Alexis de Tocqueville

Tocqueville ble født inn i en gammel normannisk adelsslekt året etter at Napoleon 1 Bonaparte hadde utropt seg selv til fransk keiser, av foreldre som nylig hadde returnert til Paris fra et ti år langt eksil i Storbritannia. Etter Bourbon-restaurasjonen i 1815 fikk Tocquevilles far tilbake sin tittel som greve, og var også prefekt (provinsguvernør) for det gjenopprettede monarkiet.

Som ung voksen opplevde Tocqueville at den konservative kong Karl 10 ble tvunget til å abdisere, og at hans fetter Ludvig Filip 1  ble utropt til ny konge av den franske nasjonalforsamlingen sommeren 1830, i det som ettertiden har omtalt som julirevolusjonen. Det påfølgende julikongedømmet, som varte i atten år til 1848, ble ikke godt mottatt i adelige kretser, og også den unge Tocqueville uttrykte sin avvisende holdning til det nye, konstitusjonelle monarkiet. 

I 1831 fikk likevel Tocqueville, og hans ungdomsvenn Gustave de Beaumont, i oppdrag fra de nye makthaverne å reise til USA for å undersøke utviklingen av fengselsvesenet, og hvordan nye organiseringsprinsipper kunne overføres til den franske kriminalomsorgen. Tocqueville og Beaumont offentliggjorde rapporten fra sin reise til USA i 1833 med tittelen Du système pénitentiaire aux États-Unis et de son application en France (Straffesystemet i De forente stater og dets anvendelse i Frankrike).

I årene etter fortsatte Tocqueville sin gjerning som faglitterær forfatter, og i 1835 kom første bind av hans hovedverk, med tittelen De la démocratie en Amérique (Om demokratiet i Amerika). Fem år senere kom det andre og avsluttende bindet i dette bredt anlagte verket, der han bygger på inntrykk han fikk under reisen han gjennomførte noen år tidligere. I verket tar Tocqueville for seg hvordan høy grad av sosial mobilitet (av Tocqueville omtalt som «likhet») gjør det amerikanske samfunnet mer dynamisk og skaper grobunn for raske endringer i måten samfunnet er organisert på. Tocqueville advarte også mot utviklingen av et ubehersket demokrati preget av demagogi eller populisme og sterke politiske motsetninger.

I 1839 ble Tocqueville innvalgt i den franske nasjonalforsamlingen for distriktet Manche, vest i Normandie. Som politiker var Tocqueville relativt moderat, og ble av den grunn mislikt av både den reaksjonære høyresiden, som ønsket en sterkere kongemakt, og den radikale venstresiden, som helst ville ha en ny republikk. I datidens politiske spørsmål kombinerte Tocqueville synspunkter som i samtiden ble omtalt som liberale og konservative. Blant annet gikk han inn for internasjonal frihandel og en endelig avskaffelse av slaveriet, samtidig som han strittet imot en innføring av allmenn stemmerett for menn, og støttet i tillegg en nokså brutal koloniseringspolitikk i Algerie.

Tocqueville hadde også en rekke politiske verv lokalt i Normandie, samtidig med at han satt i nasjonalforsamlingen i Paris. Sommeren og høsten 1849, etter februarrevolusjonen og opprettelsen av Den andre republikk i 1848, var han fransk utenriksminister i fem måneder. Tocqueville trakk seg fra alle politiske verv etter Napoleon 3s statskupp i 1851.

Etter sin politiske karriere viet Tocqueville seg til historiske studier, og publiserte i 1856 sitt andre hovedverk med tittelen L'Ancien Régime et la Révolution (Det gamle regimet og revolusjonen). Her argumenterte han blant annet for at den franske revolusjonen i 1789 skjedde som en følge av en langsiktig sentraliseringstendens under eneveldet på 1600- og 1700-tallet, der de franske kongene hadde tatt fra den lokale adelen stadig mer makt og lagt den i hendene på sine egne embetsmenn. Mens kongemakten i en rekke andre land hadde gitt fra seg makt til lovgivende forsamlinger og regionale eliter og politiske institusjoner, og dermed skapt et stabilt, konstitusjonelt monarki med maktdeling, hadde man i Frankrike ifølge Tocqueville fått et ekstremt topptungt politisk system, som lett kunne falle over ende. 

Tocqueville døde 53 år gammel i Cannes på den franske middelhavskysten, i en tilstand av selvpålagt isolasjon fra det politiske miljøet i det nye franske keiserdømmet.

Tocqueville levde i en oppbruddstid da moderne ideer under press fra den industrielle revolusjon og demokratiseringen presset til side eller undergravde tradisjonelle verdier. Det var denne prosessen han var opptatt av og skildret med innsikt og en lidenskap så sterk at han til slutt selv gled inn i melankoli.

Han så på de nye ideer som uunngåelige og nødvendige, men det smertet ham å iaktta hvordan de førte til at tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.

Tocqueville forbandt i første rekke modernisering med utjevning. Utjevning er den universelle kraft som valser ned alle sosiale rangordninger og med dem de tradisjonelle verdier. Tocqueville mente denne utjevningsprosessen var kommet spesielt langt og var særlig sterk i USA. Tocqueville så med et karakteristisk tvisyn på denne utviklingen, og var i mangt og meget en forløper til den moderne, liberale konservatismen, som motvillig forsøkte å finne en måte å forsvare samfunnets tradisjoner på i et stadig mer demokratisk samfunn.

Tocqueville er på mange vis et motstykke til Karl Marx. Mens Marx så for seg en stadig sterkere klassepolarisering, regnet Tocqueville med en økende utvisking av klassedistinksjonene. Han har hatt stor innflytelse på moderne sosiologisk og statsvitenskapelig forskning, selv om mange av hans politiske oppfatninger nok ville bli opplevet som fremmedartet i vår egen tid.

Ehnmark, Anders. Slottet: et essay om Alexis de Tocqueville. Oversatt av Niels Magnus Bugge. Oslo: Aventura, 1990.

Elster, Jon. "Tocqueville, samfunnsvitenskap og demokrati", ss. 250-275 i Raino Malnes og Dag Einar Thorsen (red.). Demokrati: Historien og ideene. Oslo: Dreyer, 2015.

Tocqueville, Alexis de. Om demokratiet i Amerika. [Forkortet utgave]. Norsk utgave ved Kåre D. Tønnesson, oversatt av Birgit Tønnesson med et innledende essay av Kåre D. Tønnesson. Oslo: Gyldendal, 1969/Bokklubbens kulturbibliotek, 2010. 

Tocqueville, Alexis de. Det gamle regime og revolusjonen. Oversatt av Bjarne Ørbo, og med efterord av Jens A. Christophersen. Oslo: Aschehoug, 1988.