Agrippas trilemma henviser til et skeptisk argument, som forsøker å gi støtte til en radikal form for skeptisisme (også kjent som global skeptisisme) gjennom å undergrave eller tilbakevise enhver form for begrunnelse. Argumentet tilskrives den mindre kjente greske filosofen Agrippa, som levde cirka 100 evt. Han tilhørte en gruppe filosofer vi kaller pyrrhoniske skeptikere, som benektet eller betvilte alle former for kunnskap, begrunnelse og erkjennelse.
Agrippas trilemma
Argumentet
Et trilemma fungerer på samme måte som et dilemma, men der dilemmaet opererer ved at man må velge mellom to mulige dårlige utfall – som for eksempel pest eller kolera – så opererer et trilemma med tre dårlige utfall. I Agrippas trilemma hevdes det at vi for å begrunne at en påstand er sann må velge mellom enten:
- å begrunne denne med en rekke andre påstander som til slutt ender i en påstand eller fundament som begrunner seg selv
- å begrunne denne med en rekke andre påstander uten at vi finner et selv-begrunnende fundament
- å begrunne denne med en rekke andre påstander som til slutt ender i en sirkelslutning der den opprinnelige påstanden figurerer i sin egen begrunnelse
Ifølge Agrippas trilemma er dette et trilemma fordi ingen av disse begrunnelsesmåtene er gode nok.
Argumentet mot alternativ 3 er simpelthen at en sirkelslutning på ingen måte kan begrunne det man er blitt bedt om å begrunne. Sirkelen kan muligens være lang og innfløkt, men dersom man står igjen med å si at 2+2=4 er sant fordi 2+2=4, så mener de som fronter Agrippas trilemma at vi kun har kommet frem til en dogmatisk fastholdelse av det vi søkte å begrunne.
Argumentet mot 2 er at en rekke påstander der ingen evner å begrunne seg selv, ender i en såkalt uendelig regress av begrunnelser. Dersom man aldri kan terminere begrunnelseskjeden, hevder Agrippas trilemma at man heller ikke sitter på en fullgod begrunnelse.
Argumentet mot 1 er at enhver såkalt selv-begrunnende påstand enten er så opplagt at den ikke er egnet til å belyse noe som helst, eller at det hefter en vilkårlighet ved den som gjør den lite egnet til å fungere som et urokkelig sikkert fundament for ens kunnskap og erkjennelse.
Svar på Agrippas trilemma
Mange ulike svar er blitt forsøkt reist mot trilemmaet. Gjennom filosofihistorien har svært mange forsøkt seg på alternativ 2 i trilemmaet ved å forsvare ulike former for erkjennelsesteoretiske fundament som man kan håpe at unnslipper Agrippas kritikk.
Fundamentalisme
Descartes søkte sitt urokkelige fundament i sitt «jeg tenker, ergo er jeg» (cogito, ergo sum), mens ulike empirister har tatt som utgangspunkt at sansningen er ubetvilelig og den dypeste begrunnelse for alt annet, og Immanuel Kant gjorde forsøk på å avdekke sitt fundament ved å ta utgangpunkt i visse sannheter som er såkalt syntetiske a priori. Felles for alle disse fundament-teoretiske prosjektene er at det er vanskelig å finne helt sikre påstander som samtidig er substansielle nok til å begrunne andre og mer interessante påstander om verden og oss selv.
Koherentisme
Andre har forsøkt å forsvare alternativ 3 ved å utvikle såkalte holistiske eller koherentistiske begrunnelsesteorier. Ifølge koherentister, er det ikke noe fundament som holder et helt nettverk av ulike påstander og oppfatninger oppe, men snarere slik at de ulike elementene gjensidig bevirker og begrunner hverandre. I så måte, vil enhver påstand til syvende og sist være med på å begrunne seg selv siden det er helheten og den interne strukturen i dette nettverket som avgjør om en påstand er velbegrunnet eller ikke.
Koherentister forsvarer seg gjerne mot anklager om sirkel-slutning ved å henvise til kompleksiteten i nettverket, samt peker på det de mener er et faktum ved enhver begrunnelse: nemlig at den kun gis holistisk og som en del av et stort system av mange del-elementer.
Infinitisme
Enkelte filosofer har også tatt til orde for alternativ 1. Ifølge dem er det ikke noe problem at begrunnelse kun kan gis gjennom uendelige kjeder av begrunnelse som aldri slutter. For dem kan man derfor si at en påstand lar seg begrunne av en uendelig rekke med påstander som hver og en i sin tur krever en uendelig rekke påstander for sin respektive begrunnelse. Dette synet kalles gjerne infinitisme.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.