African National Congress – ANC

ANC, Den afrikanske nasjonalkongressen; nasjonalist- og frigjøringsbevegelse, politisk parti i Sør-Afrika. Regjeringsparti siden overgangen til demokratisk styre 1994; flertall i nasjonalforsamlingen ved valgene i 1994, 1999, 2004 og 2009.

ANC ble dannet 8. januar 1912 av fremmøtte representanter for ulike deler av befolkningen i Bloemfontein som South African Native National Congress, endret navn til ANC 1923. Organisasjonen ble til i en tid med tiltagende systematisk diskriminering av andre enn det hvite mindretallet, etter at Sørafrikaunionen ble til 1910. ANC arbeidet for flertallsstyre og demokrati og for en rettferdig fordeling av jord og eiendom.

ANCs virkemidler var det første halve århundret ikkevoldelige, først basert på henstillinger til makthaverne, og til britiske myndigheter - en strategi som ikke førte frem, og som fikk deler av bevegelsen til å ta til orde for direkte aksjon. I store deler av 1920- og 30-årene var det liten aktivitet i ANC, og mye av kampen ble ført av andre organisasjoner, bl.a. det i 1921 etablerte kommunistpartiet (South African Communist Party, SACP). I midten av 1940-årene, forsterket etter at apartheid-systemet ble innført for fullt etter Nasjonalistpartiets valgseier 1948, fikk en politikk basert på masseaksjon gjennomslag i ANC, ikke minst fremmet av ungdomsorganisasjonen ANC Youth League, dannet 1944 med ledere som fikk avgjørende innflytelse på ANC de kommende tiårene, bl.a. Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo. Ungdomsligaen vedtok et aksjonsprogram som oppfordret til streiker, boikott og annen sivil motstand, en politikk som ble adoptert av ANC 1949, og som førte til den omfattende Defiance Campaign på 1950-tallet. Med denne ble grunnlaget for en masseorganisering mot apartheid lagt, drevet frem av flere grupper, inkl. ANC - som gikk sammen i Congress Alliance (CA). Denne sto 1955 bak Congress of the People i Kliptown, 26. juni 1955, der Freedom Charter - det senere politiske grunnlaget for ANC - ble vedtatt. På grunnlag av dette ble flere ANC- og CA-ledere arrestert og stilt for retten, anklaget for forræderi, i den berømte Treason Trial, med påstand om planlagt voldsbruk og maktovertakelse. Opposisjon mot den bredt anlagte, ikke-rasistiske politikken i ANC ble fremmet av en retning afrikanister, som 1959 brøt ut og dannet Pan Africanist Congress (PAC). Denne tok 1960 initiativet til protestaksjoner som i Sharpeville ble møtt av væpnet politi, og 69 ble drept. Både ANC og PAC ble gjort illegale i april 1960, og unntakstilstand ble innført.

ANC-lederen Albert Luthuli fikk Nobels fredspris i 1960, men det stod da klart for organisasjonens ledelse at fredelige midler ikke førte frem, og det ble besluttet å endre strategi, til også å føre væpnet kamp mot regimet. I 1961 ble den væpnede kampen startet av en yngre garde ledere, med Nelson Mandela, Govan Mbeki og Oliver Tambo i spissen for den væpnede grenen til ANC, Umkhonto we Sizwe (MK), Nasjonens Spyd. Sommeren 1963 ble de fleste ANC-ledere arrestert, og hele ANCs toppledelse ble anklaget for forræderi og dømt til livsvarig fengsel under den såkalte Rivonia-rettssaken, for så å sone lange dommer på Robben Island. Rettssaken førte til at størstedelen av ANCs og MKs undergrunnsorganisasjon ble revet opp, og motstanden for en periode vesentlig måtte organiseres og drives fra eksil. Først på 1980-tallet vokste det frem en massebevegelse mot apartheid inne i Sør-Afrika, som ANC var en sentral del av, ikke minst sammen med den nye fagorganisasjonen COSATU. Sammen med COSATU og SACP utgjør ANC en treenighet som fortsatt er en sentral pillar i sørafrikansk politikk; flere fremtredende ANC-ledere har samtidig vært medlemmer av SACP.

Den militære kampen ble understreket som sentral under ANCs konsultative konferanse i Morogoro, Tanzania 1969, da en strategi basert på fire hovedkomponenter ble vedtatt: politisk masseaksjon; væpnet kamp; oppbygging av undergrunnsstrukturer inne i Sør-Afrika; politisk kampanje for internasjonal støtte. ANC trente flere tusen geriljasoldater i utlandet, særlig i Tanzania og Angola, og mange av dem ble infiltrert tilbake til Sør-Afrika. Der stod de bak en rekke sabotasjeaksjoner og angrep på økonomiske og militære mål, allerede tidlig på 1960-tallet. Særlig etter 1980 var MK aktiv inne i landet. ANCs hovedkvarter i eksil var i Lusaka, Zambia, og organisasjonen hadde kontorer over store deler av verden, og mottok omfattende internasjonal støtte, ikke minst fra Skandinavia og Øst-Europa. Til tross for oppbygging av en viss militær styrke gjennom MK fikk frigjøringskampen i Sør-Afrika aldri den militære dimensjon som i nabolandene, ikke minst fordi apartheidregimets maktapparat var overlegent; en rekke terroranslag mot ANC - kontorer, enkeltpersoner og flyktningleire - ble iverksatt av Pretoria-regimet, i flere land i regionen, mens ANCs relativt fåtallige aksjoner inne i Sør-Afrika var mest av symbolsk karakter, og hadde liten militær eller økonomisk effekt. Masseaksjonene på 1980-tallet - fremfor alt organisert av United Democratic Front (UDF), var dels inspirert av ANC, dels vokste de frem uten ANCs styring og kontroll, men bidro i stor grad til å berede grunnen for ANC som legal politisk aktør i Sør-Afrika. 1985 oppfordret ANC befolkningen til masseprotester gjennom en kampanje for å gjøre de såkalte townships (svarte bydeler) uregjerlige for regimet, bl.a. gjennom boikottaksjoner, men også gjennom voldelig motstand, bl.a. mot politiet - en kombinasjon av masseaksjon og væpnet aksjon.

Etter at ANC igjen ble tillatt 1990, ble hovedkvarteret flyttet til Johannesburg, hvor det er forblitt, etter hvert i Luthuli House. Den væpnede kampen ble innstilt og de fengslede lederne satt fri. ANCs medlemmer, også soldatene, vendte tilbake fra eksil for å delta i gjenoppbyggingen av organisasjonen som forut for de første allmenne, frie valgene i Sør-Afrika ble omgjort til et politisk parti.

Partiet fikk ved det første frie parlamentsvalget i 1994 62,6 % av stemmene, og har beholdt sitt overveldende flertall ved de senere valgene: I 2004 fikk ANC 69,7 % av stemmene og 279 av 400 mandater, i 2009 mistet det med sine 65,9 % av stemmene såvidt sitt 2/3 flertall. En av årsakene til tilbakegangen var en splittelse som fulgte en opprivende maktkamp mellom Thabo Mbeki og Jacob Zuma, og som førte til at sistnevnte ble valgt til partiets president under landsmøtet i Polokwane 2007 - og i sin tur førte til at han ble landets president 2009. Striden førte til den første større avskalling siden 1959, og til at et nytt parti ble dannet: Congress of the People (COPE), med flere fremtredende ANC-medlemmer som ledere. Zuma-fløyens seier over Mbeki og hans tilhengere signaliserte en noe mer radikal retning, støttet av bl.a. COSATU og SACP.

ANC fører en radikal sosialdemokratisk politikk basert på utjevning av de store økonomiske og sosiale ulikhetene i det sørafrikanske samfunnet, med særlig satsing på utdanning og sysselsetting, på forbedring av sosiale tilbud, herunder bolig, vann og elektrisitet, samt på fordeling av jord. En viktig del av politikken har vært å fremme svart entreprenørskap og delaktighet i næringslivet, hvilket har ført til en fremvoksende svart middelklasse og en liten svart overklasse. Særlig på 2000-tallet er ANC blitt kritisert - også innad i eget parti - for å pleie for tett omgang med næringslivet, og svikte en del av sine idealer.

President 1977–91 var Oliver Tambo, 1991–97 Nelson Mandela, 1997-2007 Thabo Mbeki, fra 2007 Jacob Zuma.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.