Abu Hamid Muhammad al- Ghazali, født i Tus i Iran, tilnavn «islams bevis», muslimsk filosof og teolog, regnes som den fremste muslimske teolog gjennom tidene. Han studerte islamsk lov og teologi, men hans intellektuelle holdning var tidlig preget av skepsis til vedtatte sannheter, og han skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. Underviste ved det berømte lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad (grunnlagt i 1067) fra 1091. I løpet av sin tid der orienterte han seg i retning av sufismen (islamsk mystikk). Under en dyp sjelelig krise i 1095 besluttet han å forlate lærestedet og levde som omstreifende asket i noen år, til han vendte tilbake til Tus, der han tilbrakte sine siste leveår.

Al-Ghazali fant fred i en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og som bygde på den personlige opplevelsen/erfaringen (arab. ma'rifa) av Guds kjærlighet så vel som frykt for Guds dom. I sine mest sentrale verker, al-munqidh min al-dalal ('Redning fra villfarelsen') og ihya 'ulum al-din ('Gjenopplivelse av religionens vitenskaper') bygger han bro mellom mystikk og rasjonalitet. Al-Ghazali skal ha hatt stor indirekte innflytelse på europeiske tenkere som Thomas Aquinas og B. Pascal.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.