Alda Merini var en italiensk poet, og gjennom en årrekke den italienske forfatterforeningens kandidat til Nobelprisen i litteratur. Da hun døde i 2009, omtalte daværende president Giorgio Napolitano henne som en inspirerende og opplyst poet.
Hun debuterte i 1953 med diktsamlingen La presenza di Orfo, og har siden skrevet lyrikk, prosa og aforismer. Noen utpreget folkelig lyriker var Merini ikke, men hun fikk raskt en betydningsfull plass i italiensk litterær offentlighet. Forfattere som Giorgio Manganelli, Salvatore Quasimodo og Pier Paolo Pasolini lot seg alle inspirere av hennes visjonære, improviserte og sterkt erotisk ladede kjærlighetslyrikk med mystisk-religiøse undertoner.
Alda Merinis diktning dreier seg i all hovedsak om hennes erfaringer som psykiatrisk pasient i perioden fra 1964 til slutten av 1970-tallet. Etter tjue års stillhet ga hun i 1986 ut L’altra verità. Diario di una diversa. Her skildrer hun tiden som pasient og galskapens betydning for den kreative skriveprosessen.
Diktsamlingen La volpe e il sipario (1997) foreligger i norsk oversettelse (Reven og sceneteppet, Solum, 2008).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.