Ahasverus - sagnfigur

Den vandrende jøde
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Ahasverus, den evig vandrende jøde, er opprinnelig en myteomspunnet skikkelse fra kristen sagntradisjon som kan spores helt tilbake til 1200-tallets Tyskland. Det dreier seg om en figur som skal ha spottet Jesus eller plaget Jesus på hans tunge vei mot Golgata. Som straff for dette skal personen være dømt til å vandre hvileløst i verden, helt til Jesu gjenkomst.

Faktaboks

Uttale
ahasvˈerus.
Også kjent som

Den vandrende jøde

Ulike tradisjoner gir et forskjellig bilde av den evig vandrende jøde. Skikkelsen kan fremstilles som alt fra en fattig vandringsmann, en romantisk skikkelse eller en demonisk person som har forbindelse til djevelen. Denne negative versjonen er også blitt identifisert med hele det jødiske folk. Nazismen brukte forestillingen om den vandrende jøde som en viktig del av sin antisemittiske propaganda.

Motivet den vandrende jøde forekommer i både folkeeventyr, litteratur, poesi, teater, og ikke minst i billedkunsten.

Bakgrunn

Forestillingen oppsto i ulike europeiske land allerede på 1200-tallet, og er basert på flere tradisjoner, både muntlige og skriftlige. Det handlet i utgangspunktet ikke om en jøde, men om en ukjent person som skulle ha spottet Jesus. Forestillingen kan blant annet være begrunnet i bibeltekstenes beretninger om ulike personer som skal ha mishandlet Jesus (Johannesevangeliet kapittel 18, vers 1–10, og Markusevangeliet kapittel 15, vers 16–19).

Det oppsto etter hvert en forestilling om at det ennå fantes én person i live som også hadde levd på Jesu tid. Denne personen gikk først under navnet Caraphilos, og det ble hevdet han hadde vært dørvokter hos Pilatus. Han skal ha mast på Jesus om å gå fortere, og Jesus skal ha svart ham: «Jeg vil stå og hvile meg, men du skal gå helt til de siste dager». Det gikk rykter om at denne personen var sett på ulike steder.

Legenden

Tresnitt etter Doré, av S.L. Dumont (cirka 1852). Utstilt i Yad Vashem i Jerusalem.

Den vandrende jøde (brukt i nazi-propaganda)
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Denne muntlige fortellingen ble først nedskrevet og publisert i 1602. Da hadde skikkelsen fått navnet Ahasverus, som den persiske kongen fra Esters bok. Han var blitt både skomaker og jøde, og en som ikke anerkjente Jesus og tvert om ønsket ham dømt i sanhedrin. Etter at Jesus ble dømt og måtte bære sitt kors selv, skal Ahasverus ha nektet ham hvile på veien til Golgata. Ifølge fortellingen skal Jesus da ha dømt ham til evig vandring. Etter hvert oppsto rundt hundre ulike, folkelige versjoner, nesten femti bare på tysk. Kristne teologer tolket så legenden rundt den vandrende jøden slik at folk kunne bli minnet på hvordan det går med den som ikke tror på det kristne budskapet.

Antijødiske tolkninger

Etter hvert ble legendens bakgrunn i en konkret hendelse knyttet til Jesu lidelseshistorie skjøvet mer i bakgrunnen. Kristne teologer og forfattere har helt siden 1600-tallet forklart at den omvandrende jøde representerer hele det jødiske folket, som etter Jesu korsfestelse skulle være dømt til å vandre rundt i verden helt til dommens dag. Den hvileløse vandringen skulle være straff for ikke å anerkjenne Jesus som Messias.

Jøder ble tillagt mange ulike egenskaper som ubestandighet, urolighet, uærlighet, sluhet, manglende tilpasningsdyktighet og dekadanse. Dette var forestillinger som ble dyrket under nazismen, som la til egenskaper som utnyttelse av andre og ønsker om å undergrave storsamfunnet. Både Hitlers ledende ideolog Alfred Rosenberg og Heinrich Himmler spant videre på dette motivet. I 1940 ble det laget en antisemittisk propagandafilm som het «Der ewige Jude» (Den evige jøde). Legenden om Ahasverus, koblet til antijødiske forestillinger, både finnes og brukes, også i dag.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg