Ahlâm Mostaghânemi

I Beirut fortsatte Ahlâm som journalist og forfatter etter at hun allerede hadde begynt å skrive litterære tekster i Frankrike, blant annet i tidsskriftet mannen utga. Det litterære gjennombruddet hadde hun med romanen Dhākirat al-jasad (Kroppens hukommelse)1993), som forteller kjærlighetshistorien til en maler og kjent skikkelse fra den algeriske frigjøringskrigen og en ung kvinnelig forfatter. Mannen, som mistet en arm under krigen og som nå har et seksuelt forhold til en fransk kvinne, drømmer samtidig egentlig om å kunne inngå et liknende, men mer ekte lidenskapelig og emosjonelt oppfyllende forhold til den unge algeriske kvinnen, men hun er datteren til «martyren» som under krigen var malerens kommandant.

Like etter publikasjonen ble romanen til en av de første bestselgere i den arabiske verden. I 1998 fikk verket den prestisjetunge Nagib-Mahfuz-prisen og ble høylytt roset for dens sensible språk som på en hittil ukjent måte klarte å belyse Algeries utfordrende dilemmaer. Sammen med Fawḍā al-ḥawāss (Sansenes kaos) fra 1998 og ʿĀbir sarīr (Bed Hopper)fra 2003), som fulgte Kroppens hukommelse, utgjør romanen det som ofte kalles for forfatterens trilogi.

Mostaghânemis foreløpig siste roman, al-Aswad yalīqu biki (Svart passer deg godt) fra 2012, forteller historien til en ung algerisk lærerinne hvis far, en sanger, blir drept av terrorister som under borgerkrigen på 1990-tallet blant annet angrep kunstnere. Mens hun, som kvinne, først blir nektet å tale i farens begravelse, får hun lov til å synge i stedet, og gjennom sangen trekker hun alle på sin side. Det blir begynnelsen til en karriere som sangerinne, til tross for islamistenes terror. I romanens videre forløp viser det seg imidlertid at dette ikke er den eneste formen for terrorisme hun må kjempe mot, men også pengenes, kjærlighetens og medias terrorisme.

Generelt utmerker Mostaghanemis forfatterskap seg ved «en følsom og samtidig modig kritikk av de psykiske, sosiale, politiske og kulturelle realitetene det arabiske, og spesielt det algeriske, mennesket ser seg konfrontert med» (M. Ḥafīẓ).