Abraham. Mosaikk fra 400-tallet som viser Abraham og Melchisedek. Santa Maria Maggiore, Roma.

av ukjent opphavsperson. Falt i det fri (Public domain)

Abraham, den eldste av de bibelske patriarkene og ifølge Første Mosebok israelittenes stamfar, gift med Sara, far til Isak og Ishmael (sønn av Hagar).

Abrahamskikkelsen, en velstående småfe-eier som sammen med sin familie utvandret fra Ur til Kanaan, spiller en sentral rolle i jødedomkristendom og islam. Hans historie er skildret i 1 Mos 12,1–25,18. Sentralt i fortellingen står løftene fra Gud, særlig løftet om Kanaan som land for Abrahams etterkommere.

Fortellingene om Abraham, hans sønnesønn Jakob og dennes sønn Josef kan betraktes som et gammelisraelittisk nasjonalepos som legitimerer «nasjonal», religiøs og kulturell identitet, særlig i ettereksilsk tid (etter 586 f.Kr.), da fortellingene i henhold til bibelvitenskapen fikk sin endelige form.

I senere jødisk tradisjon fremstår Abraham som det store tros- og lydighetsforbilde, som til og med gikk så langt som til å ville ofre sin egen sønn Isak da Gud ba ham om det (se aqedah). Som religionsgrunnlegger overgås han bare av Moses. I jødisk fortellertradisjon (aggada) omtales Abraham som den som overholdt alle Guds bud, også de som enda ikke var blitt åpenbart, og i tidlig jødisk filosofi fremstår han som den store rettferdige, som profet og som filosof. I nyere tid har Guds løfte om land til Abrahams etterkommere fått fornyet aktualitet i forbindelse med sionismens oppkomst.

I Det nye testamente er Abraham, nest etter Moses, den gammeltestamentlige skikkelsen som omtales hyppigst (72 ganger). Her understrekes også Abrahams troslydighet. Abraham blir dessuten et forbilde på rettferdiggjørelsen gjennom tro, og de kristne oppfattes som de virkelige Abrahams barn og som arvinger til abrahamsløftene. Løftet til Abraham om at i ham skal alle jordens slekter velsignes, oppfattes i Det nye testamente som en forutsigelse om det kristne evangelium.

De gammeltestamentlige abrahamstradisjonene utgjør også en viktig bakgrunn for fremveksten av islam. Gjennom sønnen Ishmael, som han fikk med slavinnen Hagar, ble Abraham også arabernes stamfar. Abraham var Muhammads favorittprofet og omtales i 25 av koranens 114 surer (75 ganger ved navn). Sura 14 er dedisert til Abraham, og i sura 4 omtales Abraham som en av dem som har fått Guds åpenbaring før Muhammad.

Bibelforskningen har beskjeftiget seg intenst med Abrahamskikkelsen. Noen forskere antar at Abraham var en historisk person, at han hadde forbindelse med amorittene og kan plasseres i tid rundt 2000–1800 f.Kr. Andre hevder at han er en rent litterær skikkelse. De fleste inntar et mellomstandpunkt og mener at Abrahamsberetningene inneholder en historisk kjerne, men at denne etter hvert er blitt forandret og utvidet. De rent historistiske synspunkter er på stadig vikende front til fordel for mer litterære tilnærminger. Mange hevder at en uheldig overfokusering på historisitet har ført til at de mest sentrale teologiske og litterære poengene i historien om Abraham er kommet i bakgrunnen.

  • Nielsen, Eduard : Abrahams historie, 1992, København : Museum Tusculanums forlag
  • Van Seters, John: Abraham in history and tradition, 1975, New Haven : Yale University Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. november 2011 skrev tor dahlberg

Jeg lurer på hvilken av de fremende guder, som Abraham og hans far Tarah dyrket østenfor Eufrat, Jos.24; 1-2.



Det er bare en virkelig GUD, Jesu FAR.

Derfor måtte flere guder være tegn på avguder,serlig når vi ser på Moses gud som bad sitt folk om å bryte loven.

Dræp og stjel alt dere klare, fikk de beskjed om.





Troen på vår fryktelige herre.

23/11-09



Midt Østens problem startet for flere tusen år siden, da en gruppe mennesker ble ledet og fristet med melk og honning og i troen på en djevelsk herre, til å angripe kana`aen, da startet en brann der nede som etter flere tusen år, enda ikke er slukket, så om det finnes en djevel noe sted, så må det være troen på en slik som klarte dette.



Men da slår folk seg på brystet og sier med sin egen fortreffelighet i saueflokken, det finnes ikke noe slikt.

Men glemmer at troen på at han finnes lever, og dette har styrt menneskene til grusomheter i flere tusen år.



De geistlige har i to tusen år fortalt oss om denne gode gud, men deres lærebok bibelens skrifter forteller oss ikke om en god gud, men om en djevelsk gud, på side etter side.



Der han ber sitt folk om å utføre de verste krigs forbrytelser, drep kvinner og barn ble de pålagt å gjøre, noe som de og utførte, mest på grunn av frykt for sin fryktelige herre.



Men som oftest var denne djevelske gud slett ikke fornøyd med deres verk, og sendte verdens daværende krigsherrer gang på gang for å straffe sine slaver, som hadde lovet troskap, og merket seg med forhudens skamfering, som et tegn på underdanighet.



Dette blir av våre prester bare tatt som et tegn på denne guds rettferdighet, men det var lederne som førte folket da som nå, derfor var alt urettferdig mot de som aldri hadde noe valg, prester og øvrighet arvet jo sine posisjoner, dette har jeg aldri hørt fra prekestolen, men truslene om straff fra deres ”gud”, har vi hørt fra den kanten, i mange tusen år.



Vår tro kommer fra et folk i Midtøsten, dette folkets opprinnelige 12 stammer, er nå redusert til bare en stamme, som har nedarvet tro og frykt for sin gud, de fikk jo bevis for hans eksistens, og makt til å straffe dem da han satte Adolf i gang med dette i siste krig.



Derfor har de stor trang til å reise templet, for å tilfredsstille deres gud med offergaver.

Men tempeltomten er allerede bebygd av den samme herrens moske, den kan ikke ryddes av veien uten meget stor strid, som kan dra hele verden med seg. (avgud mot avgud).



Problemet er bare at de som har verdslig makt og styrer verden i dag også underlegger seg troen på denne djevel, enten han eksisterer eller ikke.



Muslimske selvmords terrorister går gladelig i døden i troen på deres gode gud, mens moren med glede og stolthet henger opp ett bilde av sin edle sønn, som var villig til å adlyde sin herre, selv om han måtte gi sitt liv.



Det samme gjør USAs president når han må sende sine ungdommer ut til strid mot denne gudens undersåtter, der begge parter dør i troen på en rettferdig gud.

Vi må ikke glemme at ingen president i USA kan nomineres uten at han legger hånden på bibelen, som symbol på sin tror på denne djevelske gud, som Jødedommen og Muslimene har felles, utrykt på hver sit språk.

Herren Allah.



Mens vi "kristne" burde følge i Kristus fotspor, han som kjempet mot denne guds avgudsprester fra første stund.

Men den muligheten har våre fundamentalistiske kirkefedre tatt fra oss, i sin blindhet.

Blindet av sin herre.



Men de er nå i de siste tider avslørt i sine handlinger, ved at de har begynt å spotte Jesus rettledning, i alle bibelselskapets nye bibelutgaver, som er blitt utgitt etter 1930 utgaven.



Interesserte kan få deres meget utspekulerte eksempler på dette, fra undertegnede.



Det kom en kar ned på et fjell i Sinai, og påstod at han var selve skaperen av alt det fysiske, og som bevis på sin påstand, gav han sitt utvalgte folk 10 gode bud, hugget i stener. (Himmelens grunnlov)?

Men denne karen kom også med andre 613 lover. Som ikke var gode, de fleste var meget onde. (Moseloven).



Denne karen tvang sitt folk til å bryte alle de 10 gode bud, slå i hjel alle dere klarer, stjel alle derres eiendommer og deres land, var hans befalning til sitt folk, dette er de ikke ferdig med enda. = KRIGSFORBRYTELSER.



Vi har tilbedt denne djevel i mange tusen år, og gjør det enda, på grunn av våre lederes grådighet.

Bibelen dokumenterer dette i hele det gamle testamente.

Med over 100 foskjellige historier.



Moses brukte djevelens redskap slangestaven, til å forføre sitt folk.



Det var en kvinne ved navn Eva som også ble fristet av en slange.



Muslimenes gud er den samme som Abrahams gud, selvmords bomberne beviser dette, med deres fristelser om en herlighet uten grenser i himmelen. Det samme ble våre vikinger fristet med, om de døde i kamp.





Tor Dahlberg.







3. mai 2012 skrev Sissel Røvik

Hei Tor Dahlberg

Jeg lurer på hvilke kilder du bruker når du fremlegger slike påstander.

27. august 2013 skrev tor dahlberg

Forandringer etter bibelselskapets 1978 utgave.

ev, 89.





Pottemakerens penger.

9/11-09





I Matteus 27, 9, blir det pekt på Jeremias skrifter, men der er det tilsynelatende ikke noe som har sammenheng med en pottemakers penger, bare om en elendig pottemaker. Men Matteus kjente tydeligvis sammenhengen ellers hadde han ikke henvist til Jeremias skrifter.

Men i dag blir det særlig vanskelig når dagens skriflærde har forandret bibelen til det ukjennelige.



Herren så på seg selv som en vellykket pottemaker, som kunne forme Israels hus til en velformet potte i sin hånd. Men om den ikke ble vellykket første gang så var det vel bare å gjøre leiren om igjen, om den ikke var herdet enda, til et annet kar, som alle pottemakere pleid å gjøre. Jer.18,1-12.



Men enda denne ufullkomne pottmakeren har drevet på i flere tusen år har han enda ikke klart å få til en god potte av denne leiren, for han driver på med å forme Israels hus fremdeles.

For leiren ville bestemme sin egen formgivning, for de hadde harde hjerter, Jer: 18;12.



Men sine onde og harde hjerter hadde Israel fått av sin djevelske skaper, for han sier; den jeg vil den forherder jeg.

De aktet ikke sin gud som noen god håndverker, men en som ikke skjønte seg på slikt, og ville derfor forme seg selv,

Jes.29; 16.



Han har altså drevet på med dette arbeidet i flere tusen år, men da han slett ikke er en god og fullkommen pottemaker, så er hans verk bare blitt til en nasjon av baktalere, som hele tiden har baktalt Messias etter hans død. = (Deres salvede).

Deres konge som de trodde skulle frelse dem, i en blodig krig mot Romer åket.



Og da han nektet å være med på deres ville planer, ble det forherdete folket veldig skuffet, derfor fikk endelig djevelens prester med seg hele folket, i et felles skrik. KORSFEST; KORSFEST.

At dette var feil, har de aldri lært seg til å forstå, for deres herre og gud, = pottemakeren, har hele tiden lovet dem en stor og mektig frelser, som de enda går og håper på.



Slik at de aldri kunne fatte, at det som de her gjorde, var feil.

Enda Jesus alltid hadde gjort bare gode gjærninger for folket, og aldri hadde gjort noen gjerninger som var onde, så ville folket allikevel straffe ham, ved steining, Joh.10, 30-39.



For de likte slett ikke at han påminte dem om at deres gud hadde skapt Moses om til en gud for Aron og Farao,

2Mos.4; 16 + 7; 1. +Sal.82; 6.

Dermed beviste Jesus at deres egen gud drev med å lage avguder. For da Jesus sa dette prøvde de å gripe ham, Joh.10, 39.

.

Deres raseri bunnet i deres redsel, og den angst de hadde for deres forferdelige gud, som hadde straffet dem i over tusen år, fordi som han sa, de hadde tilbedt avguder.

Dermed hadde djevelen dem i sin klo, for Moses var deres forbilde og far, og gud for deres høyeste prest Aron.

Dessuten viste de at deres herre gang på gang hadde minnet dem på at han var alle guders gud, slik at han også ble gud for alle avguder. Men dette kunne de ikke gjøre noe med.



Helt til Jesus kom og sa deres djevel i mot, Mat.4, 8-10. da fikk djevelen sine lydige og flittige spyttslikkende prester, til å kjøpe en forræder for tretti sølvpenger, slik at de på et beleilig tidspunkt kunne gripe Jesus, uten at den allmennheten som enda stod på Jesus side, fikk noen mulighet til å lage oppstyr, derfor ble han grepet i nattemørket, av mørkets tjenere.

Mat.26, 14-16.



Men da den selvopptatte angiveren Judas endelig forsto hva han hadde gjort, var det for sent å angre, og nå ville han slett ikke ha disse blodpenger, og ville levere dem tilbake til sin arbeidsgiver, men de nektet å ta tilbake disse penger, fordi de var klar over at de hadde forårsaket uskyldig blod, Mat.27; 3-10.



Men da disse penger kom fra Israels pottemaker, ble de derfor returnert tilbake til ham, han som hadde bosted i tempelet deres,

Her i Sak. 11; 13. 1930 utgaven sies det at han kastet pengene inn til pottemakeren i herrens hus, som selvfølgelig er den rette eieren.



For herre pleide å sammenligne seg med en pottemaker, som skulle forme Israels hus til en fullkommen potte, det mente han måtte la seg gjøre, for leiren kunne ikke bestemme sin skapelse, det var det pottemakeren som bestemte, naturligvis.



Derfor gikk Judas tilbake til sin oppdragsgiver, og returnerte blodpengene til han som de hevdet hadde tilholdssted i tempelet, nemlig Israels gud, eller djevelen, som hadde gitt pengene til sin leiemorder Judas, som endelig forsto hvem han i virkelighet hadde fått oppdraget fra, da han så hva de gjorde med Jesus.



De skriftlærte som arbeider i det skjulte, på vår tid, mente dette måtte være feil, eller for avslørende, for deres kjære djevel.

Derfor tok de i 1978 i Det Nosk bibelselskaps forlag, og forandret Sak.11; 13, og sa det var smelteren som bodde i tempelet.

Men det eneste en pottemaker bruker varmen til, er for å herdede sine potter.

Han kan da ikke smelte sine leir krukker. Husk det står ingetig om at pengene ble smeltet, men at de ble brukt til å kjøpe pottemakerens åker, for å bruke den til begravelses sted .



Altså med andre ord, i djevelens åker, der hans leiesvenner prestene begraver alle hans forårsakete døde mennesker på den vide jord, i sine hager.



Then the Lord said, throw the money into the treasury. So I threw the money into the treasury at the Lords temple. Zec.11, 13. The Bible, Contemporary English Version, Harper C. P.



Derfor lyder mitt spørsmål; Hvem står i virkeligheten, bak dagens utgivelse av det hellige ord.

28. august 2013 skrev Ida Jackson

Bibelen er utgitt av Det norske Bibelselskap. http://www.bibel.no/

Håper det var nyttig.



Alt godt

Ida Jackson

Nettansvarlig

28. august 2013 skrev Kurt Ivan Gaare

Tor Dahlberg.



Enig med deg.



Herrens ondskap er grundig dokumentert i Det gamle testamente. Det er overveldende flere bibelsteder som beskriver denne i retning av ”THE PRINCIPLE OF (D)EVIL” enn bibelsteder som beskriver denne i retning av ”THE PRINCIPLE OF GO(O)D”.



Likevel klarer bibeloversetterne og teologene å vri og vrenge på kunnskapen om godt og ondt, slik at jødenes sverdsvingende, krigerske, hevngjerrige og blodtørstige entitet – HÆR(SKAR)ENES GUD - får overveldende flere positive sider enn negative sider.



Er ikke dette - å se på ondskapen som godt - svært farlig for menneskene i det lange løp? Er det ikke farlig å tilbe en entitet man kaller kjærlig, hvis kjærlighet er blitt grundig forvansket gjennom teologien (jf. NIDkjærhet), og hvis ukjærlighet man tillegger Gud blir gjort til det helligste av alt? Er det ikke livets største fare når sverd, hat og hevn blir til religion, når det moralske livs avfallsstoffer opphøyes til rang av guddommelighet?



Kristne blir lært opp til å tro at den jødisk-kristne tradisjon har menneskehetens mest avanserte moral, skriver Riane Eisler i boka Begeret og Sverdet. - Og det er riktignok at Bibelen i hovedsak handler om rett og galt... Men i den utstrekning den avspeiler et herskersamfunn, er Bibelens moral i beste fall avstumpet. I verste fall er den en pseudomoral hvor Guds vilje er et skalkeskjul for grusomhet og barbari.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.