Graver til bektashi-ledere i Turan, Korça
.
Lisens: fri
Ortodoks kirke i Gjirokastër
.
Lisens: fri

«Kulturmonument beskyttet av staten»: Under ateismen ble de religiøse byggene som ikke ble ødelagt, bevart som museer.

.
Lisens: fri
Ortodoks kirke i Voskopoja, 1700-tallet
.
Lisens: fri
Bektashi-dervisj i Tirana
.
Lisens: fri
Veggmaleri i fransiskanerkirken i Shkodër med historisk tema: Kommunismens kampanjer mot Den katolske kirke
.
Lisens: fri
«40 martyrer»
I forbindelse med Pave Frans' besøk i Albania 21. september 2014 ble det hengt opp plakater i boulevarden «Nasjonens martyrer» i Tirana med bilde av 40 katolske geistlige som hadde blitt drept under kommunismen.
«40 martyrer»
Lisens: CC BY SA 3.0

Albania har fra gammelt av et stort religiøst mangfold. De største trossamfunnene er i dag: Det muslimske samfunnet (Komuniteti Mysliman i Shqipërisë), Albanias ortodokse autokefale kirke (Kisha Ortodokse Autoqefale e Shqipërisë), Den katolske kirken i Albania, og Bektashi-samfunnet (Komuniteti Bektashian).

Religionstilhørighet

Et'hem Bey-moskéen i Tirana, med landskapsmotiver. Bygd i 1823.
.
Lisens: fri

Albania har fra statens grunnleggelse i 1912 hatt en sekulær karakter. Den første nasjonalstaten i Europa med muslimsk flertall var også en av de første med sekulær grunnlov.

I dag definerer bortimot 70 prosent av befolkningen seg som muslimer og noe under en fjerdedel som kristne. Dette rommer store forskjeller i tro og praksis, og forholdstallene har lenge vært et betent tema. I 1945 hadde landet 72,8 prosent muslimer, 17,1 prosent ortodokse og 10,1 prosent katolikker.

I dagens Albania, som tidligere var en ateistisk republikk, sier 44 prosent at religion er en viktig del av dagliglivet. 87,5 prosent oppgir at de «tror på Gud», et tall som er blant de høyeste i Europa. 2,2 prosent omtaler seg som «ateister».

Ifølge den kontroversielle offisielle folketellingen i 2011 er 56,7 prosent muslimer, 10,03 prosent katolikker, 6,75 prosent ortodokse kristne, 2,09 prosent bektashier og 10,17 prosent «andre» (inkludert evangelisk kristne, ateister, andre typer kristne, og udefinerte). 13,7 prosent avstod fra å svare. En annen undersøkelse fra 2011 gir antagelig et mer korrekt bilde: Muslimer (inkludert bektashier) 70,1 prosent, ortodokse kristne 17,3 prosent, katolske kristne 5,7 prosent, og ikke-religiøse og ateister 3,8 prosent.

De færreste albanere legger særlig vekt på religiøs praksis og ritualer. Under to prosent går i moskeen eller kirken daglig, mens en fjerdedel aldri gjør det. Det store flertallet deltar i høytidsfeiring noen få ganger i året.

Det fins mange pilegrimsmål rundt om i landet. Det mest kjente er den katolske kirken St. Anton i Lac i nordvest, som besøkes av både kristne og muslimer. Et annet pilgrimsmål er Tomorr-fjellet (2416 meter over havet) ved Berat, dit bektashier valfarter 20.–25. august og kristne på Marias himmelfartsdag 15. august.

Albanias muslimer har historisk sett fordelt seg på forskjellige grener av islam, både offisiell «moské-islam» og «tekke-islam», det vil si sufisme, islamsk mystikk, representert ved forskjellige dervisjordener. Dette har gitt Albania tilnavnet «dervisjenes land», selv om disse små ordenene nå er i ferd med å forsvinne. Den største sufiordenen i dagens Albania er Bektashi-samfunnet, som er en selvstendig organisasjon med hovedsete i Tirana.

Albanias muslimske samfunn er den største islamske institusjonen. Dette inkluderer en rekke mindre sufiordener som Halveti (Halvetiyya), Kadiri , Sa'adi, Tixhani (Tijaniyya) og Rifai (Rufai, Rafai, Rif’iyya).

Albanias ortodokse har historisk sett bodd i Sør-Albania, dog med enkelte mindre grupper ved grensen mot Montenegro i nordvest. Katolikkene har vært sentrert i fjellmassivet i Nord-Albania og i den nordlige byen Shkodër.

Også bahá'i og protestantisk kristendom har eksistert i Albania siden før kommunismen.

Religion før 1944

Rundt år 1600 var fortsatt rundt 90 prosent av albanerne kristne, de fleste av dem ortodokse. Overgangen til islam gikk i rykk og napp. På 1600-tallet ble skattepresset på de kristne intensivert, og det var en av grunnene til at et flertall av albanerne etter hvert gikk over til islam.

Den albanske nasjonalbevegelsen som vokste fram på slutten av 1800-tallet var tuftet på ideen om at religionsforskjellene ikke skulle så splid. Med uavhengighetserklæringen fra Det osmanske riket i 1912 og konsolideringen av staten etter første verdenskrig, ble sekularisme og sekularisering av samfunnet en viktig politisk oppgave. Utover 1920-tallet ble sharia-domstolene avskaffet og erstattet av sivile lover. Utenlandsk religiøs innflytelse ble bekjempet og trossamfunnene i stor grad underlagt politisk kontroll.

Under kommunismen var religion undertrykket og etter hvert forbudt i grunnloven (1976).

Religion under ateismen (1944–1991)

Albania har i hele sin historie som selvstendig stat hatt en sekulær grunnlov. Skillet mellom religion og politikk har også vært fundamentalt i det albanske nasjonsbyggingsprosjektet og offisiell politikk for samtlige regjeringer i snart hundre år. Under Ahmet Zogus styre ble det stadig sterkere statlig kontroll over trossamfunnene. Denne prosessen ble videreført av kommunistene og radikalisert.

I marxismen ble religion sett på som en antirevolusjonær faktor. For de albanske kommunistene var religion i tillegg en sammensvergelse mot nasjonen som sådan. Noe av dette bunnet i en engstelse for at naboland med en sterk religiøs profil og territorielle interesser i Albania manipulerte trossamfunnene og religionstilhørigheter for å få innflytelse i landet. I tillegg var det viktig for albanske nasjonsbyggere å skape et visst fellesskap mellom de forskjellige religiøse gruppene. Det albanske kommunistregimet gikk derfor mye lenger enn noe annet i sin bekjempelse av religion.

Selv om den antireligiøse politikken ble radikalisert under den albanske kulturrevolusjonen i 1967, begynte konflikten mellom de geistlige og kommunistene mot slutten av andre verdenskrig. Etter krigen hadde det kommunistene definerte som «reaksjonære» geistlige organisert motstandsbevegelser som «Katolsk aksjon» og «Albansk enhet» for å bekjempe den nye regjeringen. Snart ble alle geistlige stemplet som «klassefiender» og samfunnstrusler.

I den første fasen i den ateistiske religionspolitikken (1944–1949) begynte kommunistpartiet Arbeidets parti å kneble trossamfunnene og sekularisere utdanningssektoren, som ble åsted for sterk antireligiøs propaganda. For statsminister Enver Hoxha var religion noe som ødela menneskenes tenkeevner og gjorde dem blinde for borgerskapets utbytting. Religiøs litteratur ble sensurert, og religiøst veldedighets- og helsearbeid ble forbudt. Jordreformen av 1945 fratok trossamfunnene all deres eiendom, inkludert bibliotekene. Det var også voldelige sammenstøt.

Fram mot 1950 var mange geistlige blitt internert og erstattet med regimevennlige. Den katolske kirken i Albania ble betegnet som spesielt forrædersk og underlagt kommunistpartiets kontroll i stedet for pavens.

I september 1967 hadde Albania offisielt stengt alle religiøse objekter: 2169 moskeer, kirker, klostre og lignende som del av «folkets frigjøring». Grunnloven av 1976 slo fast at «staten ikke anerkjenner noen religion og støtter ateistisk propaganda for å innprente det materialistisk-vitenskapelige verdensbildet i folket».

I 1968 rapporterte den amerikanske Free Albania-komiteen at 200 geistlige var blitt drept eller sendt i arbeidsleir, og oppfordret FN om å stoppe religionsforfølgelsene i Albania. Også Vatikanet og eksilalbanske trossamfunn kritiserte albanske myndigheter og oppfordret dem til å gjenopprette religionsfriheten i landet. I 1973 rapporterte utenlandske medier at en 74 år gammel katolsk prest var blitt henrettet for å ha døpt et barn. Regimet forsvarte dette med at han var en «agent for Vatikanet» og intensiverte presset på katolikkene.

Etter Hoxhas død i 1985, skjedde det en viss oppmykning av religionspolitikken. Mot slutten av 1990 ble religion legalisert.

Religion etter 1990

Maleri av den etnisk albanske nonnen Mor Teresa i Høyesterett, Tirana
.
Lisens: fri
Sitat av Pave Frans
Sitat av Pave Frans foran Mor Teresa-plassen i Tirana, før pavebesøket 21. september 2014: «Jeg drar til Albania for å oppmuntre et folk som har lidd».
Sitat av Pave Frans
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter ateismen var alle Albanias trossamfunn radbrukket og manglet alt fra bygninger til kompetanse. Etter kommunistregimets kollaps i 1991–1992 har trossamfunnene i stor grad blitt gjenoppbygd i Albania. Utenlandske aktører fra fjern og nær strømmet til for å hjelpe sine trosfeller.

Åpningen av Blymoskeen (på albansk: Xhamia e Plumbit) i Shkodër i 1990 markerte gjenopplivningen av muslimsk virksomhet i albansk offentlighet. Året etter anerkjente myndighetene det muslimske trossamfunnet. I 1993 besøkte pave Johannes Paul 2 Albania. Disse begivenhetene ble feiret av både muslimer og kristne.

Etter religionsfriheten i 1990 har nye religiøse grupper kommet til, slik som pinsemenigheter og karismatiske former for kristendom, så vel som Jehovas vitner og andre nye religioner. Disse har imidlertid begrenset oppslutning.

Albanske politikere, geistlige og lekfolk fremhever gjerne albanernes religiøse toleranse som et nasjonalt særtrekk. Albanske myndigheter promoterer også Mor Teresa som nasjonalsymbol. Pave Frans' første Europa-besøk utenom Italia ble lagt til Albania 21. september 2014.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg