A, a, første bokstav i det latinske, egentlig romerske, alfabetet.

Det er første bokstav også i det greske alfabetet (Α) som ligger til grunn for det latinske, og i det fønikiske som det greske stammer fra. Den fønikiske bokstaven ligner moderne A, men ligger på siden. I den opprinnelige billedskriften er tegnet gjengitt som et kuhode med horn.

I semittiske språk betegner bokstaven en ustemt strupelyd som dannes ved at stemmebåndene presses sammen og deretter blir sprengt fra hverandre. Bokstaven heter 'alif (ا) på arabisk og 'alef (א) på hebraisk (apostrofen ' betegner strupelyden), på gresk heter den alfa. Gresk har ikke noen slik strupelyd, og der fikk tegnet lydverdien a. De semittiske alfabetene har ingen tegn for vokaler. Etruskerne lånte bokstavene fra grekerne og kalte denne bokstaven a. Fra dem kom bokstaven og dens navn til romerne og fra dem gjennom flere mellomledd til oss.

I den eldre runerekken var den det 4., i den yngre det 10. tegnet.

A betegner på norsk den mest åpne av vokalene, kort f.eks. i bakke, lang f.eks. i bake.

På færøysk uttales bokstaven oftest som a når den er kort, men vanligvis som [ɛa] når den er lang.

Mange språk bruker aksent over bokstaven a.

  • Norsk, dansk og svensk har en sirkel for å skrive 'å'.
  • Svensk, finsk, estisk og tysk bruker to prikker for å skrive lyden æ: ä.
  • Fransk kan ha både ` og ^ over a: là, âme.
  • Italiensk bruker à for å vise at a sist i ordet har trykk.
  • Katalansk bruker à for å vise trykk og at bokstaven uttales [a] og ikke [ə].
  • Latvisk markerer lang a med strek over: ā
  • I litauisk uttales ą som lang a, mens den samme bokstaven på polsk er en nasal [ɔ].

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.