Aleksandr Aljabjev

Stilistisk viser Aljabjevs musikk tidlig-romantiske trekk. Påvirkningen fra Felix Mendelssohn, tidlig Franz Schubert og Carl Maria von Weber er tydelig ikke minst i klaver-trioen i a-moll fra 1834 som er et velklingende og idiomatisk verk med klar balansert form med sangbare temaer.

Aljabjev var tidlig ute med å samle og arrangere russiske og ukrainske folkeviser. Aljabjev tok inntrykk av en rekke diktere som skrev patriotiske dikt og historiske ballader i folkevisestil. Han oppdaget også de kaukasiske folkeslagenes mangfoldige folklore. I 1834 utga Aljabjev en samling med ukrainske folkemelodier. Aljabjev ble på denne måten en av pionerene i den russiske orientalismen. Musikkhistorisk ble dette videreført av Michail Glinka (1804–1857), Milij Balakirev (1836–1910) og Aleksandr Borodin (1833–1887). Aljabjev kan derfor regnes som en forgjenger til tre av de sentrale russiske musikerne i den «nyrussiske skolen».

Aljabjev hadde en omfattende produksjon – syv operaer, en mengde skuespillmusikk, symfonier, kammermusikk og rundt 200 sanger. Hans strykekvartett i ess-dur fra 1815 viser at han kunne komponere idiomatisk for strykekvartett. Særlig i første halvdel av 1820-årene komponerte han en rekke romanser – til tekster av Aleksandr Pusjkin (1799–1837), Vasilij Zjukovskij (1783–1852), Anton Deljvig (1798–1831), Nikolaj Jazykov (1803–1847) og Nikolaj Ogarev (1813–1877). Romansene viser et levende uttrykk full av rike stemninger. Mest kjent av Aljabjevs romanser er «Nattergalen» (‘Solovej’) fra 1826 til tekst av Anton Deljvig. Den har beholdt sin popularitet ikke minst takket være at sangen ved en anledning ble lagt inn i en scene i Gioachino Rossinis «Barberen i Sevilla». I tillegg skrev Mikhail Glinka og Milij Balakirev klavervariasjoner over sangen, det samme gjorde Franz Liszt.

Aljabjev ble født i en velstående familie. Hans far var guvernør i Tobolsk i Sibir og sønnen nøt alle de privilegier en slik økonomisk velbeslått familie hadde. Han fikk en god utdannelse og god undervisning, blant annet i klaver og sang. Familien flyttet til St. Petersburg i 1796 og til Moskva i 1804. Han ble innrullert i den russiske arméen, ble offiser, og i 1812 deltok han i kampene mot Napoleon. Hans militære løpebane ledet til kamper i både Dresden og Paris, og han ble dekorert to ganger.

Aljabjev forlot militærlivet i 1824, og planen var å slå seg ned i Moskva for godt. Her opptrådte han som pianist og sanger og komponerte for teatret. I februar 1825 ble han anklaget for å svindle i kortspill. En av medspillerne, oberst T. M. Vremey, døde et par dager senere og Aljabjev ble anklaget for å ha drept obersten. Ettersom bevisene ikke var entydige, frikjente tsar Nikolaj I Aljabjev for mord, men beordret at Aljabjev skulle leve i eksil i sin fødeby Tobolsk.

Eksilet opphørte i 1831, men Aljabjev sluttet ikke med å komponere musikk – i de seks årene han levde i eksil komponerte han en mengde musikk, ikke minst romanser. Frem til 1843 bodde han i Kaukasus, men fra 1851 bodde han i Moskva. Her fortsatte han å komponere – først og fremst romanser, i tillegg til operaer.

• Syv operaer
• 20 syngespill

• Fire symfonier
• 11 ouverturer
• Danser for orkester
• Marsjer for orkester
• Symfoniske variasjoner over et ukrainsk tema
• Introduksjon og tema med variasjoner for fiolin og orkester

• Sonate for fiolin og klaver
• Klavertrio i a-moll (1834)
• Strykekvartett nr. 1 i Ess-dur (1815)
• Strykekvartett nr. 2 (1825)
• Kvintett for klaver og strykere

• Mazurka
• «Adieu au Rossignol»
• Sonate

• Over 200 solosanger — mest kjent er romansen «Nattergalen» (‘Solovej’) fra 1826 til tekst av Anton Deljvig.