Ahmet Hamdi Tanpınar

Faktaboks

Ahmet Hamdi Tanpınar

Ahmed Hamdi Tanpınar

Før navnereformen i 1934: Ahmed Hamdi

Uttale

'a:mét h'amdí t'ànpnar

Født
23. juni 1901, Istanbul
Død
24. januar 1960, Istanbul

Ahmet Hamdi Tanpınar er den mest betydningsfulle forfatteren i nyere tyrkisk litteratur. Han er kjent som litteraturhistoriker, dikter og forfatter av romaner, noveller og essay. Selv om Tanpınars viktigste verk kom ut på 1940- og 1950-tallet, var det først på 1990-tallet at forfatteren inntok den helt sentrale posisjonen han har fått i tyrkisk litteraturhistorie, og det henger sammen med de siste tiårenes gjenoppdagelse av den tyrkiske modernismen, som Tanpınar var en eksponent for.

Bakgrunn

Som så mange Istanbul-forfattere både før og etter ham var Tanpınar svak for katter.

Tanpınar ble født i Istanbul, og ettersom faren var dommer i Det osmanske riket, vokste han opp på forskjellige steder i det som i dag er Tyrkia og Irak. Han ble godt skolert i fransk og arabisk i tillegg til osmansk-tyrkisk litteratur. 1919-1923 studerte han tyrkisk litteratur på Istanbul-universitetet, der læreren hans var den kjente dikteren Yahya Kemal. I 1939 ble Tanpınar selv professor i nyere tyrkisk litteratur, og det omfattende verket 1800-tallets tyrkiske litteraturhistorie, som kom ut i fransk oversettelse i 2010,er et resultat av hans nyskapende forskning på dette feltet.

Litteratur og språk

Ahmet Hamdi Tanpınar var en kjent forfatter og litteraturhistoriker allerede i sin levetid. 

Forfatterskapet hans spiller på mange strenger. Eksempelvis er romanen Fred fra 1948 en modernistisk Istanbul-roman, kjent for sine skildringer av landskap og sinnstemninger i kombinasjon med referanser til klassisk musikk, såvel vestlig som tyrkisk. Institutt for stilling av klokkene fra 1954 er derimot en sterkt satirisk roman med postmodernistiske grunndrag. Den handler om antihelten Hayri İrdal som blir revet med i etableringa av et visst Institutt for stilling av klokkene. Dette instituttet blir ofte lest analogisk, som bilde på Den tyrkiske republikken eller på det moderne samfunnet i allminnelighet. Særlig disse to romanene ble på 2000-tallet oversatt til en rekke språk.

Språket hos Tanpınar er mangslungent. Samtidig som han var skolert i klassisk og nyere osmansk-tyrkisk, tilhører den første generasjonen forfattere som skrev moderne tyrkisk etter 1920-tallets språkreform. Språket hans uttrykker en vilje til å skape et nytt litterært språk som avspeiler samtidige liv som klarer å ta opp i seg erfaringer fra europeisk kunsthistorie såvel som fra den osmansk-tyrkisk kulturarven.

Virkning

Orhan Pamuk nevner ofte Tanpınar som en inspirasjonskilde, og påvirkninga fra Tanpınar lar seg avlese i Pamuks bruk av Istanbul som navigasjonskart, i ei melankolsk sinnsstemning, og i ei dveling ved Øst-Vest-dikotomien. De anerkjenner begge europeisk og orientalsk kultur som ulikartede impulser som de forsøker å forene i litteraturen.

Les mer i Store norske leksikon

Bibliografi

  • Tevfik Fikrets dikt i samling, 1937.
  • Namık Kemals dikt i samling, 1942.
  • Abdullah efendis drømmer (novellesamling), 1942.
  • Mahûr-sangen (føljetongroman), 1944.
  • Fem byer (essaysamlin), 1945.
  • 1800-tallets tyrkiske litteraturhistorie, 1949.
  • Fred (føljetongroman), 1948.
  • Fred (samme roman, men utgitt i bokform og med visse endringer), 1949. Norsk oversettelse av Gunvald Axner Ims, 2016.
  • De avscenesatte (føljetongroman), 1950.
  • Institutt for stilling av klokkene (føljetongroman), 1954.
  • Sommerregn (novellesamling), 1956.
  • Dikt, 1961.
  • Yahya Kemal (biografi), 1962.
  • Tanpınars brev, redigert av Zeynep Kerman, 1974.
  • Kvinnen i månen (roman), 1987.
  • ”Mellom to branner” (drama), 1999.
  • Dagbøker, 2008.
  • ”For retten”(novelle), 2012.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg