Ahmede Khani

Ahmede Khani ble født i 1650 eller 1651 i Hakkari-regionen som ligger i dagens Tyrkia. Khani tilhørte klanen med samme navn. Mesteparten av denne klanen var bosatt i Botan-regionen, men familien til Khani hadde flyttet til Bayezid-regionen.

Khani viet livet sitt til å utdanne mennesker og spre vitenskap. I tillegg til Mem og Zin skrev han flere andre bøker, deriblant den kurdisk-arabiske ordboka Nûbihara biçûkan (Vårens barn) fra 1683. Khani døde i Bayezid-regionen i 1707 og er begravd samme plass. Gravplassen til Khani har blitt et besøksted for kurdere som anser han som grunnleggeren av kurdisk nasjonalisme.

Mem og Zin er Khanis mesterverk og ble skrevet i 1692. Verket består av 2655 to-linjers verser. Verket handler om et forelsket par. Mem fra Alan-klanen som er i tjeneste hos fyrsten Mir Zeydin, blir forelsket i fyrstens søster Zin fra Botan-klanen.

Kjærligheten mellom Mem og Zin er gjensidig, men den onde Beko Ewan fra Bakran-klanen, som har en ledende stilling ved hoffet til Mir Zeydin, setter i gang en prosess for å hindre at de to skal få hverandre. Beko lykkes med å baksnakke Mem slik at Mir Zeydin kaster ham i fengsel. Begge de elskede blir da alvorlig syke, Mem i fengslet og Zin på slottet. Etter noen år får Zin endelig lov til å gifte seg med Mem, men da er det for sent da Mem allerede er død. Når Zin får høre om sin elskedes død, dør også hun. Hun begraves sammen med Mem, og fyrsten sier: "Mem, nå har du fått din Zin". Mems døde legeme svarer da: "Vær hilset! Vær hilset!".

Beko blir deretter drept for å ha sabotert kjærligheten mellom Mem og Zin, og han blir begravd ved foten av de elskedes grav. En tornebusk vokser imidlertid ut av graven til Beko og skiller det elskede paret selv etter deres død.

Khanis Mem og Zin har en symbolsk og metafysisk dimensjon, noe som har ført til mange ulike tolkninger av verket. Kurdiske nasjonalister på 1900-tallet tolket eksempelvis verket som et entydig uttrykk for kurdisk nasjonalisme. Tornebusken som vokste ut av Bekos grav ble således tolket som et bilde på de undertrykkende statene og hvordan de separerte kurderne fra hverandre.

Khani var blant de første forfatterne som skrev på kurdisk. Han var velvitende om at dette valget ville føre til at verket kom til å få en betydelig mindre lesekrets. Det tidstypiske dikterspråket var eksempelvis persisk eller arabisk. Khani forsvarte dette valget slik:

Så folk ikke sier at kurdere (Da xelq-i nebêjitin ku Ekrad)

ikke har kunnskap eller historie; (bê me`rifet in, bê esl û binyad.)

at alle folkeslag har deres bøker (Enwa`ê milel xwedan kitêb in)

og at bare kurdere er ubetydelige. (Kurmanc-i tenê di bê hesêb in)

Mye tyder likevel på at Khani ikke var en nasjonalist i vår moderne forståelse av begrepet. Folk identifiserte ikke seg selv i egenskap av nasjoner og etniske grupper på Khanis tid. Eksempelvis henviste betegnelsen kurder på Khanis tid bare til de kurdiske stammene og aristokratiet i byene, og ikke til vanlige bønder uten stammetilhørighet. Ideen om en nasjonalstat var også fraværende og alle de eksisterende statene var multietniske.

Selv om Khani ikke var en kurdisk nasjonalist slik vi forstår betegnelsen i dag, er det rimelig å tillegge ham rollen som den kurdiske nasjonalismens grunnlegger. Nærmest alle kurdiske nasjonale bevegelser på 1900-tallet var påvirket av Khanis ideer og verk. Khanis innflytelse strekker seg helt til vår samtid og har fortsatt virkning i litteratur så vel som politikk.

• Nûbihera Biçûkan (Vårens barn) 1683
• Mem û Zîn (Mem og Zin) 1692
• Eqîdeya Îmanê (Troens vei) Publisert i 2000 i Sverige