Alfred Dreyfus

Alfred Dreyfus kom fra en jødisk kjøpmannsfamilie i Alsace og utgjorde et fremmedelement i det franske offiserskorpset, som hadde sterke aristokratiske, katolske og antisemittiske elementer. Han kom i 1893 som kaptein inn i generalstaben. Året etter ble det oppdaget at franske militære hemmeligheter var kommet erkefienden Tyskland i hende. Dreyfus fikk mistanken rettet mot seg, men hevdet hele tiden at han var uskyldig. Den 5. januar 1895 ble han likevel av en krigsrett i Paris dømt til degradering og livsvarig deportasjon til Djevleøya ved kysten av Fransk Guyana. Rettssaken og dommen førte til en sterk antisemittisk stemning i Frankrike.

I 1896 fikk imidlertid oberst Georges Picquart, sjef for generalstabens etterretningsvesen, kjennskap til at det trolig var den adelige major Ferdinand Walsin Esterházy som stod bak forræderiet. Generalstaben avslo imidlertid å revidere dommen mot Dreyfus.

En ny krigsrett i 1898 frikjente Esterházy for forræderi. Dette førte til at forfatteren Émile Zola skrev sin berømte artikkel «J’Accuse…!» («jeg anklager») i Georges Clemenceaus tidsskrift l'Aurore. Her anklaget Zola på nytt Esterházy og hans hjelpere, og Zola ble satt under tiltale og dømt. Gjennom disse prosessene ble det godtgjort at krigsretten i 1895 hadde gjort seg skyldig i en rekke formelle og reelle feil. Under trykket av den voldsomme opphisselsen som disse opplysningene fremkalte, ble Dreyfus-saken i 1898 henvist til kassasjonsretten. I 1899 ble dommen av 1895 erklært ugyldig, og saken ble henvist til en ny krigsrett i Rennes.

Saken ble etter hvert en politisk strid som vakte oppsikt over hele verden. Det republikanske venstre, ledet av Clemenceau og sosialisten Jean Jaurès, talte Dreyfus' sak med støtte fra de intellektuelle, mens det konservative og klerikale Frankrike stod på den motsatte siden.

Dreyfus ble hentet hjem fra Djevleøya, og saken kom opp i Rennes i september 1899. Til alminnelig forbauselse ble Dreyfus igjen dømt skyldig, men «under formildende omstendigheter». Denne merkelige dommen oppfattes i alminnelighet som et uttrykk for at krigsretten ikke våget å trosse alle kjensgjerninger, men heller ikke ville la den tidligere krigsretten i stikken.

Dreyfus ble imidlertid straks benådet av republikkens president Émile Loubet. For å få en ende på den voldsomme gjæringen i landet, ble det i 1900 vedtatt en lov om alminnelig amnesti for alle som var kompromittert i Dreyfus-saken.

I 1904 fikk Dreyfus innvilget en ansøkning om ny revisjon, men først i 1906 – etter at Esterházy hadde tilstått og flyktet til Storbritannia – erklærte kassasjonsretten i skarpe ordelag Rennes-dommen ugyldig og Dreyfus uskyldig.

Dreyfus ble deretter gjeninnsatt i hæren med majors rang og tildelt Æreslegionen; han tok avskjed i 1908. Under første verdenskrig gjorde han aktiv tjeneste og ble utnevnt til oberstløytnant i 1918. Alfred Dreyfus levde siden tilbaketrukket i Paris.

Han skrev Cinq années de ma vie (Fem Aar af mit Liv, 1901).

• antisemittisme
• Frankrikes historie 1871–1940

• Sakspapirer fra Dreyfus-saken digitalisert av Service Historique de la Défense