Adolphus Washington Greely

Adolphus W. Greely var sønn av John Balch Greeley og Frances Dunn Cobb Greeley. Han startet sin militære karriere 17 år gammel som vervet menig under den amerikanske borgerkrigen 1861−1865. Han endte som «brevet major», en grad som ble gitt til mange som tjenestegjorde under borgerkrigen som anerkjennelse for deres innsats. I 1867 gikk han inn i US Signalkorps i den regulære Hæren, hvor han blant annet overså etableringen av telegraflinjer i Alaska og andre deler av USA. Signalkorpset omfattet i tillegg den nasjonale værvarslingstjenesten hvor Greely også tilegnet seg ferdigheter.

I 1880 ble Greely utnevnt som leder for en planlagt ekspedisjon til Vest-Grønland som skulle berede grunnen for den kommende internasjonale polarårekspedisjonen. 1880-ekspedisjonen skulle vært en oppfølgings-ekspedisjon organisert av kaptein Henry W. Howgate (1834−1901), offiser i Signalkorpset med ansvar for polarekspedisjoner. Hans plan var å få etablert en vitenskapelig og handelsstasjon ved Lady Franklin Bay, en bukt på nordøst-Ellesmereøya, og rekruttere grønlandske familier til å flytte dit. Området er skilt fra nordvest-Grønland av Naresstredet, som er 35 kilometer bredt på det smaleste. Greely nektet å delta i ekspedisjonen da Howgates utvalgte skip ble erklært uegnet. Ekspedisjonen fortsatte uten ham, men ble avsluttet da skipet ble skadet i Diskobukten på Vest-Grønland. Lady Franklin Bay ble imidlertid stående som det utvalgte stedet for en vitenskapelig stasjon.

Året etter ble Greely utnevnt til leder av Lady Franklin Bay-ekspedisjonen, som var USAs bidrag til den internasjonale kjeden av forskningsstasjoner som skulle delta i polaråret 1882−1883. Tolv av disse var spredt rundt i Arktis. Alle stasjonene skulle etter planen gjennomføre det samme, sammenlignbare programmet av geofysiske målinger og observasjoner fra august 1882 til august 1883. Gruppen som skulle bemanne stasjonen var, i tillegg til Greely, to andre offiserer, 19 menige (en var astronom og en fotograf), en lege (Otave Pavy 1844−1884) og to grønlendere: Jens Edvard (1843−1884) og Frederik Thorlip Christiansen (1846−1884). Transport til Lady Franklin Bay var ved dampskipet Proteus, kaptein Richard Pike og mannskap fra Newfoundland.

Greelys instrukser fra Signalkorpskontoret var svært detaljerte og dette spilte en stor rolle i ekspedisjonens grusomme skjebne. Ekspedisjonen skulle transporteres til Lady Franklin Bay sommeren 1881 hvor stasjonen – Fort Conger – skulle bygges. I tillegg til det fastsatte programmet skulle mennene også lage et detaljert kart over området. Et forsyningsskip skulle ankomme sommeren 1882. I tilfelle sjøisen hindret dette, skulle forsyningene legges i depoter på navngitte steder. Dersom skipet som skulle hente mennene sommeren 1883 ikke kunne nå frem, måtte mennene ta seg på egen hånd sørover i båt for å treffe skipet, eventuelt for å nå depotene. Hjemreisen skulle starte senest 1. september 1883 og skulle følge kysten av Ellesmereøya og ikke Grønland. På grønlandssiden hadde de antagelig truffet på lokale inuitter som kunne ha hjulpet dem.

Med Proteus nådde ekspedisjonen sommeren 1881 frem til 81 grader, 45 minutter nordlig breddegrad og anla hovedstasjonen Fort Conger i henhold til planen. På en sledereise i 1883 nådde tre av deltagerne 83 grader, 24 minutter nordlig breddegrad på nordkysten av Grønland, det nordligste punkt noen ekspedisjon hadde nådd før dette. Lederen var sekondløytnant James B. Lockwood (1852−1884), en av mennene som døde av sult under forsøket på hjemreise. Unnsetningsekspedisjoner i 1882 og 1883 kom ikke frem, og Greely og hans folk måtte forsøke å ta seg frem på egen hånd sørover. Alle kart samt målingsresultater og observasjoner ble tatt med.

En tredje unnsetnings-ekspedisjon fant 22. juni i 1884 Greely og seks mann ytterst forkomne på Pimøya ved Kapp Sabine i Smith Sund. De var de siste gjenlevende av ekspedisjonen. Leiren deres fikk navnet Camp Clay, senere «Starvation Camp» (Sult-i-hjel leir). Av de 25 mennene døde 15 av sult i denne siste leiren mellom januar 1884 og unnsetningen 22. juni, én ble skutt for å ha stjålet mat fra det lille forrådet gruppen hadde, én omkom av kulde og utmattelse under et forsøk på å hente kjøtt fra et depot og grønlenderen Jens Edvard druknet under selfangst på isen. Syv menn var i live da unnsetningsekspedisjonen endelig fant dem, men en av disse døde om bord på skipet på vei hjem. På seks av likene i leiren ble det oppdaget tegn på kannibalisme, noe som sjokkerte da dette ble kjent og forgjeves forsøkt neddysset.

Ekspedisjonen er selvsagt mest kjent for den store tragedien, men den hadde oppnådd vesentlige vitenskapelige prestasjoner inkludert kartlegging, gravitasjonsmålinger nærest Nordpolen, en klimabase for denne delen av Arktis og glasiologiske og tidevannsstudier.

Kannibalismerykter og kjennskap til Greelys harde disiplin forårsaket problemer for ham, men han ble frikjent av den militære domstolen. I 1887 ble han forfremmet til hovedoffiser i Signalkorpset. De påfølgende 20 årene arbeidet han for utvikling av værtjenesten og etablering av telegraflinjer i Puerto Rico, Cuba, Kina, Filippinene og Alaska. Han var tilhenger av luftfart og skaffet de første bilene til Hæren. I 1905 ble han valgt til første president i Explorers Club og han var med på å grunnlegge det amerikanske geografiske selskap. Som generalmajor i 1906 ledet han hjelpearbeidet etter det store jordskjelvet i San Francisco. Han ble en av de «store eldre» på den amerikanske polarscenen og var en sterk motstemme til Fridtjof Nansens planer om å drive med et skip over Polhavet, noe han beskrev som en «ulogisk plan for egen undergang» (illogical scheme of self-destruction).

Greely pensjonerte seg fra Hæren i 1908, 64 år gammel. Den 21. mars 1935 ble han tildelt en spesiell Congressional Medal of Honor (det amerikanske forsvarets høyeste æresbevisning) for sin omfattende karriere i offentlig tjeneste. Han døde 20. oktober 1935 og ble gravlagt på Arlington National Cemetery i Washington D.C.

Greely giftet seg med Henrietta Hadson Nesmith (1846−1918) i juni 1878. De fikk syv barn hvorav ett døde som spebarn.

• oppdagelsesreiser
• ekspedisjoner i Arktis

• Members of the Greely Expedition

• Barr, Susan & Cornelia Lüdecke (2010): The History of the International Polar Years (IPYs), Springer
• Vogel, Hal (2005): Greely, Adolphus W., Encyclopedia of the Arctic, Routledge