Al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) er en sunni-jihadistisk gruppe i det nordvestlige Afrika. Gruppa ble opprinnelig etablert i Algerie i 1998 under navnet Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC), men knyttet seg til det internasjonale terrornettverket al-Qaida i 2006. Gruppen er i dag også kjent som al-Qaida i Nord-Afrika.

Faktaboks

Også kjent som

تنظيم القاعدة في بلاد المغرب الإسلامي

al-Qaïda au Maghreb islamique, AQMI

Bakgrunn

Logoen til GIA, organisasjonen som GSPC splittet fra i 1998. GSPC var forløperen til AQIM.
Hassan Hattab var GSPCs første leder. Han reagerte sterkt på GIAs massakre av sivile.

Dagens AQIM har sin bakgrunn fra den algeriske borgerkrigen tidlig på 1990-tallet, etter en splittelse i den salafi-jihadistiske opprørsgruppen Groupe islamique armé (GIA) i 1998, hvorpå AQIMS forløper Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC) ble dannet.

GIA begynte sine væpnede aksjoner mot algeriske myndigheter da sistnevnte avlyste valgene i 1992 for å unngå at islamistpartiet Front Islamique du Salut (FIS) kom til makten. I motsetning til FIS, var GIA prinsipielt mot demokrati og valg. GIA mente at jihad var eneste middel som kunne etablere en islamsk stat i Algerie. Bestående av algeriske jihadister og hjemkomne fremmedkrigere fra Afghanistan, nøt gruppa stor støtte i den algeriske befolkningen i starten av borgerkrigen.

Denne støtten ble gradvis svekket da GIA fokuserte mer på maktkampen mot FIS sin væpnede ving L'Armée islamique du salut (AIS) enn mot de algeriske myndightene. GIA utviklet seg også i stadig mer hensynsløs retning og gjennomførte stadig flere angrep mot sivilbefolkningen i Algerie. Denne volden nådde toppen i 1994-1995. I 1997 erklærte GIAs andre leder Antar Zouabri takfir (ekskommunikasjon) mot hele den algeriske befolkningen som åpnet opp for storstilte massakre.

Utbrytergruppen GSPC avviste også demokrati og valg som salafi-jihadister. Likevel avviste gruppa og dens leder Hassan Hattab GIAs massakrer mot sivilbefolkningen og erklærte at de kun kom til å angripe algeriske sikkerhetsstyrker. Spørsmålet om vold og hvem som var legitime mål fortsatte dermed å splitte den algeriske jihadistbevegelsen.

GSPC

Nabil Sahrawi tok over som leder for Hattab. GSCP ble mer internasjonalt orientert med Sahrawi som leder og ble senere en del av al-Qaida.

GSPC ble grunnlagt i 1998 og knyttet raskt bånd til al-Qaida. Mens Usama bin Laden hadde tatt sterk avstand fra GIAs drap på sivile, ga han også støtte til grunnleggelsen av GSCP. Selv om sistnevnte gruppe begynte å etterligne al-Qaidas globale ideologi verbalt, var fortsatt etableringen av en islamsk stat i Algerie hovedmålet.

Mens majoriteten av islamistiske opprørere aksepterte tilbudet om amnesti fra de algeriske myndighetene i 1999, nektet GSPC og de algeriske salafi-jihadistene fortsatte å angripe den algeriske hæren.

På begynnelsen av 2000-tallet hadde to klare retninger begynt å utkrystallisere seg i GSPC: På den ene siden fant man algeriske jihadister som ønsket en islamsk stat i Algerie (inkludert gruppas leder Hassan Hattab), og på den andre fant man en rivaliserende tendens som ønsket at gruppa skulle bli mer internasjonal orientert. Den siste retningen inkluderte Nabil Sahrawi, Abdelmalek Droukdel og Amari Saïfi, og i september 2003 ble Hattab erstattet som leder av Sahrawi. Videre samarbeidet Saïfi med Mokhtar Belmokhtar om å utvide GSPCs operasjoner til Algeries naboland i Sahel.

Lederskifte

Abdelmalek Droukdel tok over som leder av GSPC og overså gruppas sammenslåing med al-Qaida og opprettelsen av AQIM i 2007.
.
Lisens: CC BY 2.0

Med Sahrawi som ny leder for GSCP fra august 2003, knyttet gruppa seg tettere opp mot al-Qaida. Mens Hattab hadde vært nasjonalt orientert, erklærte Sahrawi nå støtte til sine med-jihadister fra Tsjetsjenia til Filippinene før han ble drept av algeriske sikkerhetsstyrker ti måneder senere.

Gruppas tredje leder Abdelmalek Droukdel fortsatte GSPCs internasjonale orientering som ble ytterligere styrket av den irakiske borgerkrigen og aksjonene til al-Qaida i Irak. GSPC rekrutterte flere algeriske jihadister som reiste til Irak for å krige og al-Qaida i Irak sin suksess fikk Droukdel til å adoptere språket i al-Qaidas offentlige uttalelser og utvide området for sine militære aksjoner. På dette tidspunktet begynte sammenslåingsprosessen med GSPC og al-Qaida og Ayman al-Zawahiri erklærte sammenslåingen offentlig 11. september 2006. I januar 2007 adopterte gruppa navnet al-Qaida i det islamske Maghreb.

al-Qaida

AQIM prioriterte økonomisk overlevelse gjennom kidnappinger istedenfor angrep mot USA.
.
Lisens: CC BY 2.0

Sammenslåingen hadde flere konsekvenser for GSCP. Sammenslåingen svekket den algeriske fredsprosessen og amnestiprosessen til de algeriske myndighetene. Selvmordsbombinger – et tidligere ukjent fenomen i Algerie – ble nå introdusert av gruppa som imiterte taktikken til al-Qaida i Irak. Like viktig var prioriteringen av internasjonale mål som angrepet mot et russisk selskap i mars 2007 og mot FNs hovedkvarter i Algiers i desember samme år.

Likevel kunne det oppstå gnisninger mellom AQIM og al-Qaidas sentralledelse fordi dannelsen av førstnevnte gruppe var delvis et forsøk på å overleve. Da AQIM ble opprettet i 2007 var for eksempel organisasjonen svekket på grunn av amnesti-programmet til den algeriske regjeringen. En betydelig gruppe med algeriske jihadister hadde hoppet av og organisasjonen hadde i stor grad gått tom for våpen og penger på begynnelsen av 2000-tallet.

Forsøket på å forbli relevant gjennom al-Qaida på den ene siden og gruppas økonomiske prioriteringer på den andre kunne derfor føre til spenninger mellom AQIM og sentralledelsen. AQIM var for eksempel økonomisk avhengig av kidnappinger og løsepenger etter å ha gitt opp en upopulær skattlegging av lokalbefolkningen. Vestlige gisler – særlig amerikanske, europeiske og jødiske – var høyt prioritert av gruppen. Dermed oppstod spenninger da AQIM kidnappet fem franske turister i Mali. Mens AQIM forhandlet med franske styresmakter om løsepenger, publiserte bin Laden en uttalelse om at de franske gislene ville bli henrettet hvis franske tropper ikke trakk seg ut av Afghanistan. Mens bin Laden prioriterte politiske krav, valgte AQIM økonomisk overlevelse istedenfor.

Emiratet i Azawad

I 2012 var AQIM med på å ta kontroll over store deler av det nordlige Mali. Bildet viser AQIMs henrettelse av en tuareg i Nord-Mali i 2016.
.
Lisens: CC BY 2.0

Til tross for sammenslåingen med al-Qaida og det nye internasjonale fokuset til AQIM, har ikke gruppen gjennomført noen angrep i Europa. Målet om å bli et samlingspunkt for nord-afrikanske jihadister gitt at libyske, tunisiske og marokkanske jihadistgrupper valgte å forbli uavhengige.

Samtidig hadde AQIM gjennomgått en transnasjonalisering i den grad at det nå var færre algeriere i organisasjonens sørlige brigader som opererte i Sahara, og i 2007 var majoriteten av jihadistene ikke-algeriere. Istedenfor kom de fra for eksempel Mauritania, Nigeria, Mali og Niger, og AQIM gjennomførte nå flere angrep i Mauritania samt knyttet bånd med stammer i det nordlige Mali. AQIM-ledere som for eksempel Belmokhtar for giftet seg inn i lokale Tuareg-samfunn, mens Nabil Makhlufi giftet seg inn i den arabiske kounta-stammen i Timbuktu-regionen.

Transnasjonaliseringen forklarer delvis hvorfor og hvordan AQIM kunne ta kontroll over store deler av det nordlige Mali i 2012 sammen med Iyad ag Ghali sitt Ansar Dine og Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (MUAJO) hvor de forsøkte å opprette et islamsk styre. Navnet på det nye styret var Emiratet i Azawad. Dette førte i januar 2013 til en internasjonal militær intervensjon, Opération Serval, ledet av franske styrker som førte til at statsbyggingsforsøket ble knust.

Aksjoner

GSPC/AQIM har stått bak en rekke angrep mot vestlige mål i Nord- og Vest-Afrika, herunder bombeanslag og kidnappinger. Kidnappinger samt våpen- og menneskehandel er blant gruppens finansieringskilder.

AQIM sto i 2007 bak et anslag mot FN i Alger, der minst 30 mennesker ble drept, og bortførte året etter FN-utsendingene Robert Fowler og Louis Guay i Niger. I 2009 sto AQIM bak et angrep mot ansatte ved et gassanlegg ved Jijel nord i Algerie.

Fra november 2015 har AQIM stått bak en serie angrep mot vestlige mål i Vest-Afrika, blant annet mot flere hoteller med vestlige gjester. I november 2015 ble for eksempel Radisson Blu-hotellet i Bamako i Mali angrepet av Belmokhtars utbrytergruppe al-Murabitun i samarbeid med AQIM. I januar 2016 angrep AQIM Splendid Hotel i Ouagadougou, Burkina Faso og i mars angrep de gjester ved L'Etoile du Sud i Grand Bassam i Elfenbenskysten. I mars 2016 angrep AQIM et gassanlegg delvis eid av Statoil ved Krechba i Algerie. Disse angrepene var de mest omfattende på lang tid, etter at AQIM de foregående år mest hadde gjennomført mindre attentat og enkelte gisseltagninger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Harmon, Stephen (2010): "From GSPC to AQIM: The Evolution of an Algerian Islamist Terrorist Group into a Qa'ida Affiliate and its Implications for the Sahara-Sahel Region."Concerned Africa Scholars Bulletin nr. 85: 12-29.
  • Skretting, Vidar B. (2020): "Al-Qaida in the Islamic Maghrib's Expansion in the Sahara: New Insights from the Primary Sources." Studies in Conflict and Terrorism [online først]: 1-26.
  • Thurston, Alex (2020): Jihadists of North Africa and the Sahel: Local Politics and Rebel Groups. Cambridge University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg