25 viktige årstall i norsk historie

Det tradisjonelle årstallet for slaget i Hafrsfjord, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Slaget fant trolig sted senere (880-årene?), og betydningen av rikssamlingen er noe overdrevet, men Harald Hårfagre regnes som den første konge i kongerekken.

Kristendommen kom til Norge med Olav Tryggvason, som var blitt døpt i England. Han skal ifølge sagaen ha bygd sin første kirke på Moster. Etter at Olav falt i slaget ved Svolder år 1000, kom Norge under styre av danskekongen og Ladejarlene.

Slaget på Stiklestad (29. juli). Her ble Olav Haraldsson felt av en norsk bondehær. Olav ble erklært som helgen året etter. I sin regjeringstid (1015–28) drev han rikssamlingen et langt skritt fremover og befestet kristendommen.

Det første erkebispesetet opprettes i Nidaros. Katedralen utvikler seg til Norges religiøse sentrum og bygges kraftig ut under erkebiskop Øystein Erlendsson (1157–1188).

Det opprettes en sterk allianse mellom lendmennene og kirken i forbindelse med Erling Skakkes iherdige innsats for å få sin sønn Magnus akseptert som konge. Erling fikk erkebiskop Øystein til å krone Magnus, mot at det ble innført en tronfølgelov som la kongevalget i biskopens hånd.

Kong Sverre utropes til konge av birkebeinerne. Etter seirene over Erling (Kalvskinnet 1179) og Magnus (Fimreite 1184) ble han enekonge. Hele det gamle aristokratiet ble byttet ut, embetsverket ble mer sentralisert, og kirkens makt ble forsøkt redusert.

Ved Håkon Håkonssons død når «Norgesveldet» sin største utstrekning. I øst hadde Norge kontroll blant annet med Ranrike (Bohuslän), Jämtland og Herjedalen, i vest blant annet Island, Shetland, Orknøyene, Sudrøyene (Hebridene) og Man. Under Håkon ble tronfølgeloven endret slik at eldste ektefødte sønn skulle bli konge.

Den norske kongeslekten dør ut på mannssiden ved Håkon Magnussons død. Den lange unionstiden begynner.

Svartedauden. Befolkningen reduseres med mellom halvparten og ²/₃ og når ikke sitt gamle nivå før etter 150 år.

Kalmarunionen. Norge, Sverige og Danmark forenes under felles kongemakt ledet av dronning Margrete. Unionen ble aldri formelt oppløst, men motsetningene mellom Sverige og Danmark førte til at den opphørte ca. 1520.

Tronstridighetene (Grevefeiden) ender med at Christian 3 blir konge. Han fengsler de katolske biskopene og tvinger igjennom reformasjonen, noe som blant annet innebærer at mesteparten av kirkens eiendommer blir overtatt av kongen. Samtidig undertegner han håndfestningen som bestemte at Norge skulle opphøre å være et eget kongerike.

Den nyopprettede norske hær deltar i krigen mot svenskene. Ved freden i Brömsebro må Danmark-Norge oppgi blant annet Jämtland og Herjedalen.

Norge mister Båhuslen og Trondhjems len til Sverige ved freden i Roskilde.

Kong Frederik 3 innfører eneveldet i Danmark-Norge (til 1814). Samme år tilbakeføres Trondhjems len til Norge. Dette var den siste grenseendringen mellom Norge og Sverige.

Ved Kiel-freden blir Norge avstått fra Danmark til Sverige. Norske politikere innkaller til Riksforsamlingen. Norge får en egen grunnlov (undertegnet 17. mai) og blir i praksis selvstendig. Stortinget blir opprettet.

Norges Bank blir opprettet. Dette var ett av utslagene av en sterk nasjonalfølelse i perioden, som også kom til uttrykk i opprettelsen av et norsk universitet i 1811.

Det kommunale selvstyret blir opprettet ved Formannskapslovene. Opprettelsen av kommunene fører til at Norge får et mer desentralisert styre enn nabolandene.

Gjennom riksrettsdommen mot ministeriet Selmer innføres parlamentarismen i Norge. Stortingets makt styrkes på bekostning av regjeringen og svenskekongen.

Etter lang forfatningsstrid blir unionen med Sverige oppløst; først etter stortingsvedtak 7. juni, deretter gjennom forhandlinger med svenskene og en folkeavstemning. Etter nok en folkeavstemning blir Norge et konstitusjonelt monarki med en egen konge (Haakon 7).

Som et av de første landene i verden innfører Norge alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinner med en viss minsteinntekt fikk stemmerett i 1901 ved kommunevalg og 1907 ved stortingsvalg. Alminnelig stemmerett for menn ble innført 1898, som var senere enn de europeiske hovedlandene.

Arbeiderpartiet danner sin første regjering. Partiet ble revolusjonært i 1918, men ble etter hvert reformistisk, og fra valget i 1927 var det landets største parti. Regjeringen 1928 satt bare noen uker, men den nye Arbeiderpartiregjeringen i 1935 innledet en periode på tretti år med Arbeiderpartistyre.

Norge blir angrepet og okkupert av Tyskland. Felttoget i Norge varte i ca. to måneder, før Kongen og regjeringen flyktet til London.

Frigjøringen. Etterkrigstiden begynner; en periode preget av stabilt styre og jevn økonomisk vekst.

Norge blir medlem av NATO. Landets utenrikspolitiske stilling ble deretter nært knyttet til USA og Storbritannia.

Norge sier nei til EF i folkeavstemningen, mens Danmark og Storbritannia blir medlemmer. I en ny folkeavstemning om EU 1994 blir resultatet også nei, etter at Sverige og Finland har sagt ja.

• Norges historie
• Oversikt over Norges historie