Aleksij 1 var patriark av Moskva og hele Russland, det vil si øverste leder for den russisk-ortodokse kirke, fra 1945 til 1970.
Også før han ble patriark bidro Aleksij til å holde kirken levende gjennom 1930-tallets harde undertrykkelse og gjennom andre verdenskrig. Under hans periode som patriark oppnådde kirken en viss blomstringstid, og den fikk igjen tillatelse til å delta i dialog med kirkesamfunn i andre land.
Aleksij var av adelig familie. Han var først offiser, men studerte deretter jus og teologi. Ved munkevielsen fikk han navnet Aleksij. I 1903 ble han ordinert som prest. Han ble biskop i 1913 og metropolitt i 1933.
I perioden 1933 til 1945 tjente han som metropolitt av Leningrad. Under den 900 dager lange beleiringen av Leningrad i 1941–43 vant han respekt både hos troende og ikke-troende. Kirken, som på 1930-tallet nærmest ble utradert under Stalins lederskap, støttet aktivt opp om den lokale krigsinnsatsen. For kirken dreide dette seg om forsvar av fedrelandet og ikke av kommunismen. Presset av kampen mot Tyskland anså Stalin det som nyttig å gi kirken større spillerom. Han ga derfor metropolittene Aleksij, Sergej og Nikolaj tillatelse til å innkalle til et konsil som igjen kunne velge en patriark. Moskva-patriarkatet hadde da fungert uten en øverste leder siden 1925. Sergej ble valgt, men døde allerede i 1944. I 1945 ble Aleksij valgt.
Aleksij fortsatte den kirkepolitiske linjen som russiske kirkeledere hadde fulgt siden revolusjonen i 1917: lojalitet mot regimet, åndelig uavhengighet, samling og enhet innad. Under hans patriarkperiode tillot regimet bygging av flere kirker, klostre og institusjoner for utdanning av prester. Det ble likevel lagt strenge begrensninger på kirkenes aktiviteter, og de fikk ikke lov til å drive sosialt arbeid, ungdomsarbeid eller religiøs undervisning av barn.
Aleksij spilte en viktig rolle for den russiske kirkens overlevelse da den var som mest presset. Gjennom dialog med regimet lykkes han senere i å lede kirken gjennom en periode med ny vekst. I 1961 oppnådde Aleksij å bryte kirkens langvarige isolasjon, og den meldte seg inn i Kirkenes Verdensråd. Hvem som kunne representere kirken i internasjonale fora, og på hvilke premisser, var imidlertid fortsatt underlagt direkte eller indirekte statlig kontroll.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.