Abu al-Qasim al- Junayd, iraksk mystiker, en av de store sufi-mestre i islams historie; engasjerte seg i sufismen (islamsk mystikk) etter å ha studert rettsvitenskap og teologi i hjembyen Bagdad. Han fremstår som en subtil essayist, og hans brev (Rasail) gir innblikk i hans tankeverden; brevene er med hensyn dunkle og gåtefulle i formen for å beskytte sufiene mot angrep fra religiøse og verdslige makthavere.

Al-Junayd formulerte en sammenhengende mystisk doktrine som hviler på tanken om Guds enhet (arab. tawhid). De troende klassifiseres i tre grupper: vanlige muslimer, som bekjenner seg til Guds enhet gjennom trosbekjennelsen, teologene, som intellektuelt begrunner enhetstanken, og sufiene, som har begge disse gruppenes kvaliteter, men som overgår dem ved selv å erfare sannheten om Guds enhet. Dette svarer igjen til tre grader av kunnskap: troen som lydig akseptasjon, troen støttet på fornuft og resonnement, og troen som omfatter begge disse aspekter, men som samtidig er mystisk innsikt (arab. marifa, 'kunnskap, gnosis') som Gud lar de utvalgte få del i. Et fremtredende trekk er doktrinen om «edruelighet» (arab. sahw), som oppfordrer sufien, som har nådd den høyeste form for innsikt, til å engasjere seg i hverdagslivets gjøremål og være et forbilde for andre. Mens de tidlige sufiene først og fremst var opptatt av den mystiske erfaringen og hvordan man når slik erfaring, la al-Junayd grunnen for en fullt utarbeidet mystisk teologi, som også bygger bro over til rettsvitenskapens islam-tolkninger. Slik blir al-Junayd sett som en forløper for den store filosofen al-Ghazali 200 år senere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.