Agrippas trilemma henviser til et skeptisk argument, som forsøker å gi støtte til en radikal form for skeptisisme (også kjent som global skeptisisme)gjennom å undergrave eller tilbakevise enhver form for begrunnelse. Argumentet tilskrives den mindre kjente greske filosofen, Agrippa, som levde ca 100 e.kr. og som tilhørte en gruppe filosofer vi kaller pyrrhoniske skeptikere og som benektet ellet betvilte alle former for kunnskap, begrunnelse og erkjennelse.

Et trilemma fungerer på samme måte som et dilemma, men der dilemmaet opererer ved at man må velge mellom to mulige dårlige utfall - som for eksempel pest eller kolera - så opererer et trilemma med tre dårlige utfall. I Agrippas trilemma hevdes det at vi for å begrunne at en påstand er sann må velge mellom enten: (1) å begrunne denne med en rekke andre påstander som til slutt ender i en påstand eller fundament som begrunner seg selv; eller (2) å begrunne denne med en rekke andre påstander uten at vi finner et selv-begrunnende fundament; eller (3) å begrunne denne med en rekke andre påstander som til slutt ender i en sirkelslutning der den opprinnnelige påstanden figurerer i sin egen begrunnelse. Ifølge Agrippas trilemma er dette et trilemma fordi ingen av disse begrunnelsesmåtene er gode nok.

Argumentet mot (3) er simpelthen at en sirkel-slutning på ingen måte kan begrunne det man er blitt bedt om å begrunne. Sirkelen kan muligens være lang og infløkt, men dersom man står igjen med å si at 2+2=4 er sant fordi 2+2=4 så mener de som fronter Agrippas trilemma at vi kun har kommet frem til en dogmatisk fastholdelse av det vi søkte å begrunne.

Argumentet mot (2) er at en rekke påstander som der ingen evner å begrunne seg selv ender i en uendelig regress av begrunnelse som aldri tar slutt og man får en såkalt uendelig regress av begrunnelser. Dersom man aldri kan terminerer begrunnelseskjeden, hevder Agrippas trilemma at man heller ikke sitter på en fullgod begrunnelse.

Argumentet mot (1) er at enhver såkalt selv-begrunnende påstand enten er så opplagt at den ikke er egnet til å belyse noe som helst, eller at det hefter en vilkårlighet ved den som gjør den lite egnet til å fungere som et urokkelig sikkert fundament for ens kunnskap og erkjennelse.

Mange ulike svar er blitt forsøkt reist mot trilemmaet. Gjennom filosofihistorien har svært mange forsøkt seg på alternativ (2) i trilemmaet ved å forsvare ulike former for erkjennelsesteoretiske fundament som man kan håpe at unnslipper Agrippas kritikk. Descartes søkte sitt urokkelige fundament i sitt "jeg tenker ergo er jeg" (cogito, ergo sum), mens ulike empirister har tatt som utgangspunkt at sansningen er ubetvilelig og den dypeste begrunnelse for alt annet og Immanuel Kant har gjort forsøk på å avdekke sitt fundament ved å ta utgangpunkt i visse sannheter som er såkalt syntetisk a priori. Felles for alle disse fundament-teoretiske prosjektene er at det er vanskelig å finne helt sikre påstander som samtidig er substansielle nok til å begrunne andre og mer interessante påstander om verden og oss selv.

Andre har forsøkt å forsvare alternativ (3) ved å utvikle såkalte holistiske eller koherentistiske begrunnelsesteorier. Ifølge koherentister, er det ikke noe fundament som holder et helt nettverk av ulike påstander og oppfatninger oppe, men snarere slik at de ulike elementene gjensidig bevirker og begrunner hverandre. I så måte, vil enhver påstand til syvende og sist være med på å begrunne seg selv siden det er helheten og den interne strukturen i dette nettverket som avgjør om en påstand er velbegrunnet eller ikke. Koherentister forsvarer seg gjerne mot anklager om sirkel-slutning ved å henvise til kompleksiteten i nettverket, samt peke på det de mener er et faktum ved enhver begrunnelse: nemlig at den kun gis holistisk og som en del av et stort system av mange del-elementer.

Enkelte filosofer har også tatt til order for alternativ (1). Ifølge dem er det ikke noe problem at begrunnelse kun kan gis gjennom uendelige kjeder av begrunnelse som aldri slutter. For dem kan man derfor si at en påstand lar seg begrunne av en uendelig rekke med påstander som hver og en i sin tur krever en uendelig rekke påstander for sin respektive begrunnelse. Dette synet kalles gjerne infinitisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.