Alfred Döblin

Döblin begynte å skrive allerede som student. I 1912, promotert av Herwarth Walden (1878–1941), utgiveren av det ekspresjonistiske tidsskriftet Der Sturm, fikk han innpass i det litterære miljøet i Berlin. Han etablerte seg raskt som forfatter, blant annet gjennom Die Ermordung einer Butterblume (1915), et bind med fortellinger.

Döblin skrev episke og dramatiske verker som utmerker seg ved naturvitenskapsmannens skarpe iakttagelsesevne, rik fantasi og stor visjonær kraft. Gjennom sine litterære formeksperimenter under innflytelse av James Joyce og John Roderigo Dos Passos gav han støtet til en fornyelse av den tyske romanen, og han regnes som en av de viktigste representantene for den moderne romankunsten i Tyskland.

Han begynte som ekspresjonistisk forfatter, og senere gikk han over til en presis realisme. Av hans mange romaner kan nevnes Die drei Sprünge des Wang-lun (1915), der forfatteren viser veien tilbake til en eldgammel kinesisk resignasjonens religion. I Wadzeks Kampf mit der Dampfturbine (1918) skildres den lille fabrikkeiers innbitte kamp mot trusten. Berge, Meere und Giganten (1924) er en fremtidsroman, der mennesket er blitt et hjernevesen som fullstendig har gjort seg til naturens herre.

Sin største suksess oppnådde Döblin med den sosialkritiske romanen Berlin Alexanderplatz (1929, Berlin Alexanderplatz: historien om Franz Biberkopf [1983] og Berlin Alexanderplatz : fortellingen om Franz Biberkopf [2004]), beretningen om en tidligere straffanges forgjeves forsøk på å begynne livet på nytt.

Hovedpersonen, Franz Biberkopf, slipper ut fra fengsel og skal forsøke å vinne fotfeste tilbake i storbyen Berlin. Trass i gode intensjoner varer det ikke lenge før han kommer i kontakt med en innbruddsbande som gjør at han igjen kommer på skråplanet. Først etter et psykisk sammenbrudd og etter et opphold på institusjon finner han tilbake til den smale sti og får en ærlig jobb. Romanen gir et mangefasettert bilde av den moderne, ubarmhjertige metropolen, framfor alt som proletariatets Berlin.

I 1940 konverterte Döblin til katolisismen. I dialogen Der unsterbliche Mensch (1946) kommer hans nye kristne tro til uttrykk. Den preger også hans senere verk, for eksempel romantrilogien November 1918 (Verratenes Volk, Heimkehr der Fronttruppen, Karl und Rosa, 1948–1950), selvbiografien Schicksalsreise (1949) og Hamlet oder Die lange Nacht nimmt ein Ende (1956), romanen om en engelsk krigsinvalid fra andre verdenskrig som søker en løsning på problemet om vår generasjons skjebne og skyld.

Döblin skrev også en rekke filosofiske og politiske essayer, blant annet Jüdische Erneuerung (1933), Flucht und Sammlung des Judenvolkes (1935) og Schriften zur jüdischen Frage (posthumt 1995). Dessuten skrev han blant annet reiseskildringen Reise in Polen (1924), som kom ut i norsk oversettelse i 2023 under tittelen Reise i Polen.