1814 – Det selvstendige Norges fødsel

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Oscar Arnold Wergeland. Falt i det fri (Public domain)

Kronologisk oversikt

  1. 14. januar

    Fredsavtalen i Kiel 14. januar 1814 forplikter Danmark til å avstå Norge til Sverige.

  2. 24. januar

    Den danske kronprins Christian Frederik stiller seg i spissen for et opprør i Norge.

  3. 16. februar

    Stormannsmøtet  på Eidsvoll. 21 av Østlandets ledende menn blir kalt sammen av Christian Frederik for å diskuterer prinsens planer for en norsk selvstendighetspolitikk. Det blir bestemt at en riksforsamling skal sammenkalles til Eidsvoll 10. april samme år for å gi landet en grunnlov.

  4. 25. februar

    Alle Norges menigheter avlegger ed på å hevde Norges selvstendighet og velger utsendinger til riksforsamlingen.

  5. 11. april

    Riksforsamlingen på Eidsvoll åpnes. Se oversikt over deltakere.

  6. 13. april

    I Konstitusjonskomiteen legges det fram 11 grunnsetninger til Grunnloven. I den 8. grunnsetningen heter det: “(…) går i mot at jøder skal få oppholde seg i landet”.

  7. 30. april

    Konstitusjonskomiteen leverer endelig utkast til grunnloven.

  8. 4. mai

    Riksforsamlingen drøfter Konstitusjonskomiteens utkast til grunnloven.

  9. 17. mai

    Riksforsamlingen på Eidsvoll undertegner og daterer Norges grunnlov. Christian Frederik blir valgt til konge. Se også: 17. mai

  10. 19. mai

    Christian Frederik aksepterer kongevalget og avlegger ed på 17. mai-grunnloven. I et par sommermåneder er Norge en helt uavhengig stat, selv om dette ikke er «godkjent» av stormaktene.

  11. 28. mai

    Den svenske tronfølgeren Karl Johan kommer hjem fra kontinentet med den svenske hær. Han tar initiativ til å få gjennomført bestemmelsene i Kieltraktaten.

  12. 7. juli

    Stormaktskommissærene stiller et ultimatum til Christian Frederik. De krever at han skal overgi kongemakten og akseptere unionen med Sverige.

  13. 13. juli

    Christian Fredrik bestemmer seg for å godta kravet om å overgi makten til Stortinget og gå inn for unionen med Sverige, men aksepterer ikke besettelsen av festningene ved grensen.

  14. 28. juli

    Det bryter ut krig mellom Norge og Sverige.

  15. 14. august

    Mossekonvensjonen undertegnes. Svenskene anerkjenner grunnloven av 17. mai, med de endringer som muliggjør unionen. Christian Frederik lover å overgi makten til Stortinget, og å innkalle til ekstraordinært Storting for å forhandle om unionen med Sverige.

  16. 8. oktober

    Det overordentlige (ekstraordinære) Storting åpnes.

  17. 19. oktober

    Christian Fredrik abdiserer.

  18. 20. oktober

    Stortinget godkjenner unionen med Sverige.

  19. 4. november

    4. november-grunnloven undertegnes og Karl 13 velges til ny konge i Norge.

I 1814 fikk Norge egen grunnlov og gikk fra å være en del av den dansk-norske «helstat» til en union med Sverige. I den nye unionen fikk Norge status som en egen stat, men hadde felles konge med Sverige.

Før 1814 hadde Norge vært knyttet sammen med Danmark siden 1380. Etter eneveldets innføring i 1660 hadde i prinsippet all makt over Danmark-Norge ligget hos den dansk-norske kongen i København.

Bakgrunnen for at kongen måtte avstå Norge til Sverige, var at Danmark-Norge hadde kommet med på den tapende side under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprins, Karl Johan, undertegnet i januar 1814. Ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket.

Kieltraktaten førte til opprør i Norge. Den dansk-norske kongens stattholder i Norge, prins Christian Frederik, innkalte representanter for den norske eliten til stormannsmøteEidsvoll den 16. februar 1814. Her ble man enige om å avvise fredsavtalen og innkalle en grunnlovgivende forsamling med bred representasjon (se Riksforsamlingen). Etter tidens målestokk ble Grunnloven meget demokratisk. Allerede 17. mai kunne den undertegnes og Christian Frederik velges til norsk konge. (Grunnloven ble datert og undertegnet av Riksforsamlingens president og visepresident 17. mai. De andre representanter i Riksforsamlingen undertegnet dagen etter). I noen måneder var Norge en helt selvstendig stat med egen konge.

Karl Johan hadde vært med å nedkjempe Napoleon på kontinentet. Sommeren 1814 kom han hjem fra Europa med den svenske hæren, og 26. juli gikk han til angrep på Norge. Krigen ble kort. 14. august ble en ny fredsavtale, Mossekonvensjonen − denne gang mellom Karl Johan og Stortinget − undertegnet.

Med denne avtalen ble Norge tvunget inn i union med Sverige, og kong Christian Frederik måtte forlate landet. Men betingelsene for Norge var helt andre enn i den dansk-norske helstat. Norge fikk beholde Grunnloven og kunne fortsette å utvikle seg som en selvstendig stat, med egne politiske institusjoner. En regner derfor at den moderne norske stats fødsel fant sted i 1814.

Se også Grunnlovas historie.

Danmark må avstå Norge

Under senmiddelalderen kom Norge under den danske kongen. Etter hvert, og særlig etter innføringen av eneveldet i 1660, ble Norges status som et eget rike svekket. Skandinavia kom til å bestå av to «helstater», Sverige-Finland og Danmark-Norge (på engelsk er de blitt betegnet «composite states». Dette til forskjell fra «nasjonalstater»). Først på slutten av 1700-tallet finner vi tilløp til en form for norsk nasjonalisme, men den ble i liten grad utviklet til et krav om full selvstendighet.

Det var Napoleonskrigene som for alvor snudde om på forholdene og åpnet for et Skandinavia av nasjonalstater. Danmark-Norge hadde kommet med på Napoleons side. Det avgjørende i denne sammenheng var flåteranet i 1807. Engelskmennene seilte inn på Københavns red og tilranet seg den dansk-norske krigsflåte for at den ikke skulle falle i hendene på Napoleon.

Danmark-Norge kom dermed i krig med Storbritannia, som innførte en effektiv blokade av Norge, noe som førte til harde nødsår (beskrevet i Henrik Ibsens store dikt om Terje Vigen). Det var erfaringene fra krigen og den åpne situasjon skapt av de internasjonale forhold som la grunnlaget for et norsk nasjonalt opprør i 1814.

Den svenske kong Karl 13 var gammel og barnløs, og i 1810 valgte den svenske adelen Napoleons marskalk Bernadotte til svensk kronprins. Han tok navnet Karl Johan. I 1818 døde Karl 13 og Karl Johan ble konge i det svensk-norske dobbeltmonarkiet. I praksis hadde han vært den reelle utøver av kongemakten i hele kronprinsperioden. For Karl Johan var Sverige-Norge en naturlig strategisk enhet. I 1812 hadde han fått en avtale med den russiske tsar og med Storbritannia om at Norge skulle tas fra Danmark og legges under Sverige som en kompensasjon for at Finland var blitt lagt under Russland i 1809. En forutsetning for denne ordningen var at Sverige skulle bidra til å nedkjempe Napoleon. Karl Johan måtte dermed ta den svenske hæren ned på Kontinentet.

I januar 1814 sto han med hæren i hertugdømmet Holstein, som lå under den dansk-norske konge. Han fikk tvunget igjennom avståelsen av Norge til Sverige ved den såkalte Kieltraktaten. I denne forbindelse ble Norge sett på som et eget rike. Karl Johan hadde dessuten ved flere proklamasjoner stilt i utsikt at Norge skulle få konstitusjonelt selvstyre under felles konge med Sverige. Det er viktig å understreke at Norge her ble lovet en status landet ikke hadde hatt på flere hundre år.

På bakgrunn av kontakter med sentrale miljøer i Norge mente Karl Johan at ordningen kunne bli mottatt med glede der. Særlig viktig i denne sammenheng var hans kontakt med Norges dominerende politiker, grev Herman Wedel Jarlsberg. Han hadde i noen år arbeidet for at Norge skulle komme ut av den dansk-norske helstat og gå i union med Sverige som en egen nasjonalstat. Det ble da også resultatet. Men veien dit skulle bli kronglete.

Nasjonal motstand og grunnlov

I februar 1814 kom det til en nasjonal oppstand i Norge rettet mot Kieltraktaten. Sentral i oppstanden var den danske kronprins Christian Frederik, som var i Norge som den eneveldige danskekongens stattholder. Han sammenkalte et stormannsmøte (notabelmøte) på Eidsvoll, der det ble bestemt at Norge skulle bli et uavhengig konstitusjonelt kongedømme, og at det skulle innkalles en grunnlovgivende riksforsamling og velges en norsk konge.

Valgene til riksforsamling foregikk ved at det ved hver menighet i landet først skulle avlegges en ed på å forsvare Norges selvstendighet. Deretter skulle det pekes ut valgmenn som i sin tur skulle peke ut representanter til Riksforsamlingen. Det ble ikke sagt noe om hvem som hadde stemmerett ved utpekningen av valgmenn. Når det gjaldt valgmennene og representantene, var det bestemt at det skulle være menn over 25 år med borgerskap eller embete, eller som eide eller bygslet matrikulert jord. Lignende regler finner vi igjen i stemmerettsreglene i Grunnloven. Valgene gjenspeiler en alminnelig tilslutning til prinsens politikk. Vi ser «et folk i andakt og alvor», som historikeren Knut Mykland skriver.

Det var en etter tidens forhold relativt bredt sammensatt forsamling som ble samlet på Eidsvoll. Før de møttes, var det blitt skrevet en lang rekke grunnlovsutkast av høyst vekslende kvalitet som grunnlag for forsamlingens arbeid. Noen av dem røpet imidlertid god kjennskap til revolusjonstidens frie forfatninger. Det beste forslag var skrevet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler. Deres forslag ble retningsgivende for det endelige resultatet. Mye av inspirasjonen ble hentet fra den amerikanske grunnloven.

Åpning av Riksforsamlingen fant sted 11. april og allerede 17. mai kunne Grunnloven bli underskrevet og Christian Frederik velges til norsk konge. I et par sommermåneder etter 17. mai var Norge en helt uavhengig stat, selv om selvstendigheten ikke var «godkjent» av stormaktene.

At man valgte den danske kronprins til norsk konge, peker naturligvis mot at mange nok kunne ha tenkt seg tilbake til en union med Danmark. Ikke alle som støttet opprøret mot Kieltraktaten, sto nødvendigvis for en absolutt selvstendighet. Tanken om å bevare en dansk-norsk union lå blant annet bak Christian Frederiks initiativ til − og ledelse av − den norske oppstanden.

I København satt Danmark-Norges konge, Frederik 6. Det har vært spekulert mye om hans rolle i det norske opprøret i 1814. 7. desember 1813 hadde Christian Frederik sendt en forespørsel til kongen om han (Christian Frederik) skulle stille seg i spissen for et norsk opprør. Noe entydig svar fra kongen er ikke funnet, men historiker Knut Mykland har godtgjort at kongen sto sammen med Christian Frederik om initiativet. Det vil si at kongen spilte et dobbeltspill i januar 1814. På den ene side ble han presset til å gå med på avståelse av Norge til Sverige ved Kieltraktaten. På den annen side la han alt til rette for det norske opprøret mot den samme traktat.

Radikale stemmerettsregler

Det dannet seg raskt to partier på Eidsvoll. Det ene, Unionspartiet, var de som ønsket en union med Sverige. Lederen for dette partiet var grev Wedel Jarlsberg. Det andre partiet er ofte blitt kalt Selvstendighetspartiet, selv om vi har sett at slett ikke alle var for en fullstendig selvstendighet, iallfall ikke på sikt. Lederen for dette partiet var Christian Magnus Falsen. Unionspartiet var i klart mindretall. Det er viktig å understreke at også Wedel var konstitusjonalist. Uenigheten mellom Wedel og Falsen gjaldt først og fremst spørsmålet om unionen med Sverige.

Det var hissige diskusjoner om flere av grunnlovsparagrafene. Uenigheten om selvstendighet versus union avfødte skarpe motsetninger om grunnlovens første paragraf. Selvstendighetspartiet seiret. Norge skulle være, som det het, et «frit, uafhængig og udeleligt Rige». De to partier sto også for forskjellige forfatningsmønstre. Selvstendighetspartiet sto for en sterk kongemakt og et «demokratisk» storting, mens unionspartiet sto for en svak kongemakt, men et sterkt statsråd. De ønsket heller ikke adelskapet opphevet (det ble først opphevet i 1821). Det er bemerkelsesverdig at forsamlingen, til tross for ganske klare motsetninger, på kort tid kunne komme frem til en enighet slik at alle kunne underskrive den nye grunnlov 17. mai (se Grunnlovas historie).

Et spesielt trekk ved Grunnloven som ofte er trukket frem, er dens demokratiske karakter. Med den norske Grunnloven fikk en prosentvis større del av innbyggerne i Norge stemmerett enn innbyggerne i noe annet land i Europa på den tiden. Om lag 40 prosent av menn over 25 år var kvalifiserte til stemmerett. Grunnen til dette har vært diskutert.

Eie eller bygsel av matrikulert jord ga stemmerett, og Norge var –  som også Amerika – i stor grad et land med mange «small freeholders» - selveiende småbønder. Det fantes knapt noen adel å snakke om, og kretsen av handels- og brukseiere var begrenset.

Kretsen av handelsfolk og brukseiere fikk 18 representanter. Av de 112 representantene i Riksforsamlingen var det 37 bønder. Den dominerende gruppen var imidlertid embetsmennene. Med sine 57 representanter utgjorde de et flertall i forsamlingen. Det var visse tendenser til en allianse mellom embetsmennene og bøndene, noe som bidro til de radikale stemmerettsreglene. De demokratiske stemmerettsreglene «faller inn som et naturlig ledd i embetsmennenes samfunnsmønster», skriver Mykland.

Bak disse første skritt mot hva vi mener med et demokrati, skimter vi kanskje også tilløp til en moderne forestilling om folkesuvereniteten. Det var mye snakk om folkesuverenitet i tiden, men dette var et problematisk og på ingen måte entydig begrep (se nedenfor).

Konstitusjonalisme

Det kan virke underlig at Christian Frederik stilte seg i spissen for et opprør som ikke bare var et opprør mot en svensk-norsk union, men også et revolusjonært opprør mot det gamle eneveldet og for en konstitusjon som ble en av de mest demokratiske konstitusjoner i Europa.

Opprinnelig hadde Christian Frederik tenkt seg at Norge skulle bli et arvelig enevoldskongedømme, og at han skulle bli konge i kraft av sin arverett til tronen som norsk kronprins. Han bøyde seg imidlertid raskt for stormannsmøtets ønske om et konstitusjonelt demokrati og om at kongen skulle velges. Det var først og fremst professor Georg Sverdrup som overtalte prinsen. Men hvorfor ga han seg så lett?

Den norske grunnlov er en av de siste i den store bølge av konstitusjoner i Amerika og Europa som fulgte i kjølvannet av den amerikanske uavhengighetserklæring i 1776. Helt sentralt i konstitusjonalismen er prinsippet om en begrensning av statsmakten i forhold til de naturgitte menneskerettigheter. Staten skulle ikke være allmektig slik enevoldskongene hadde vært. I Grunnlovens paragraf 1 kommer dette til uttrykk i bestemmelsen om at regjeringsformen skal være «indskrænket», slik det fremdeles står.

Prinsippet om maktfordeling, det at staten ikke skulle være én samlet makt, men bestå av lovgivende, utøvende og dømmende myndighet som relativt selvstendige enheter, var en måte å innskrenke statens samlede makt på. Maktfordelingsprinsippet er en del av den norske grunnloven. Det er imidlertid verdt å merke seg at når vi kommer frem til den revisjon av grunnloven som ble nødvendig da unionen ble inngått, kom maktens tyngdepunkt til å ligge i Stortinget. Det skjedde 4. november 1814 (se nedenfor).

Det er vanskelig å tenke seg at man i en åpen situasjon som den i 1814 skulle kunne etablere et enevoldskongedømme. Konstitusjonalisme var tidens løsen, noe Christian Frederik må ha blitt fanget inn av.

Christian Frederiks fremste anliggende var ikke så meget spørsmålet om det skulle være et konstitusjonelt monarki eller et enevelde som det var å bevare kronen for seg selv og sin slekt. Dessuten kom 17. mai-grunnloven, delvis som et resultat av Christian Frederiks direkte inngripen, til å sikre en relativt sterk kongemakt tross alt. Kongen hadde for eksempel rett til å begynne krig og slutte fred. Og statsrådet ble helt underordnet kongen som således beholdt den utøvende makt i sine hender.

17. mai-grunnloven la altså opp til et relativt demokratisk valgt storting på den ene side og en relativt sterk kongemakt på den annen. Den svenske historikeren Bo Stråth nevner dette som et «paradoxalt drag» ved den norske grunnlov.

Folkesuverenitet

Folkesuverenitet var et sentralt begrep som det ofte ble henvist til. Men her står vi overfor et tilsynelatende paradoks. 17. mai 1814 gjorde Eidsvollsforsamlingen to ting. Den underskrev en grunnlov der det i første paragraf sto at regjeringsformen i tillegg til å være «indskrænket» også skulle være «arvelig-monarkisk». Det skulle altså etableres en arverett til kronen. Samtidig valgte den Christian Frederik til konge til tross for at han hadde ment at han burde blitt konge i kraft av sin arverett. Vi har fremdeles et arvekongedømme, så hvorfor måtte Christian Frederik velges?

I dag opererer vi med et moderne begrep om folkesuverenitet idet vi knytter det til demokratiet. Det er imidlertid verdt å merke seg at ordet demokrati ikke ble nevnt i Grunnloven, og det ble knapt nevnt i det hele tatt på Eidsvoll. I tidens forestillinger var man tilbøyelig til å se på demokrati som en form for massens despoti, eller en ny form for enevelde om man vil, bare med en annen herre enn kongen. Sporene fra den franske revolusjons siste fase skremte.

Som påvist av professor dr. juris Ola Mestad var det folkesuverenitetsbegrepet som var dominerende blant juristene på Eidsvoll og ellers i statstenkningen i Danmark-Norge et annet og eldre begrep, og eneveldet dannet rammen. Juristene baserte seg på samfunnskontraktsteorien som sa at i utgangspunktet var suvereniteten folkets. Men i eneveldet var denne suverenitet ved kontrakt overført til kongen og hans slekt. Denne suverenitetsavståelse kunne ikke tilbakekalles. Men suverenen (kongen) kunne frivillig gi den tilbake til folket. Mestad har funnet mange holdepunkter for at Christian Frederik og tidens jurister ikke begrunnet oppgivelsen av arveretten på møtet på Eidvoll 19.februar med en moderne demokratisk forståelse av folkesuverenitet, slik flere historikere har hevdet. Mestad viser at begrunnelsen lå i at Fredrik VI hadde avstått Norge og løst nordmennene fra sine troskap til kongen, og dermed hadde suvereniteten falt tilbake til det norske folket, i tråd med eneveldets samfunnskontrakt.

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg noe som stort sett har vært oversett inntil nylig, nemlig at alle jurister på Eidsvoll hadde vært studenter under professor Johan Friedrich Wilhelm Schlegel ved universitetet i København. I Schlegels fremstilling av statsretten er eneveldets basis i folkesuvereniteten klart fremstilt. En annen side av saken er at på selve Eidsvollsforsamlingen var folkesuvereniteten påvirket av det mer radikale begrep fra den franske filosof Jean-Jacques Rousseau. Ifølge Rousseau kan suvereniteten ikke overdras til en hersker, men til en overordnet «almenvilje». I praksis kom det til å bety at folket ikke kan frasi seg suvereniteten. Denne versjon peker mot demokratiet.

Det stormennene i møtet på Eidsvoll i februar kunne konstatere var altså at Frederik 6 hadde gitt fra seg suvereniteten ved å undertegne Kieltraktaten. Kongens neste trekk lå imidlertid utenfor hans kompetanse. Han kunne ikke overdra suvereniteten til den svenske kongen. Ifølge Schlegel kunne den bare falle tilbake til folket – det norske folk. Folket kunne så ved en ny samfunnskontrakt overdra denne til den nye kongen ved valg. Det var lett for Christian Frederik å godta dette. Valget av ham innebar at kronen var sikret for ham og hans etterkommere ved arv. Det skulle imidlertid gå annerledes.

Sverige hadde fått sin konstitusjon i 1809–10, men den var ikke helt som den norske. Den er blitt stemplet som «adelskonstitusjonalisme». Selv om den bar med seg flere av konstitusjonalismebølgens liberale ideer, ble det bestemt at den nye riksdagen skulle organiseres i tradisjonen fra de gamle stendermøtene. Det innebar at de fire stendene, adelen, prestestanden, borgerstanden og bondestanden, skulle være representert hver for seg. Selv om adelens makt ble begrenset, beholdt den gjennom denne ordning noe av sin gamle posisjon. Forskjellen mellom de to landenes styresett ble et problem i unionen.

Vi har sett at den norske grunnlov i spesiell grad var embetsmennenes grunnlov. Et særtrekk ved Grunnloven var da også at embetsmennene var uavsettelige. Om man fikk en adelskonstitusjonalisme i Sverige, kan vi kanskje si at vi fikk en embetsmannskonstitusjonalisme i Norge. Historikeren Jens Arup Seip har da også fått gjennomslag for å kalle regimet 1814–1884 for «embetsmannsstaten».

Pengepolitikk

Det var strid om hvilken kompetanse Eidsvollsforsamlingen hadde. Skulle den bare gi grunnlov og velge konge? Det var nok av andre problemer å ta fatt i. Det gjaldt ikke minst pengestellet og statsfinansene. Hvordan skulle statens løpende utgifter dekkes i den kaotiske situasjon for den helt nye nasjon. Forsamlingen grep fatt i dette, og Wedel Jarlsberg ble formann i finanskomiteen. Etter en hissig debatt bestemte forsamlingen at det skulle trykkes nye riksbankdalersedler til en verdi av 14 millioner.

Samtidig fastsatte den en bestemt pari kurs i forhold til sølv – den såkalte Eidsvollsgarantien. Å dekke statens utgifter ved bare å trykke nye pengesedler er en enkel, men farlig måte å drive pengepolitikk på. Under Napoleonskrigene hadde de fleste land i Europa tydd til denne løsning, også Danmark-Norge. Dette hadde ført til inflatorisk kaos (pengesedlene stupte i verdi på samme måte som i Tyskland etter første verdenskrig). Eidsvollsforsamlingen fortsatte altså på denne galeien.

Å dekke den nye statens utgifter gjennom skattlegging ville knapt være mulig i den politiske og økonomiske krisen. Men så forsøkte man altså å sukre pillen ved seddeltrykkingen med Eidsvollsgarantien. Det vil si at man ga et «løfte» om at sedlene, hvis reelle verdi allerede lå godt under garantiens pariverdi, i fremtiden ville kunne veksles inn i sølv til pari verdi.

I virkeligheten var dette ikke så mye et løfte som ble gitt, som et løfte som ble brutt, nemlig det «løftet» den dansk-norske staten hadde gitt etter «statsbankerotten» året før om en pariverdi på omtrent det dobbelte av Eidsvollsgarantiens verdi. Eidsvollsgarantiens nye løfte skulle imidlertid vise seg like umulig å holde som enevoldsstatens løfte fra året før. Den sterke inflasjonen fortsatte og den nye garantien måtte forlates i januar 1816. Også etter dette fortsatte inflasjonen.

Spørsmålet om Norge skulle få et eget pengevesen ble en av de viktigste og vanskeligste politiske saker i tiden som fulgte. Etter 1814 ønsket Karl Johan å stramme til ved det som ble kalt «amalgamasjon», det vil si en «sammensmeltning» av de to riker, ikke minst ved etableringen av et felles pengevesen. Wedel hadde sørget for å bli finansminister og trakk det lengste strå i striden med Karl Johan. Norge fikk et eget pengevesen – med store oppofrelser. I 1842 ble det endelig innført sølvinnløsning til det som da var pari kurs.

I union med Sverige

Det ble handlet raskt i disse vårdagene i 1814. Det gjaldt å få de institusjonelle ordninger for det selvstendige Norge på plass før Karl Johan rakk hjem fra kontinentet med den svenske hæren. Han ville da naturligvis ta initiativer for å få gjennomført bestemmelsene i Kieltraktaten. Han kom hjem med hæren 28. mai. Noen dager senere kom en representant fra den britiske regjeringen til Norge, og 30. juni også fire stormaktskommissærer, alle for å forhandle med Christian Frederik og megle i striden mellom Norge og Sverige.

Til tross for adskillig sympati for Norge, ikke minst fra Storbritannia, endte meglingen uten resultat. Sympatien reflekterte nok til dels tidens liberale ideer, men det var avtalen Karl Johan hadde fått i stand i 1812 (se ovenfor) som ble bestemmende for utfallet. 26. juli gikk Karl Johan til militært angrep på Norge.

Krigen ble kort. Svenskene var militært overlegne, og da Christian Frederik skjønte at han ikke fikk støtte fra Storbritannia, ga han opp prosjektet. 13. august tilbød Karl Johan en våpenhvile basert blant annet på at Christian Frederik måtte abdisere, men Norge skulle kunne beholde Grunnloven i en union med Sverige. I strid med den norske regjerings ønsker grep Christian Frederik anledningen og tok initiativ til forhandlinger med Karl Johan. Forhandlingene endte med den såkalte Mossekonvensjonen, undertegnet 14. august ved den norske hærens hovedkvarter i Moss. Ved denne avtalen godtok Christian Frederik de svenske kravene. 

Hva hadde skjedd om den norske regjering hadde fått sin vilje og krigen hadde fortsatt? Christian Frederik hadde under enhver omstendighet tapt den norske krone. Blod hadde flytt og Grunnloven hadde kunnet gå tapt. Men Christian Frederiks beslutning om å slutte denne tidlige freden og gå med på svenskenes krav var meget upopulær under den patriotiske stemningen som rådet i Norge i 1814. Christian Frederik fikk også føle dette. Han mistet mye av den aura han hadde fått som leder av den norske oppstanden. Etter fredsslutningen fikk han også et nervøst sammenbrudd.

Ettertiden har bedømt det annerledes. På eget initiativ hadde han bidratt til en avtale som reddet Grunnloven og dermed Norges relative selvstendighet i unionen med Sverige. Som historikeren Halvdan Koht skriver: «Med sin siste kraft fullførte han en stordåd for Norge».

Senere, i 1839, ble den opprinnelig unge, radikale prinsen fra 1814 i Norge eneveldig konge i Danmark. Det var først etter hans død i 1848 at det danske eneveldet ble erstattet av et konstitusjonelt monarki. Kontrasten mellom den unge radikale prinsen i Norge i 1814 og den gamle eneveldige konge i Danmark 25 år senere er påfallende.

Etter krigen sommeren 1814 kunne Karl Johan hevde at Norge var blitt hans «med erobringens rett» som han sa når han var i det morske hjørne. Det skjedde blant annet i 1825, da Kongen ved finansminister Jonas Collett bevilget penger av statskassens overskudd til innkjøp av postdampskipene Constitutionen og Prins Carl. Dette var på en tid da Stortinget ikke var samlet. I slike situasjoner har Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget.

Det skjer ved såkalte provisoriske anordninger. Ikke desto mindre mente Stortinget at Kongen hadde gått dets bevilgningsmyndighet for nær, og stilte Collett for riksrett. Collett fikk den mildest mulige dom, men Karl Johan raste og oppløste Stortinget.

Argumentet om at erobring skaper rett, hørte det gamle samfunn til. Men det kunne altså dukke opp i den nye unionen etter 1814. Det var en realitet i det. Kong Frederik 6 sto ikke fritt da han undertegnet Kieltraktaten, og nordmennene sto ikke fritt da de undertegnet Mossekonvensjonen. I begge tilfeller sto Karl Johan klar til å gripe inn med militær intervensjon hvis han ikke fikk sin vilje.

Høsten 1814 trådte det første overordentlige (ekstraordinære) storting sammen. Dets oppgave var å forhandle med svenskene om de konstitusjonelle ordninger som unionen krevde. Under stortingspresident Wilhelm F.K. Christies dyktige ledelse, fikk Norge nye konsesjoner. Den «nye» grunnloven ble undertegnet 4. november. Samme dag ble den gamle Karl 13 valgt til Norges konge. I forhold til 17. mai-grunnloven ble den personlige kongemakt ytterligere begrenset i 4. november-grunnloven. Blant annet fikk statsrådet en mer selvstendig stilling, og Stortinget fikk en sterkere stilling i forhold til Kongen nå det gjaldt bruken av de militære styrker. Det vil si at 4. november-grunnloven – unionstidens grunnlov − ble enda mer demokratisk enn 17. mai-grunnloven.

Også i Sverige måtte det en konstitusjonell tilpasning til. Den svenske riksdagen endret imidlertid ikke den svenske grunnloven, men samlet unionsbestemmelsene i en egen riksakt som ble endelig vedtatt av både riksdag og Storting sommeren 1815. Formelt ble likestilling vedtatt. Men i den praksis som utviklet seg med basis i riksakten, ble likestillingsprinsippet brutt.

Det gjelder for eksempel det sammensatte statsrådet slik det ble etablert ved Riksakten: Saker som angikk begge land, skulle behandles i regjeringen i det land der møtet fant sted og med en utvidelse med tre statsråder fra det andre landet. Men møtene fant naturligvis så godt som alltid sted i Sverige. Reelt var det altså ikke likestilling. Spesielt viktig med tanke på den senere utvikling var det at utenrikssaker stort sett gikk i det svenske statsråd uten at det norske statsrådet ble hørt.

Fra en situasjon med full selvstendighet etter 17. mai var altså Norge blitt tvunget inn i unionen med Sverige. I forhold til den frihetsrus som preget det bemerkelsesverdige året 1814, var det en skuffelse. På den annen side var det en meget tynn union, ikke stort mer enn en felles konge og en svensk dominans i utenrikssaker. Norge hadde altså fått en høy grad av indre selvstendighet. Om vi sammenligner med situasjonen i januar 1814, og ikke med situasjonen i mai samme år, hadde Norge tatt et avgjørende steg i retning av en selvstendig, demokratisk stat.

De to momentene – den indre selvstendighet og det at unionen ble påtvunget Norge – har fått mange til å mene at unionens skjebne var beseglet. Den var dømt til å briste, det var bare et spørsmål om tid. Oppløsningen av den svensk-norske union i 1905 blir ut fra dette perspektivet en naturlig fortsettelse av 1814. Dette er det vanlige synet blant norske historikere.

Det er imidlertid bestridt av blant annet den svenske historiker Bo Stråth, som mener at det er mulig å tenke seg at unionen kunne ha blitt utviklet til en tettere og mer varig union. Han argumenterer delvis ut fra det prinsipielle synspunkt at intet er forutbestemt i historien, men også gjennom påpekningen av at det i 1850-årene hersket en unionell harmoni som kunne ha ledet unionshistorien i en annen retning enn den som ble resultatet.

Mot en selvstendig stat

Norge fikk raskt egne nasjonale institusjoner, som nasjonalforsamling, egen regjering og sentraladministrasjon, nasjonalbank, domstoler og universitet. Den moderne norske statens fødsel fant altså sted i 1814, som er et langt viktigere år i norgeshistorien enn 1905, da den tynne union med Sverige ble oppløst. Ved en serie tilfeldige omstendigheter som stort sett skyldtes forhold utenfor Norge, fikk landet «friheten i gave» i 1814. Denne teori ble lansert av Sverre Steen og sto i motsetning til den oppfatning som hadde vært rådende tidligere, og som var særlig klart fremhevet av Ernst Sars, nemlig at det nasjonale opprør i 1814 var frukten av en langsom vekst i nasjonal bevissthet.

Steens synspunkt er blitt det dominerende, blant annet er det fulgt opp av Jens Arup Seip som snur Sars’ teori på hodet: 1814 var ikke et resultat av en modnet nasjonal bevissthet. Det var snarere slik at begivenhetene i 1814 bidro til å skape en nasjonal bevissthet: «En stat var brakt til verden, og i skapelsesprosessen var samtidig en nasjon født». Øystein Sørensen følger opp Seip: Vel finner man et norsk patriotisk prosjekt før 1814, men det ga seg ikke utslag i politisk separatisme. I 1814 derimot fikk man ikke bare et nytt politisk system og en ny nasjonal status, men også «et helt nytt tankesystem» − «en overordnet referanseramme for all norsk nasjonsbygging og nasjonalisme helt opp til vår egen tid». Mirakelåret 1814 representerer et virkelig skille i historien.    

Det bør tilføyes at striden om tolkningen av 1814 er ikke over. Blant annet har Kåre Lunden levert et klart og velartikulert forsvar for Sars’ teori. Han er blitt imøtegått av Øystein Sørensen. Striden går på tolkning av kilder, men også på forskjeller i historiesyn. Hva er de bevegende krefter i historien? Hvilken rolle spiller for eksempel tilfeldighetene i historien?

Morten Nordhagen Ottosen har undersøkt holdninger blant sivilbefolkningen i grenseområdene i krigsårene 18071814. Bøndene var skeptisk og motvillig til en del av byrdene som de dansk-norske myndighetene påla dem, slik som skyss og transport for militæret. I 1814 demonstrerte mange menn manglende oppslutning om den militære kampen mot Sverige, og det resulterte i omfattende deserting. Samtidig har han funnet lite som tyder på de norske grensebøndene samarbeidet med den svenske militærmakt, eller bevisst søkte å undergrave det dansk-norske regimet. For så vidt støtter han Steen-Seip-Sørensen-tolkningene. Noe annet er at Knut Dørum har funnet flere utsagn i korrespondanse mellom embetsmenn fra Romerike, Follo og Østfold fra 1807, som gjengir regimekritiske uttalelser fra bønder. Både konge og regjering fikk skylden for krigen og nøden, men kritikken var i stor grad situasjonsbestemt. Begivenhetene i 1814 kan kalles en revolusjon, men den synes ikke å ha blitt båret frem av dypere bevegelser i folket. 

Unionen med Danmark frem til 1814 hadde vært av en helt annen karakter enn den nye union. Danmark-Norge hadde vært én stat. Kulturelt fortsatte Norges nære kontakt til Danmark. Gjennom hele unionen med Sverige beholdt for eksempel Norge det felles skriftspråk med Danmark. Ibsen skrev dansk-norsk som nordmenn flest og utga flere av sine verker i København. Danmark-Norge hadde også hatt en felles forvaltningstradisjon og en felles embetsstand utdannet ved universitetet i København. Noen tilsvarende svensk-norsk felleskultur ble aldri utviklet.

Den svensk-norske union var lite mer enn en personalunion. Selv militærvesenet og utenriksstellet, som normalt ville ligget under kongens myndighet, hadde de norske politiske institusjoner en viss kontroll over. Ut over den felles konge ble det ikke utviklet annet enn ganske små tilløp til felles politiske institusjoner (Se ovenfor om det sammensatte statsråd). Noe i retning av en unionsregjering ble det aldri noe av. Der var naturligvis kontakt, kulturelt og økonomisk. Man fikk blant annet et fellesmarked ved den såkalte mellomriksloven. Men dette hadde man ikke trengt en politisk union for å få til.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Utvalgt og kommentert bibliografi

  • Sars, J. E. 1882: Historisk Indledning til Grundloven. Finn boken hos Nasjonalbiblioteket. Om boken: Sars ser 1814 som et ledd i en kontinuerlig vekst frem mot en selvstendig og demokratisk nasjon.
  • Steen, Sverre. 1951: 1814. Oslo: Pax. Finn boken i Bibsys. Om boken: En viktig bok som har beholdt sin verdi. Steen bryter med Sars idet han vektlegger de spesielle omstendigheter i 1814 som årsak til nasjonens fødsel. Norge fikk «friheten i gave».
  • Seip, Jens Arup, 1974: Utsikt over Norges historie. Bind I: Tidsrommet 1814−ca. 1860. Gyldendal. Finn boken hos Nasjonalbiblioteket Om boken: Første del av bindet (s. 15–61) omhandler 1814. Han følger opp Steen forsåvidt som han ser nasjonalfølelsen mer som et resultat av begivenhetene i 1814 enn som en årsak til disse.
  • Mykland, Knut, 1962: «Medens der endnu er Tid» Historisk Tidsskrift. Bd. 41, hefte 1. s. 1–39. Finn tidsskriftet i Bibsys. Om artikkelen: Om kong Frederik VIs dobbeltspill i 1814.
  • Mykland, Knut, 1978: Kampen om Norge 1784–1814. Oslo: Cappelen. Bd. 9 i Knut Mykland red. 1976-1980. Norges Historie. Finn boken hos Nasjonalbiblioteket. Om boken: Myklands bind var i stor grad basert på egen forskning og brakte ny kunnskap til feltet.
  • Mestad, Ola red. 2013. Frihetens forskole: professor Schlegel og eidsvollsmenenes læretid i København. Oslo: Pax forlag. Her legges det frem nytt stoff om grunnlaget for grunnloven. Professor Schlegels store betydning blir her belagt. Den har tidligere vært oversett.
  • Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk, 1996: Mellom brødre 1780–1830. Oslo: Aschehoug. Bind 7 av Norges historie. Finn boken hos Nasjonalbiblioteket. Om boken: Del II, «Den norske oppstanden» (s. 118–165), gir en fyldig beskrivelse av begivenhetene i 1814.
  • Sørensen, Øystein 2001: Kampen om Norges sjel 1770–1905. Norsk idehistorie, Bd. III. Aschehoug. Finn boken i Bibsys. Om boken: Understreker enda sterkere enn Seip at 1814 var en nasjons fødsel.
  • Stråth, Bo, 2005: Union och Demokrati. De förenade rikena 1814–1905. Nya Doxa. (Utgitt samme år i norsk versjon). Bd. I i 2-bindsverket Sverige og Norge under 200 år. Finn boken i Bibsys. Om boken: Kap. 2 i Stråths bind, «Unionens tillkomst: kung och konstitution» (s. 47–106), gir en utfyllende og oppdatert fremstilling av 1814. Den svenske politikken kommer her tydeligere frem enn i de norske fremstillinger. Blant annet sammenlignes den svenske konstitusjon fra 1809 med den norske fra 1814. Det gis også en historiografisk oversikt over de forskjellige tolkninger av begivenhetene i 1814.
  • Michaelsen, Dag, (red.). 2008: Forfatningsteori møter 1814. Akademisk publisering. Finn boken i Bibsys. Om boken: Her er flere artikler som kaster nytt lys over 1814-grunnloven ved å sette den inn i en forfatningshistorisk kontekst.
  • Alnæs, Karsten, 2013: 1814 Miraklenes år. Schibsted forlag. Om boken: En kronologisk, oppdatert, velskrevet og tildels ganske detaljert bok om 1814.
  • Langslet, Lars Roar, 1998: Christian Frederik. Konge av Norge (1814) Cappelen. Finn boken hos Nasjonalbiblioteket. Om boken: Bd. 1 av en tobinds biografi. Bd. II tar for seg Chr. Frederik som konge av Danmark. Boken vil i 2013 komme ut i en noe revidert ettbindsutgave.
  • Nielsen, Yngvar, 1901–1902: Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg 1779-1840. Bd I-III. Finn boken hos Nasjonalbiblioteket. Om boken: En meget omfattende biografi med mye stoff. Bd. II dekker tidsrommet 1813-1814.
  • Lunden, Kåre, 1984: «1814 – friheten i gave?». Nytt Norsk Tidsskrift, Nr. 3/84. S. 23−38. Finn tidsskriftet i BibsysOm artikkelen: Lunden argumenterer her for Sars’ gamle tese om en kontinuerlig nasjonal vekst frem mot 1814. Han er imøtegått av Øystein Sørensen. «Ernst Sars’ teori om 1814 – et forsvar verdt?». Historisk Tidsskrift 1987, s. 469−495. Lundens svar til Sørensen. «1814, Ernst Sars og vi andre. Merknader til Øystein Sørensen». Historisk Tidsskrift 1988, s. 312−323.
  • Torvald T:son Höjer: 1939−1943-1960. Carl XIV Johan. Norstedt. Finn boken i Bibsys. Om boken: Den store autorative biografi over Karl Johan i tre bind.
  • Frydenlund, Bård 2009. Stormannen Peder Anker. Aschehoug. Finn boken i BibsysOm boken: I kap. «1814» gis blant annet en livlig beskrivelse av forhandlingene på Eidsvollsforsamlingen. Anker var forsamlingens første president og ble i november 1814 utnevnt til det nye Norges første statsminister (i Stockholm).
  • Glenthøj, Rasmus. 2012: Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og efter 1814. Syddansk Universitetsforlag. Finn boken i BibsysOm boken: her belyses et dansk syn på 1814. Her er nye perspektiver og nytt stoff
  • Ottosen, Morten Nordhagen. 2012: Popular Responses to Unpopular wars: Resistance, Collaboration and Experiences in Norwegian Borderlands. Doktorgradsavhandling.
  • Dørum, Knut. 2009: «Den gamle kongetroskap sættes stadig mer paa prøve.» Fant det sted et skifte i den norske allmuens syn på kongen og regjering i 1807–1814?, i Bård Frydenlund og Rasmus Glenthøj (red.): 1807 og Danmark-Norge: På vei mot atskillelse. Oslo. s. 99−122. Nordhagens og Dørums arbeider: her belyses folkelige oppfatninger av det danske regimet, og graden av norsk kongetroskap blir diskutert.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 27.04.2016

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. november 2012 skrev Halvor Bothner-By

Følgende kommentarer er nok detaljer i det utmerkede oversiktsbildet som denne artikkelen gir. De kan likevel forhåpentlig bidra. Det er min forståelse at den eneveldige dansk-norske kongen i 1807 var kommet i et umulig krysspress mellom en fransk arme under marskalk Bernadotte som stod ved syd-grensen klar til å besette Danmark og den engelske krigsflåten som forlangte den dansk-norske flåten utlevert. Engelskmennene hadde allerede i 1805 forgjeves forsøkt å hente flåten, som lå i fredsopplag. Dette var ”Slaget på Kjøbenhavns red”, der lord Nelson med sitt ene blinde øye deltok i fremste rekke. To år senere ble landsatt syd for Kjøbenhavn en engelsk styrke, som omringet byen i et terrorangrep med granater og brannbomber, kjent som ”Kjøbenhavns bombardement”. Etter 3 dager måtte kongen gi opp, og 15 linjeskip. 15 fregatter og diverse andre skip ble tauet bort, den gang en av de sterkeste krigsflåter i verden.
Danmark-Norge var nå i krig med England, og engelske krigsskip sperret forbindelsene mellom våre to land frem til 1814. Man kan undres om ikke denne langvarige adskillelsen utviklet den oppfatning at Norge faktisk kunne klare seg alene. Man kan også undres om den velvillige holdningen hos England i 1814 til norsk selvstendighet kunne skyldes at denne globale sjømakten ikke likte muligheten for at et forsterket Sverige forvaltet direkte den lange norskekysten og sjøvante befolkning. I den dansk-norske flåten var visstnok over 80 % av besetningen norske sjøfolk.

13. desember 2012 svarte Francis Sejersted

Takk for et interessant innspill.Det faller jo litt på siden av temaet for oversiktsartikkelen om 1814,der flåteranet bare er nevnt i forbifarten.Men det er nyttig å få noe flere detaljer her. Noen få presiseringer er nødvendig: Slaget på Københavns red der de engelske skip sto under admiral Nelsons kommando fant sted i 1801. Det bør vel også presiseres at Danmark-Norge sto på Napoleons side i denne periode. Flåteranet kom i 1807, og det var først i 1808 at Bernadotte gikk inn på dansk territorium med avdelinger fra Napoelons arme. Selv om Frederik VI (som ble konge det året) må ha følt situasjonen som vanskelig, var det ikke et fiendtlig angrep. Bernadotte oppholdt seg flere måneder i Danmark der han traff kongen og Christian Frederik.

14. desember 2012 svarte Halvor Bothner-By

Dessverre satt feilaktig årstallet 1805 fremst i minnet hos meg, - dette var jo da admiral Nelson med sin overraskende taktikk knuste den fransk-spanske krigsflåten i sjøslaget ved Trafalgar. Såvidt jeg har forstått lå under "flåteranet" i 1807 mesteparten av den danske hær nede i Jylland på vakt mot Bernadotte, som hadde til hensikt å besette Danmark (som deltok i Nøytralitetsforbundet) for derfra å kunne angripe Sverige. Etter 1807 ble nok situasjonen noe annerledes. - Man kan vel undres på om ikke disse svært dramatiske hendelsene ville gi sterke føringer på oppfatninger og veivalg frem mot 1814.

3. januar 2013 skrev tom hansen

Jeg leter etter dagens arvelover OG retter.

3. januar 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Du kan søke på "arv" eller "arverett" i leksikonet, så kommer du til de rette artiklene. Du kan også gå direkte til kategorien "Arverett og skifterett" og se alle artiklene som ligger der.
Lenke dit er: http://snl.no/.taxonomy/718

Mvh
Marte Ericsson Ryste
Redaktør

9. mai skrev Håkon Flaen

Er det noen som kan svare meg på hvilke drivkrefter eliten i 1814 hadde for å endre styresettet fra enevelde til konstitusjonelt demokrati?

Mvh Håkon

10. mai svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Håkon, Du kan blant annet lese om det i avsnittet "Konstitusjonalisme" i teksten over. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

10. mai skrev Knut Dørum

Dette er et stort spørsmål.
Jeg skal antyde noen svar.
1. Opplysningstidens ideer om frihet og likhet mellom borgerne, og opplysningstidens tanker om andre styreformer enn eneveldet. Både folkesuverenitetstanken (at folket skal ha all makt, og bare kan la seg representere midlertidig av andre) og maktfordelingslæren (at den lovgivende, den utøvende og dømmende samfunnsmakt måtte fordeles på tre ulike organer eller institusjoner) forutsatte andre styreformer enn eneveldet.
2. Utvikling av møtesteder eller offentligheter der folk kunne utveksle tanker og ideer, slik som dramatiske selskap, kaffehus, kroer og klubber. Dessuten aviser og tidsskrift der kritikk av regimet og av religion kunne komme til uttrykk.
3. Økende misnøye med konge og regjering København i Norge som i Danmark. Nordmennene følte at det danske regimet ikke tok særlig hensyn til norske interesser, slik som kravene om å få eget norsk universitet, egen norsk bank og egen norsk finansadministrasjon. København ble favorisert på alle måter. Misnøyen fikk særlig kraft med krigsårene 1807-1814 som regjeringen i København til dels blir gjort ansvarlig for at ble så langvarig.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.