Adolf Fredrik Lindblad, svensk komponist utdannet hos C. F. Zelter, L. Berger og J. B. Logier. Gjennom sitt lange liv kom Lindblad til å få en tradisjonsdannende rolle i svensk kultur- og musikkliv. Hans opera Frondørerna, hans to symfonier og hans mange kammermusikkverker ble riktignok ikke de verkene som kom til å skape den store blest om Lindblads navn – til det var samtidens musikknivå altfor dilettantisk. Det var Lindblads 215 sanger, en tredjedel til egne tekster, som kom til å skjenke ham den store berømmelse.

Lindblad var født av ukjent far og vokste opp hos forsterfaren, forretningsmannen Carl Lindblad, i Norrkøping. Årene 1809–13 bodde Lindblad hos sin mor i Stockholm, men tilbake hos fosterfaren fikk han under skoleårene undervisning i klaver og fløyte og i løpet av 1817–18 forelå hans første komposisjon, en fløytekonsert som dessverre er gått tapt. 1818–19 arbeidet Lindblad på et skipsrederkontor i Hamburg og her ble hans interesse vekket for den nye tyske kulturen slik den kom til uttrykk i Johann Wolfgang von Goethes, Friedrich von Schillers, Johann Ludwig Tiecks og Jean Pauls forfatterskap. Kanskje aller sterkest inntrykk av den tyske kulturen kom Lindblad til å ta av Ludwig van Beethovens klaversonater. En ny studiereise til Tyskland i 1825–27 resulterte i besøk hos Tieck, Jean Paul og Carl Maria von Weber. I Berlin studerte Lindblad komposisjon for C. F. Zelter, klaver for L. Berger og fulgte J. B. Logiers undervisningsmetode i musikk. Lindblad kom også i kontakt med Felix Mendelssohn-Bartholdy og bodde en tid i det mendelssohnske hjem, et senter for tysk kulturliv på denne tiden. Vennskapet med Mendelssohn var høyst sannsynlig begynnelsen til 1800-tallets nære forbindelse mellom svensk og tysk musikkliv.

På begynnelsen av 1830-tallet arbeidet Lindblad først og fremst med to større verk – symfonien i C-dur (uroppført i 1831) og operaen Frondørerna . Mendelssohn fremførte Lindblads symfoni på en Gewandhauskonsert i Leipzig og Robert Schumann skrev en anmeldelse om den. Symfonien var et av de få forsøkene i denne genren under tidlig 1800-tall i Sverige. Formelt og koloristisk viser den en betydelig klarhet i tillegg til melodisk oppfinnsomhet. Den er med knappe instrumentale middler fremfor alt meget effektfull. Lindblad oppfattet imidlertid Frondørerna som en fiasko til tross for at den ble oppført hele åtte ganger på Stockholmsoperaen 1834–36. Både symfonien og operaen viser at Lindblad hadde betydelig anlegg for instrumentasjon til tross for at han bare hadde tilegnet seg det instrumentasjonstekniske ved selvstudium. Lindblads sanger er som regel strofiske eller variert strofiske. Det er litt overraskende at Lindbergs sanger ble så populære – de er vokalt ganske krevende med en rekke overraskende intervaller og med ofte plutselige resitativiske innslag. Det siste er forøvrig et trekk som peker framover i Lindblads musikalske utvikling. To romansesamlinger peker seg ut: Atterbom-sangene fra 1838 der svensk folketone smelter sammen med en romantisk dimensjon og Henine-sangene som i en schumannsk stil viser hvordan tysk lyrikk kan oppleves i et svensk musikalsk miljø. I tillegg til operaen Frondørerna (1823–35) og symfonien i C-dur (1831–32) og symfonien i D-dur (1901) har Lindblad skrevet en rekke kammermusikkverker: en str.kvintett i A- og en i F-dur, en trio for klaver, violin og viola, tre fiolinsonater, en klaversonate samt mindre klaverstykker. Av vokalmusikk må nevnes korverker, kvartetter, trioer og duetter, men fremfor alt 215 romanser utgitt i ni bind årene 1878–90.

L. Norman: Adolf Fredrik Lindblad som instrumentalkompositör, 1883

F. H. Tørnblom: Adolf Fredrik Lindblad som operakompositör, 1935

F. H. Tørnblom: Adolf Fredrik Lindblad och Jenny Lind, 1941

K. Linder: Den unge Adolf Fredrik Lindblad. 1801–1927, 1973

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.