble opptatt 7 elever til. Lærer og instruktør var Peter Jøsvold, den senere (1911) sjef for 6. Brigades musikkorps. Alfred og de andre fra første kull ble uteksaminert 1902. Alfred fikk toppkarakteren 1,2, og hadde (ventil)basunen som hovedinstrument. Han ledet også noe som het Evensens Kapell som var svært populært i Harstad. 1908 hadde han en tur til Oslo for å lære mer. Han spilte da i 2. Brigades musikkorps og fikk anledning til å ta timer både med Gustav Lange, Christian Cappelen og Ole Olsen.

Ny hærordning trådde i kraft i 1911 og Brigade 6 ble forlagt til Harstad med eget musikkorps. Jøsvold ble selvskrevet dirigent og assistent ble like selvsagt Alfred Evensen.

I 1913 framkom det et ønske om å ta opp igjen Harstad Mannskor, som hadde gått inn i 1911. Alfred dirigerte dem til 1930 og likte korarbeidet nesten bedre enn musikkorpset. Det var da også mannskorenes glansperiode i Norge. Og Evensen la vekt på det nasjonale, hvilket var helt i linje med utviklingen i samfunnet ellers.

Lønnen i korpset var skral og de fleste musikerne hadde en annen jobb ved siden av. Alfred hadde i alle år vært selvstendig næringsdrivende. Han hadde  investert i en papirforretning med trykkeri og bokbinderi. I 1917-18 fikk han bygget en egen forretningsgård for virksomheten. Korinstruksjonen innbrakte ikke stort heller, og lønne var på kun kroner 200 for en hel sesong.

Evensen hadde da såvidt begynt å komponere, Norsk Skiløbermarsch kom i 1905 eller før, og neste var den senere så kjente Norsk Dans for fiolin og piano (tilegnet Karl Hall) senere arrangert for korps.

Han tok initiativet til starten av Harstad Orkesterforening i 1917 og dirigerte dem i tillegg til korpset og sangkoret. Formelt ansatt som dirigent for 6. Divisjon (tidl. Brigade) musikkorps ble han i 1918 med secondløitnans grad og han hadde ledelsen helt til 1930 da han overtok korpset i 4. Divisjon i Bergen (til 1934).

Han hadde nå en finger med i det aller meste som skjedde på musikkfronten i Harstad. Men han følte behovet for videre utdannelse for seg selv og søkte permisjon for studietur til Berlin for å jobbe med professor Paul Juon. Han var vekk fra oktober 1921 til mai 1922 og studerte teori, kontrapunkt og komposisjon. Han var meget fornøyd med utbytte av turen, som også ga ham selv klarhet i at han burde satse fullt ut på musikken og avslutte papirforretningen.

Alfred Evensen følte også et visst ansvar for å spre kultur og musikk til andre deler av Nord-Norge. Med koret deltok han på sangerstevner og andre samlinger, og med korpset reiste han på flere turnéer i landsdelen. Han var også en god støttespiller for å bedre musikernes kår og øke deres faglige dyktighet. Han var en inspirerende og kravstor dirigent og som ekte nordlending fikk de høre det hvis det ble spilt feil og synderene blei kalt "stut" og "grauthue" ettersom. For det meste skjedde dette under korpsets prøver. Midt på 1920-tallet påtok orkesteret hans seg store oppgaver, bl.a. ble Griegs a-moll konsert spilt (med Mary Barratt Due som solist) for første gang i landsdelen, og gjentatt i Oslo med Evensen som dirigent av Oslofilharmonien. Med sangkoret gjorde han sine ting bra på Landssangerstevnet i Bergen (1926) og ble et hett navn både som dirigent og komponist. Stevnet i Trondheim 1930 ble også spesielt, da det var Evensens avskjed med koret før han flyttet til Bergen.

Også den gang (1926) hevet det seg røster for nedlegging av de militære musikkorps og Evensen deltok i debatten for å bevare korpsene. Det samme skjedde 1928/9 - da skulle tilveksten stoppes og korpsene skulle dø ut ettersom musikerne sluttet eller pensjoneres. Divisjonsmusikken Bergen var et av de som etter planen skulle nedlegges (allerede 1930) og dette innvirket på Evensens arbeidsiver, samt at han følte at enkelte av musikerne aldri ble fortrolig med hans røffe stil og uttrykksmåte.

Men i de fleste tilfellene gikk det bra, og etter en kort stund dirigerte han i tillegg 1 orkester og 3 kor. Her var det korpsarbeidet som engasjerte ham mest, selvom han var i kortere eller lengre tid dirigent for enda flere kor. Et av korene, Bergen Arbeiderforenings Sangforening - hadde 70-års jubileum i 1932 og dro på 2 ukers turne til Nord-Norge med Evensen som sin dirigent. Mottakelsen var hjertelig hele veien og turen ble en stor suksess. Evensen dirigerte også Harmoniens orkester i konsert.

En spesiell konsert var den han dirigerte med orkesteret høsten 1934, hvor Norsk Kunstnerkarneval og Zorahayda (Johan Svendsen), samt Finlandia (Jean Sibelius) ble spilt. På denne konserten medvirket også den verdensberømte saxofonisten Sigurd Rascher (1907 - 2001) som solist i en saxofonkonsert av Erwin Dressel. Det var Evensens forkjærlighet for saxofoner som hadde utvirket dette besøket, og Alfred Evensen var også den første som brukte saxofoner i militærkorpsene i Norge. Hans samarbeid med Harmonioen resulterte etterhvert i flere dirigentoppgaver og også at orkesteret urfremførte (14. juni 1934) hans Arnes Sang, et større verk for barytonsolo, kor og orkester.

Etter 4 år i Bergen forlater Evensen byen i november 1934 for å overta 2. divisjons musikkorps i Oslo (Stabsmusikken) etter Johannes Hanssen. Han engasjerte seg også der i amatørmusikernes virksomhet, dirigerte kor og korps (Høvik Verks Ungdomskorps, Oslo Sporveiers Musikkorps, Sinsen Musikkorps og Oslo Janitscharorkester) og underviste på dirigentkurs (Bergen 1932, Oslo 1935) og deltok på musikkstevner, blant annet det første stevnet for amatørkorps Oslo juni 1938,

Hans største triumf som militær sjef og dirigent opplevde han i 1935 da han ledet (et utvidet) 2. divisjons musikkorps til det 3. internasjonale militærmusikkstevnet i Paris. De spilte bare norsk musikk og hadde tenoren Bjørn Talén med som solist. Besetningen var øket fra 30 til 40 mann etter mye besvær, og det fortelles at de gjorde en glimrende jobb.

Under okkupasjonen ble landets musikere stilt overfor utlimatumet: spill for okkkupasjonsmakten eller ikke spill i det hele tatt. Korpsene var interessante for nazistene som propagandaverktøy, men Evensen gjorde en fremragende jobb med å holde dem vekk med sin steile holdning og sine oppfinnsomme bortforklaringer på hvorfor det var umulig å stille opp i Hirdmusikken. I september 1940 måtte de imidlertid innstille virksomheten, uten å gi opp musikken av den grunn. De fortsatte derimot under navnet Evensens Janitsjarorkester. Evensen og korpset ble innkalt på teppet til den nye ledelsen, men ingen møtte og slik fortsatte det en periode. Til slutt ble flere musikere og Evensen selv arrestert og satt i Møllergata 19 i en måned. Dette tok knekken på ham fysisk (han hadde sukkersyke og fikk ikke medisinen sin), og også tanken på musikerne som svek fedrelandet i denne tiden virket inn på ham rent psykisk. Han døde 2. mai 1942, og ble etter hans eget ønske begravet i Harstad.

Ikke minst med sin sterke holdning under krigen hadde Alfred Evensen stor betydning for musikerstanden og med sine høye krav til det musikalske, var han også med på å heve nivået på militærmusikken i Norge. Foruten en del sanger og korverk skrev han Arnes sang for barytonsolo, kor og orkester (1935) og Norsk dans nr 1 og 2 for korps (som fortsatt spilles) samt potpouriet Mors gamle viser og følgende marsjer;

Vi kan-utstillingens festmarsj (1938), General Fleischers marsj, General Ruges marsj, Infanteriets honnørmarsj, Ladegårdens Bataljons marsj og Jubileumsmarsj (til Svolvær hornmusikkforening 1928)

  • Bruun, Ola: Alfred Evensen, en pioner i nord-norsk musikkliv, 1983.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. desember 2011 skrev Egil Arnt Gundersen

Hei

jeg har skrevet en ny utfyllende arikkel om AE. Mener også at han bør flyttes til "korps korpsmusikk" der Oscar Borg,Johs H. og de andre "gutta" er, ev. med henvisning også til "militær".



Mvh Egil



PS

Såvidt mine kilder: han døde ikke I fangenskap, men som følge av tysk fangenskap.

DS

12. desember 2011 svarte Georg Kjøll

Hei Egil og Rune. Jeg er enig i at denne kanskje har sin mest naturlige plass i korps og korpsmusikk, så jeg flytter artikkelen over og redigerer litt i den på veien.

Hilsen Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.