akutt lymfatisk leukemi (ALL)

I Norge oppdages omtrent 70 nye tilfeller hvert år. ALL er den vanligste kreftformen hos barn, og cirka to tredjedeler av dem som rammes av sykdommen er under 18 år. Hos barn er ALL vanligere enn AML, mens hos voksne er 80 prosent av de akutte leukemiene AML.

ALL utgår fra forstadier til lymfocytter. Lymfocyttene utvikles og modnes i fosterlivet. Lymfocyttene har til oppgave å gjenkjenne og uskadeliggjøre mikroorganismer som virus og bakterier. Lymfocytter som reagerer på kroppens eget vev skal renskes ut, mens de andre skal tilpasses slik at de kan gi oss motstandsdyktighet mot mikroorganismer.

Utviklingen av lymfocyttene er en komplisert prosess der det kan oppstå genfeil. Om lag fem av hundre blir født med forstadier til leukemi ved at genfeil har oppstått på tidlige modningsstadier til lymfocyttene. Hvis det kommer nye genforandringer (mutasjoner) på disse forstadiene kan de begynne å dele seg ukontrollert og gi opphav til mange umodne lymfocytter (lymfoblaster) som inntar store deler av beinmargen. Da har ALL oppstått.

Hvis immunsystemet får mye å jobbe med i det først leveåret, for eksempel gjennom vaksiner og infeksjoner, vil dette til en viss grad kunne beskytte mot at forstadiene utvikler seg til leukemi.

Leukemicellene vil vanligvis innta en stor del av beinmargen og fortrenge normale celler. Symptomene ved akutt lymfatisk leukemi er derfor knyttet til mangel på normale blodceller og immunceller, som lages i beinmargen.

• Lavt nivå av røde blodceller gir slapphet, svimmelhet eller tung pust (se anemi).
• Lav mengde nøytrofile granulocytter gir økt infeksjonstendens. Nøytrofile granulocytter er immunceller i det medfødte immunforsvaret.
• Lavt antall blodplater gjør at det blir vanskelig å stoppe blødninger. Derfor kan man oppleve slimhinneblødninger eller små blødninger i huden (petekkier).

Man kan også oppleve feber, nattesvette og uønsket vekttap, eller plager fra forstørrede lymfeknuter. Noen undergrupper kan ha brystsmerter på grunn av rasktvoksende svulst bak brystbeinet (T-lymfoblastleukemi) eller magesmerter på grunn av svulst i magen (Burkitts leukemi). Skjelett- og leddsmerter er også relativt vanlig, særlig hos barn.

For å stille diagnosen er det nødvendig med en beinmargsprøve. Den tas som regel fra hoftekammen. Beinmargsprøven undersøkes i mikroskop og med væskestrømscytometri. Hvis mer enn 20 prosent av beinmargscellene er lymfoblaster, har man diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Lymfoblastene vil nesten alltid også gjenfinnes i blodet.

Det gjøres også genetiske analyser av leukemicellene for å avdekke hvilke mutasjoner som ligger til grunn, som igjen kan få betydning for valg av behandling.

Akutt lymfatisk leukemi behandles ved å kombinere flere typer cellegift. På den måten unngår man at leukemicellene blir motstandsdyktige mot én type cellegift.

Behandlingsintensiteten bestemmes av hvilken undergruppe av ALL som foreligger og deles inn i mild, middels og kraftig behandling. Behandlingsresponsen måles regelmessig med væskestrømscytometri eller PCR-undersøkelse av en beinmargsprøve. På denne måten kan man oppdage én kreftcelle per 100 000 celler. Hvis responsen ikke er god nok, vil man øke behandlingsintensiteten.

Første fase av cellegiftbehandlingen pågår i fire uker, og har som mål å bringe leukemien til under én prosent av beinmargscellene. Etter dette fortsetter cellegiftbehandlingen for å fjerne siste rest av leukemi. Det gis cellegift intravenøst, via munnen i form av tabletter eller mikstur, og i ryggmargsvæsken.

Til slutt følger vedlikeholdsfasen med daglig inntak av tabletter med cellegift. Total behandlingstid er to til to og et halvt år.

For de som ikke kommer under 0,1–0,01 prosent leukemiceller i beinmargen etter tre måneders behandling tilrådes beinmargstransplantasjon (allogen stamcelletransplantasjon), eventuelt CAR-T (Chimeric Antigen Receptor-T) celler for yngre pasienter.

Behandlingen må være kraftig for å oppnå kurasjon, og alle pasientene får komplikasjoner. Det er sjelden at man dør av behandlingen, men det kan forekomme på grunn av infeksjoner, blødninger eller blodpropper.

Behandlingen gir redusert immunforsvar med tilsvarende økt risiko for infeksjoner. Nøytropen feber er en tilstand med feber og samtidig lave nivåer av nøytrofile granulocytter. Disse hvite blodcellene har som hovedoppgave å drepe bakterier. Ved nøytropen feber kan infeksjonen raskt komme ut av kontroll og det er viktig å komme tidlig i gang med antibiotika.

Noe grad av nervebetennelse utvikles hos de fleste, oftest som prikking og nummenhet i hender og føtter. Beinskjørhet er også vanlig. Alle mister håret forbigående.

Av barn mellom ett og tolv år kureres cirka 90 prosent. Deretter faller kurasjonsratene jevnt og trutt jo eldre man er. Voksne opptil 45 år har om lag 70 prosent kurasjonsrate. For pasienter over 45 år vil toleransen for cellegift være redusert, og man må tilpasse behandlingen etter det.

Barn under ett år har oftest en veldig spesiell mutasjon (KMT2A-mutasjon), noe som gir en dårligere prognose enn resten av barna.

ALL deles inn i B- og T-celle-ALL (ofte forkortet B-ALL og T-ALL). T-ALL har litt dårligere prognose enn B-ALL hos barn, mens det ikke er forskjell hos voksne. T-ALL er generelt mer hurtigvoksende, og eventuelle tilbakefall kommer innen to og et halvt år. For B-ALL kan tilbakefall komme etter mange år.

• leukemi
• lymfocytter
• kreft