aldabrakjempeskilpadde

Dette er verdens nest største landskilpadde etter artskomplekset elefantskilpadder på Galápagosøyene. Ryggskjoldet kan bli inntil 122 centimeter langt, og vekten kan komme opp i 250 kilogram, selv om de fleste veier mellom 130 og 150 kilogram. Skjoldet er tykt, noe langstrakt og høyt hvelvet med tilnærmet vertikale sider. Fargen er gråbrun uten mønster. Bukskjoldet er forholdsvis kort og gråbrunt. Hodet er smalt og tilspisset, noe kileformet. Pannen er konveks. Snuten stikker ikke ut. Halsen er svært lang og beina kraftige med samme farge som ryggskjoldet, hodet og halen. Hannen er større enn hunnen og har lengre, tykkere hale.

Aldabrakjempeskilpadden er den eneste gjenlevende av cirka 15 arter kjempeskilpadder som inntil 1840 levde på øyer i det vestlige Indiske hav og på Madagaskar. Disse ble utryddet, trolig av sjøfarere og av introduserte pattedyr, men aldabrakjempeskilpadden lever fremdeles med fire underarter på Aldabraøyene i Seychellene. Høyest tetthet har den på øya Grande Terre med 27 individer per hektar. Ville bestander forekommer blant annet også på øyene La Digue og Curieuse. Muligens har arten nådd øygruppen drivende på matter av vegetasjon fra Madagaskar. Den kan tåle lange sjøreiser og har for eksempel overlevd å drive fra Aldabra til kysten av Tanzania cirka 500 kilometer unna, etter minst seks uker i sjøen. Arten er innført til Mauritius og Rodrigues.

Arten forekommer i ulike landskapstyper, som gressmark, buskvegetasjon og mangrovesumper. Skyggefulle trær synes å spille en viktig rolle. Beitingen til arten har mange steder ført til at landskapet har fått en karakteristisk lavvokst vegetasjon, kalt «skilpaddeplen», bestående av vel 20 arter gress og urter som utvikler frø nede ved bakken slik at de unngår skilpaddenes beiting. Noen ganger kan arten foreta sesongmessige vandringer mot mer åpen gressmark eller kystnært busklandskap i regntiden.

Totalbestanden antas å ligge mellom 100 000 og 150 000 individer. De viktigste truslene mot arten er sykdom, naturkatastrofer, innsamling av egg og voksne til menneskeføde, samt introduserte arter som griser, geiter og rotter.

Aldabrakjempeskilpadden opptrer både enkeltvis og i flokk. Normalt er den aktiv mindre enn fire timer tidlig om morgenen og sent om kvelden. Resten av døgnet hviler den. Ofte graver den ut huler eller oppsøker sumper for å avkjøle seg.

Arten spiser gress, siv og urter, og der beitingen er intens kan det føre til jorderosjon. Den fortærer også vedaktige plantedeler, opptil én meter over bakkenivå, som den når takket være den lange halsen. Av og til kan den også spise små invertebrater, åtsler og ekskrementer. Det meste av væsketilførselen får den gjennom maten den spiser, men i regntiden kan man se den drikke regnvann.

Paringen finner sted i februar til mai. I tørketiden fra juni til september graver hunnen et cirka 25 centimeter dypt flaskeformet reir eller plasserer eggene i en grunn forsenkning i landskapet. Egglegging skjer vanligvis i skumringen eller om natten. Et normalt kull består av 4–14 egg (9–25 i fangenskap), mindre enn halvparten av dem gir avkom. Hunnen kan legge minst to kull årlig. Eggene er nesten runde, med en diameter på 48–51 millimeter. Ungene klekkes etter 98–250 døgn i regntiden fra tidlig i oktober til midten av desember. Den blir kjønnsmoden cirka 25 år gammel. I naturen kan den bli 65–90 år, men i fangenskap har den oppnådd betydelig høyere alder, for eksempel et individ kalt Jonathan (188 år) og Esmeralda (176 år). Det er mulig at en aldabrakjempeskilpadde kalt Adwaita ble 255 år gammel, men dette er ikke godt nok dokumentert.

Round Island, cirka 40 kilometer fra Mauritius, hadde nærmest blitt en ørken etter at innførte kaniner og geiter hadde beitet ned all vegetasjon. Etter at disse artene var fjernet, fikk plantene regenerere på øya og 516 aldabrakjempeskilpadder ble innført for å pleie vegetasjonen. Ett av de mest interessante funnene var knyttet til et treslag i ibenholtfamilen, Diospyros egrettarum, som tidligere var svært vanlig på Mauritius, men som nå ikke hadde produsert nye avkom på lang tid. Etter at skilpaddene ble innført og begynte å spise frøene deres, viste det seg at frøene spirte godt i skilpaddenes avføring. Frøene trengte med andre ord å passere gjennom skilpaddenes fordøyelsessystem for å kunne spire.

• landskilpadder
• kjempeskilpadder