Albanias historie fra 1912 til 1945

Albania ble selvstendig i 1912, etter nesten 500 år under osmansk styre. I det osmanske riket hadde albanerne i blant gjort opprør mot regjeringen, men stort sett vært lojale undersåtter og bidratt til statens stabilitet. Utbruddet av den første balkankrigen i oktober 1912 endret situasjonen og de albanske ledernes strategi. De kristne nabostatene hadde sluttet seg sammen for å dele det som var igjen av de osmanske territoriene i Europa mellom seg. Albania skulle etter planen bli delt mellom Hellas, Bulgaria, Serbia og Montenegro. Dette fikk de albanske lederne, ledet av Ismail Qemali, til å erklære uavhengighet i havnebyen Vlorë i 28. november 1912.

Den nye statens eksistens var truet av nabostatenes hærer. Av strategiske grunner var imidlertid Østerrike-Ungarn og Italia interessert i at Albania skulle bestå og ikke bli delt mellom Serbia/Montenegro og Hellas. På en konferanse i London i desember godtok derfor stormaktene albansk uavhengighet. Grensene ble etter langvarige forhandlinger fastsatt i desember 1913 (Firenze-protokollen). Maktbalanse veide tyngre enn etniske forhold, slik at betydelige områder med albansk flertall, i underkant av 1 million mennesker, ble tildelt Montenegro og særlig Serbia (Kosovo). Grensen mot Hellas ble trukket gjennom et område med blandet befolkning og uklare etniske grenser, slik at en del albanere kom til Hellas og en del grekere til Albania.

Stormaktene utpekte en protestantisk tysk prins, Wilhelm av Wied, til fyrste, som ankom i mars 1914. I mai 1914 brøt det ut et pro-osmansk opprør blant muslimer i Sentral-Albania som snart spredte seg rundt i landet. Wilhelm, som i utgangspunktet hadde vært dårlig skikket til oppgaven, ble tvunget til å gi opp og forlate landet i september samme år. Rett etterpå inntok opprørerne havnebyen Durrës, heiste det osmanske flagget og tilbød kronen til sultanen eller en muslimsk prins. Dette politiske prosjektet mislykkes imidlertid på grunn av motstand fra Esad Pasha Toptani, som etablerte en midlertidig regjering i Durrës i oktober.

I mellomtiden hadde første verdenskrig brutt ut, og den nye staten kollapset. Albania erklærte seg nøytralt, men ble en slagmark for Hellas, Italia, Serbia og Montenegro. Under krigen lovte entente-maktene bort det meste av Albania til Italia, Serbia, Montenegro og Hellas i den hemmelige London-avtalen av 1915. Den biten som var igjen i Sentral-Albania skulle representeres av Italia og de andre stormaktene.

På albansk side var politikken under krigsårene dominert av kamp mellom personlige, regionale og gruppeinteresser, noen av dem langs religiøse skillelinjer. Mektige muslimske godseiere i Sør-Albania motsatte seg jordreformer, mens de politikerne som støttet denne eliten møtte motstand fra ortodokse bønder. Den nordvestlige byen Shkodra aksepterte ikke Tirana som hovedstad, og de katolske klanene i høylandet i nord var skeptiske til enhver form for sentralisert styre og muslimske herskere generelt. Andre igjen jobbet for at de albanskbebodde områdene i Kosovo og Nord-Hellas skulle inkluderes.

Etter krigen ble likevel grensene fra 1913 gjenopprettet på en stormaktskonferanse i 1921, med unntak av enkelte landområder i nord, nordøst og i sør, Çameria (Kameria). Albanias suverenitet ble anerkjent av Folkeforbundet i 1920, med medlemskap samme år. Først i 1923 trakk den greske hæren seg ut av Sør-Albania (Vorio-Epiros, gresk) som den hadde inntatt i 1914.

Den unge staten hadde dermed fått en tøff politisk start, og de første turbulente årene av Albanias uavhengighet hadde stor innvirkning på nasjonsbyggingsprosessen. Stormaktenes sene anerkjennelse av Albania sammenlignet med nabostatene hadde gjort mange albanere vare for trusler utenfra. I tillegg forelå det i flere år etter krigen en reell territoriell trussel fra Hellas, Serbia og Italia. Mange albanere var også dypt mistroiske mot sentraladministrasjonen.

De første valgene ble avviklet i 1921, men det var ikke utviklet noe egentlig partivesen. De to fremste politiske rivalene var Ahmet Zogu og Fan Noli. Zogu var en innflytelsesrik klanleder fra det nordlige Albania og hadde mye politisk erfaring. Noli hadde sin utdannelse fra USA, hvor han blant annet hadde vært biskop for de ortodokse albanerne der, og var sentral i kampen for å få en selvstyrt albansk-ortodoks kirke som ikke var underlagt gresk kontroll.

Noli hadde en mer liberal politisk innstilling enn sin konkurrent Zogu, som ble stats- og innenriksminister i 1922. På tross av sterk politiinnsats ved valgene i 1923 gjorde Zogu det dårligere enn ventet. Da en populær opposisjonsleder, Avni Rustemi, ble myrdet i 1924, brøt det ut store demonstrasjoner, og Zogu flyktet fra landet. En regjering under ledelse av Fan Noli overtok. Demokratiske programerklæringer kunne ikke skjule en forvirrende innenrikspolitikk. Forventninger om tiltak for større sosial likhet ble ikke oppfylt, løfter om demokratiske valg ble ikke gjennomført, og landet fikk ikke utenlandske kreditter.

Misnøyen økte, og i desember 1924 gjennomførte Zogu et kupp med militær støtte fra «hvite» soldater fra den russiske borgerkrigen som levde i eksil i Jugoslavia. Han hadde også støtte fra den jugoslaviske regjeringen, og oppga ambisjoner om å ta tilbake Kosovo. Zogus styre var diktatorisk, men med konstitusjonelle innslag i fasaden. I 1925 lot han seg velge til president, og i 1928 lot han seg utrope til konge under navnet Zog 1.

De sosiale og økonomiske forholdene på begynnelsen av 1920-tallet var av de svakeste i regionen, og Albania manglet så å si enhver form for infrastruktur for å fungere som stat. Jordbruket var tilbakestående og dominert av snevre godseierinteresser. Da landet omsider oppnådde et større utenlandslån, fikk det raskt problemer med å betale rentene. Samtidig begynte en moderne stat å ta form gjennom lovgivning, utbygging av den offentlige forvaltningen og forbedring av veiene.

På tross av jugoslavisk støtte til kuppet i 1924 innså Zog at det var Italia som var best i stand til å yte finansiell støtte til utbyggingen av landet. Blant annet spilte italiensk kapital en viktig rolle i etableringen av den albanske nasjonalbanken i 1925. Banken fikk hovedsete i Roma. Slik fikk italienske interesser kontroll over albansk økonomi. Italia krevde også politiske motytelser for sitt engasjement, og de to landene inngikk i 1926 og 1927 vennskaps- og sikkerhetsavtaler som gav Italia stor innflytelse, blant annet over den albanske hæren. Italia fikk også konsesjoner for å utnytte landets naturressurser.

Zog ble etter hvert bekymret for at avhengigheten kunne sette hans egen makt i fare, og forsøkte å balansere den italienske innflytelsen. Blant annet fikk britiske offiserer i oppdrag å trene gendarmeriet. Nasjonalistiske utspill i skoleverket i 1933 skulle tjene samme hensikt. Alle skoler som var finansiert fra utlandet, skulle stenges. Det rammet ikke bare Italia, men også den greske minoriteten i Sør-Albania. Hellas fikk dømt Albania i den internasjonale domstolen i Haag. Italia stanset alle kreditter og lot krigsskip demonstrere italiensk flåtemakt utenfor Durrës i 1934. En tid etter kom de økonomiske forbindelsene i gang igjen. Men den italienske diktatoren Benito Mussolini var ikke fornøyd med det. I 1939 fikk Albania et ultimatum om å godta en toll- og pengeunion og militære støttepunkter. Da dette ble avvist, sendte Italia langfredag 1939 en hærstyrke på 100 000 mann støttet av fly og marine for å okkupere Albania.

På mange måter var mellomkrigstiden i Albania preget av ustabilitet, politiske intriger, konsolidering av staten, en stigende følelse av nasjonal enhet, Ahmet Zogus autoritære styre og etter hvert mislykkede forsøk på å stagge nabolandenes interesser. Samtidig hadde albanerne på slutten av Zogs styre i en viss grad begynt å akseptere sentralregjeringen og ikke bare kjempe for regionale og gruppeinteresser. Zogu fikk også satt en stopper for landeveisrøveriene og brakte klanene i nord inn i det økonomiske systemet. I tillegg tok han nasjonal kontroll over de mange utenlandske utdannings- og religionsinstitusjonene som ofte hadde fungert splittende. Fra dette perspektivet kan man derfor si at Zogu i stor grad lyktes i å konsolidere nasjonalstaten ved å styrke sentralregjeringen og statsapparatet, bygge broer over religiøse og regionale motsetninger, og styrke en albansk nasjonal identitet som i stor grad var tuftet på tanken om tverreligiøst samhold mot ytre fiender.

Den albanske regjeringen var ikke militært forberedt på den italienske okkupasjonen i 1939, og italienerne møtte kun sporadisk motstand. Zog flyktet til Hellas. Med hjelp av samarbeidsvillige albanere startet arbeidet for å gjennomføre en union mellom de to landene. Den italienske kong Viktor Emanuel 3 fikk også tittelen albansk konge. Italienerne forsøkte å opprette en fascistisk samfunnsorden og satte i gang betydelige offentlige arbeider for å befeste sitt styre. Planer om å la Albania overta områder med albansk befolkning i Jugoslavia (Kosovo) og Nord-Hellas (Çameria) skulle også øke populariteten. Planene ble først realisert i 1941 da Adolf Hitler engasjerte seg på Balkan. Da hadde Italia i oktober 1940 gjort et mislykket forsøk på å erobre Hellas fra Albania. Grekerne slo italienerne tilbake og okkuperte halve Albania før Tyskland kom Italia til hjelp gjennom angrepet på Jugoslavia og Hellas i april 1941.

Motstanden mot det italienske styret ble for alvor organisert i 1942. På et møte i Pezë nær Tirana ble det dannet en «Nasjonal frigjøringsbevegelse». Kommunistene dominerte i ledelsen. Som en reaksjon ble det en måned senere dannet en «Nasjonal front» (Balli Kombëtar) som en antikommunistisk koalisjon fra moderat konservativt til radikalt hold. De ønsket en moderne republikk og var mot Zogs «føydale» styre. Samtidig ville de at Kosovo skulle tilfalle Albania etter krigen. Det skjerpet motsetningene til den kommunistiske motstandsbevegelsen, som var under sterk jugoslavisk innflytelse. Det albanske kommunistpartiet var grunnlagt så sent som i november 1941 (lokale grupper hadde eksistert før), og delvis etter jugoslavisk initiativ. Enver Hoxha ble den første generalsekretæren. Etter en tid oppstod det også en kongevennlig partisanbevegelse, ledet av Abas Kupi.

Kampene mot den italienske okkupasjonen gikk ofte over i innbyrdes oppgjør mellom de albanske motstandsbevegelsene. I det hele tatt var andre verdenskrig i Albania i stor grad også en borgerkrig, slik som i Jugoslavia, selv om det også forekom forsøk på å samle kreftene. Da Italia kapitulerte for de allierte i 1943, overtok Tyskland kontrollen i Albania, opphevet unionen med Italia og erklærte Albania som «nøytral stat». Samtidig stadfestet tyskerne grenseforandringene på bekostning av Jugoslavia og Hellas. Det førte til at den nye tysk-innsatte regjeringen fikk støtte fra deler av «Nasjonal front». Dermed kunne de kommunistiske partisanene lettere fremstille sin kamp mot andre grupper som en del av den antifascistiske kampen og benekte at det også foregikk en borgerkrig.

Kommunistene fikk også mer støtte fra de vestlige allierte enn andre grupper. Etter jugoslavisk forbilde hadde de i mai opprettet et «Antifascistisk nasjonalt frigjøringsråd» i Përmet med Enver Hoxha som leder. Da tyskerne trakk seg ut høsten 1944, hadde kommunistene alt seiret i borgerkrigen. I oktober ble Hoxha leder for en provisorisk regjering i Berat. Den flyttet i november til Tirana. Hoxha hadde styringen over Albania helt til sin død i 1985.

• Albanias historie
• Albanias samtidshistorie
• Balkans historie