Alex F. Lithgow, skotsk-newzealandsk-australsk komponist, regnes som marsjkongen i Australia og New Zealand, gjerne kalt "the Sousa of the Antipodes."

Da Alex var 5 år emigrerte familien med 6 barn til New Zealand der hans far, Samuel, fortsatte sitt yrke som tinnsmed, rørlegger og reparatør av musikkinstrumenter. De bodde i Ivercargill og ble snart kjent i distriktet som musikere da alle spilte et eller flere instrumenter. Alex fikk lite musikkopplæring, faren lærte ham å spille kornett og han fikk noen timers fiolinundervisning. Snart var han flink nok til å være med på kornett i byens beste korps, Invercargill Garrison Band, - men han var bare 10 år og måtte stå på instrumentkofferten for å nå opp til notene. Han spilte i korpset i 13 år. 17 år gammel skrev han sin første marsj, Wairoa. Han utviklet seg til en av landets beste kornettister og vant mange konkurranser.

I 1895 finner vi Alex som dirigent for St. Joseph's Band (brass band) i Launceston, Tasmania. Dette korpset regner seg selv som et av de eldste i verden (bortsett fra militærkorpsene) og har historie tilbake til 1845. [The Allentown Band i Allentown, Pennsylvania, USA kan imidlertid vise til uavbrutt historie tilbake til 1822 og mener de er det eldste.] Med Alex som dirigent vinner St. Joseph's flere nasjonale konkurranser. New Zealand og Australia/Tasmania var meget tidlig ute med konkurranser for musikkorps.

Ved århundreskiftet finner vi en nygift Alex tilbake i New Zealand med ialt 11 tilbud om dirigentjobb. Han valgte Woolston Band i Christchurch og snart spiller korpset med ham som solist og med mange nye Lithgow-komposisjoner på programmet. Men hans kone, Bessie likte seg ikke i byen og de flyttet tilbake til Launceston der Alex i tillegg til dirigering (St. Jopseph's til 1907) fikk jobb som typograf. Han fortsatte virksomheten med 12th AIR Band (Australian Infantry Regiment Band) og spilte/dirigerte ellers på kino til stumfilmene (fra 1910) og skrev også noe av den musikken de brukte. 10 år fra 1911 var han engasjert med dette i orkesteret på The Princess Theatre.

Hans bror som i 1909 dirigerte Invercargill Band skrev til Alex og spurte om han kunne skrive en marsj til en kommende korpskonkurranse. Det ble liten tid og Alex sendte ham en marsj som akkurat var refusert av forlaget. Han ga den navnet Invercargill til minne om sine gode barneår i byen. Marsjnotene er påtrykt dedikasjon til byen.

Under første verdenskrig fortelles at hans marsjer (særlig Invercargill) var av stor betydning for de australske tropper, og det er i dag hans marsjer som fortsatt spilles over hele verden, mens han selv og andre i hans levetid mente suiten In Sunny Australia var hans mesterverk. Han skrev i alt 122 komposisjoner hvorav 66 marsjer,

På slutten av sitt liv var han igjen tilbake i St Joseph's et par år før dårlig helse tvang ham til å trappe ned virksomheten. Han led av en alvorlig blodsykdom, fikk slag og døde 58 år gammel.

  • Wallabiies, (Carl Fischer forlag, New York) (1905)
  • Victoria (1905)
  • Invercargill (1908)
  • Gippsland (CF) (1910)
  • Sons of Australia (CF) (1915)
  • March of the Anzacs (CF) (1916)
  • Pozieres (CF) (1916)
  • Sons of New Zealand (CF) (1917)

Ward, Pat: Alex F. Lithgow 1870-1929 March Music King, 1990.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.