Ahasverus (sagnfigur)

Forestillingen oppsto i ulike europeiske land allerede på 1200-tallet, og er basert på flere tradisjoner, både muntlige og skriftlige. Det handlet i utgangspunktet ikke om en jøde, men om en ukjent person som skulle ha spottet Jesus. Forestillingen kan blant annet være begrunnet i bibeltekstenes beretninger om ulike personer som skal ha mishandlet Jesus (Johannesevangeliet kapittel 18, vers 1–10, og Markusevangeliet kapittel 15, vers 16–19).

Det oppsto etter hvert en forestilling om at det ennå fantes én person i live som også hadde levd på Jesu tid. Denne personen gikk først under navnet Caraphilos, og det ble hevdet han hadde vært dørvokter hos Pilatus. Han skal ha mast på Jesus om å gå fortere, og Jesus skal ha svart ham: «Jeg vil stå og hvile meg, men du skal gå helt til de siste dager». Det gikk rykter om at denne personen var sett på ulike steder.

Denne muntlige fortellingen ble først nedskrevet og publisert i 1602. Da hadde skikkelsen fått navnet Ahasverus, som den persiske kongen fra Esters bok. Han var blitt både skomaker og jøde, og en som ikke anerkjente Jesus og tvert om ønsket ham dømt i sanhedrin. Etter at Jesus ble dømt og måtte bære sitt kors selv, skal Ahasverus ha nektet ham hvile på veien til Golgata. Ifølge fortellingen skal Jesus da ha dømt ham til evig vandring. Etter hvert oppsto rundt hundre ulike, folkelige versjoner, nesten femti bare på tysk. Kristne teologer tolket så legenden rundt den vandrende jøden slik at folk kunne bli minnet på hvordan det går med den som ikke tror på det kristne budskapet.

Etter hvert ble legendens bakgrunn i en konkret hendelse knyttet til Jesu lidelseshistorie skjøvet mer i bakgrunnen. Kristne teologer og forfattere har helt siden 1600-tallet forklart at den omvandrende jøde representerer hele det jødiske folket, som etter Jesu korsfestelse skulle være dømt til å vandre rundt i verden helt til dommens dag. Den hvileløse vandringen skulle være straff for ikke å anerkjenne Jesus som Messias.

Jøder ble tillagt mange ulike egenskaper som ubestandighet, urolighet, uærlighet, sluhet, manglende tilpasningsdyktighet og dekadanse. Dette var forestillinger som ble dyrket under nazismen, som la til egenskaper som utnyttelse av andre og ønsker om å undergrave storsamfunnet. Både Hitlers ledende ideolog Alfred Rosenberg og Heinrich Himmler spant videre på dette motivet. Legenden om Ahasverus, koblet til antijødiske forestillinger, både finnes og brukes, også i dag.

Mange diktere og forfattere har latt seg inspirere av legenden om den vandrende jøde. Blant disse er den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe, danske H. C. Andersen og den svenske forfatteren Pär Lagerkvist.

Legenden er også blitt oppført som teaterstykke. Allerede i 1852 ble en slik forestilling oppført ved operaen i Paris. En hebraisk versjon ble oppført ved Habima-teateret i Moskva i 1919, og stykket «The Wandering Jew» ble populært på Broadway i New York i 1927.

Legenden har også gitt opphav til flere filmer. Den tidligst kjente ble laget som stumfilm i Storbritannia i 1923, og en nyere versjon av denne stammer fra 1933. Det finnes også flere mindre kjente filmer med den vandrende jøde som motiv. Bedre kjent er nazistenes versjon «Der ewige Jude» (Den evige jøde), en ren antisemittisk propagandafilm laget i 1940.

• nazisme
• Den moderne antisemittismen
• Den kristne antijudaismen