Alfonso Giacomo Gaspare Corti

Afonso Corti var en italiensk lege og anatom, som er kjent for sin detaljerte beskrivelse av det indre øre, blant annet av den akustiske labyrint med de spesifikke lydsansecellene i Cortis organ, som har fått navn etter ham.

Corti var sønn av en lombardisk adelsmann. Han begynte å studere medisin ved universitetet i Pavia i 1841, og her ble han snart opptatt av mikroanatomien, til tross for mikroskopenes ennå ufullkomne konstruksjon.

Etter fire år i Pavia fortsatte Corti studiene i Wien. Under veiledning av den berømte anatomen Joseph Hyrtl (1810-1894) tok Corti sin doktorgrad i 1847 over et tema om karsystemet hos reptiler. Under revolusjonen året etter forlot Corti Wien, besøkte Bern, Paris og London, og i 1850 mottok han en invitasjon fra anatomen Rudolf Albert von Kölliker (1817-1905) i Würzburg, for å arbeide hos ham som prosektor.

Det var her han begynte sine studier av hørselsorganet hos pattedyr – mennesket inklusive – hvor han undersøkte minst 200 preparater. Under et kort opphold i Utrecht lærte Corti å farge vevssnitt med karminrødt og bevare dem ved å støpe dem inn i harpiks, noe som ennå var en ny og lite kjent metode blant anatomer. Undersøkelsene resulterte i arbeidet Recherches sur l'organe de l'ouïe des mammiferes, som ble presentert i Köllikers journal Zeitschrift für wissenschaftliche Zoologie (1851) , og av sistnevnte foreslått kalt 'Cortis organ'. Her beskrev Corti det sensoriske epitelet, spiralgangliet, membrana tectoria og stria vascularis i det indre øre, og betegnet det som organum spirale. Her beskrev han også sin oppfatning av forbindelsen mellom lydbølgeimpulser og nervesignaler.

Da faren døde kort etter, arvet Corti adelstittelen og godset. Han flyttet tilbake og giftet seg med Maria Bettinzoli, fra en lokal adelsfamilie. Da hun døde i 1861 satt Corti igjen alene med to små barn. På det tidspunktet hadde han allerede begynt å utvikle en form for leddgikt. Hans siste år var preget av sykdommen og han var uproduktiv som forsker. Det har nok medvirket til at Corti som forsker knapt er nevnt i medisinhistoriske framstillinger.